LDO mener

LDOs mål er at kvinner og menn skal oppnå reell likestilling på sentrale samfunnsområder. På viktige samfunnsområder som foreldreskap og arbeidsliv jobber LDO mot et samfunn der menn og kvinner har klare plikter og rettigheter til deltakelse.

LDO mener at slike grunnleggende plikter og retter skal knyttes til individet. Det skal være et individuelt ansvar å gi praktisk omsorg som foreldre. Målet om et likestilt foreldreskap med klare retter og plikter for begge parter skal gjelde også etter et samlivsbrudd. Det vil si at både mødre og fedre skal føle en sterk forpliktelse til å ta ansvar for barnet sitt etter samlivsbruddet og de skal anerkjenne den andre som en likeverdig forelder. 

Automatisk delt foreldreansvar

LDO mener at barneloven skal endres slik at det blir innført automatisk delt foreldreansvar selv om foreldrene ikke bor sammen. I vårt høringssvar på NOU 2008:9, s. 2. Med Barnet i fokus, argumenteres det blant annet slik:

«Foreldreansvaret er den grunnleggende foreldrerettigheten. Til foreldreansvaret ligger myndighet til å bestemme over barnets personlige forhold. Til dels dreier dette seg om vesentlige beslutninger, og det kan hevdes at det er en form for kvalitetssikring at to personer står bak avgjørelsene. Det finnes eksempler på at fedre uten foreldreansvar har blitt marginalisert i forhold til å kunne hjelpe barna der mor ”svikter” på en eller annen måte.»

Fedre som ikke har foreldreansvar er likevel bidragspliktige. Det kan være vanskelig å  se noen logisk grunn til at det juridiske og økonomiske forsørgeransvaret skal splittes opp slik barneloven gjør (…).

Når det gjelder samværsrett, vil også fedre uten foreldreansvar vanligvis ha rett til samvær. Fedrene er altså tiltenkt å ha en rolle i barnets liv. Det kan synes urimelig at denne kontakten mellom far og barn ikke skjer innenfor en juridisk ramme der far også har visse grunnleggende rettigheter ovenfor barnet.

De fedrene som går til sak for å få foreldreansvar får medhold i de aller fleste tilfeller. Det kan dermed synes som om terskelen for å kvalifisere for foreldreansvar ikke er veldig høy. Det er jo også ganske naturlig at terskelen er lav, ettersom alle andre får foreldreansvar automatisk, uten noen vurdering fra myndighetenes side.

Hvis de aller fleste fedre uten foreldreansvar anses skikket til dette ut fra rettslige vurderinger, kan det hevdes at det er mer nærliggende at hovedregelen er automatisk foreldreansvar, enn at det påhviler fedrene en aktivitetsplikt eller i noen tilfelle må gå til sak for å oppnå denne rettigheten. Søksmålsbyrden vil da ligge på den av foreldrene som eventuelt ikke ønsker delt foreldreansvar.».

Flytting

LDO støtter ordningen i barneloven som sier at den som har barnet boende hos seg fast skal ha anledning til å flytte innenlands. Argumentet for å beholde ordningen og ikke legge flytting under foreldreansvaret er knyttet til kvinners mulighet til å flytte for å ta utdanning og arbeid. I høringen heter det:

«Ombudet er særlig bekymret for hvilke konsekvenser flertallets forslag kan få for kvinner med hovedansvar for barn bosatt i distriktene. Det er en kjent sak at for mange kvinner i distriktene er det å flytte til de større byene en nødvendighet både med hensyn til jobb og utdanning. Et flytteforbud, som det vil være dersom samværsforelderen velger å ikke gi samtykke til flytting, vil i så fall etter ombudets oppfatning medføre urimelige begrensninger på disse kvinnenes rett til utdanning og arbeid. Begrensningene som dette kan medføre, vil dermed også kunne stride mot kvinners rettigheter nedfelt både i FNs kvinnekonvensjon og i likestillingsloven, jf retten til fritt valg av yrke og arbeid.» (s 5).

Fast og delt bosted

I 2010 ble barneloven endret slik at bostedsløsningen «fast bosted» hos en av foreldrene og «delt bosted» fremstår som likeverdige alternativer. I ny barnelov § 36 etter endringene i 2010 står det følgende: «Foreldre kan gjøre avtale om at barnet skal bo fast hos den ene av de eller begge».

LDO støtter denne endringen. LDO mener at ingen av bostedsløsningene i utgangspunktet skal ha forrang og fremstå som normen. Hvis loven sier noe om hvilken bostedsløsning som skal være utgangspunkt for foreldrene vil dette kunne legge føringer på forhandlingene mellom foreldrene som ikke tjener barnets beste. Det vil være store forskjeller i hvert enkelt tilfelle om hvilken bostedsløsning som er best for barnet og derfor bør lovteksten være nøytral slik at alle bostedsløsninger fremstår som like legitime.

Mer om delt bosted

I høringen til NOU 2008: 9 Med barnet i fokus, skriver LDO dette om spørsmålet knyttet til delt bosted:

«Ombudet støtter utvalgets flertall som ikke ønsker å lovfeste delt bosted etter samlivsbrudd.» (s.6).

Argumentet for dette er beskrevet i avsnittet over, der konklusjonen er at ingen av bostedsløsningene i utgangspunktet skal ha forrang og fremstå som normen.

Fra 1. juli 2010 er barneloven § 36 endret slik at domstolene er gitt en snever adgang til å avsi dom om at barnet skal ha delt bosted mot den ene eller begge foreldrenes vilje. Det er en forutsetning at det foreligger særlige grunner, og at domstolen ikke er i tvil om at delt bosted er til barnets beste. Hovedregelen er fortsatt at det er foreldrene selv som inngår avtale om at barnet skal ha delt bosted etter barneloven § 36. Delt bosted innebærer ikke nødvendigvis at barnet bor like mye hos hver av foreldrene, men at disse har samme avgjørelsesmyndighet.

LDO støtter denne endringen fordi det i visse tilfeller vil være rimelig og til barnets beste at foreldrene har delt bosted. Selv om delt bosted i mange tilfeller ikke vil kunne fungere bra vil det være feil å avskjære retten til å gjøre en konkret vurdering av om det faktisk er en god løsning.

Vanlig samvær

LDO mener at punktet der «vanlig samvær» defineres skal gå ut av Barneloven. Å definere hva som er «vanlig samvær» er etter LDOs mening å legge føringer på en avtale som i utgangspunktet skal være åpen og som skal gjøres mellom foreldrene. Hvis loven defineres hva som er «vanlig samvær» er det grunn til å tro at dette kan virke normativt på foreldrene som skal lage avtale. LDO sitt mål er et mest mulig likestilt foreldreskap etter samlivsbrudd og for mange vil såkalt «vanlig samvær» være et stykke unna det som oppfattes som et likestilt foreldreskap. Det viser seg at flere og flere foreldre avtaler mer samvær enn det såkalte «vanlig samvær». Begrepet «vanlig» er derfor i utakt med utviklingen for mange foreldrepar.