Samvær etter samlivsbrudd

Her har vi samlet informasjon om hvor barna bor etter samlivsbrudd og om hvilken bostedskompetanse foreldrene har. Vi ser også på hvor fornøyde foreldrene er med meklingsordningen, og på utfall av barnefordelingssaker i rettsapparatet.

Hvor bor barna etter samlivsbrudd?

En undersøkelse om meklingsordningen fra 2011 viser at 25 prosent avtaler delt bosted. Når det gjelder annet avtalt bosted viser undersøkelsen at 63 prosent av barna har fast bosted hos mor, mens 11 prosent har fast bosted hos far. I likhet med det å ha mye samvær samvarierer delt bosted med andre sosiale forhold. Ordningen brukes oftere av familier hvor begge foreldrene har høyere utdanning (SINTEF A20162: Rapport: Evaluering av mekling etter ekteskapslov og barnelov. Marian Ådnanes, Gry Mette D. Haugen, Heidi Jensberg, Minna Rantalaiho, Tonje Lossius Husum. 29.08.11).

Bosted og samvær 2002, 2004 og 2012, SSB Rapport 2014/2

 «Blant foreldre som ikke (lenger) bor sammen, har andelen som svarer at de har delt bosted for barnet økt fra 8 prosent i 2002 til 25 prosent i 2012. Andelen hvor barnet bor fast hos mor, har sunket fra 84 prosent i 2002 til 66 prosent i 2012, mens andelen hvor barnet bor fast hos far har ligget mer eller mindre fast på 7-8 prosent.

Det er stort sprik mellom svarene til bostedsforeldre og samværsforeldre. Flere samværsfedre enn bostedsmødre svarer at barnet har delt bosted. Mens 26 prosent av samværsfedrene svarer at barnet har delt bosted i 2012, er det bare 16 prosent av bostedsmødrene som svarer det samme. Slik var det også i 2002 og i 2004, men forskjellen mellom foreldrenes svar målt i prosentpoeng er blitt større.

En del grupper av foreldre hvor relativt få hadde delt bosted i 2002 og 2004, hadde i 2012 nærmet seg de andre gruppene når det gjaldt andelen med delt bosted. Det var for eksempel svært få samværsfedre under 30 år som svarte at de hadde delt bosted i 2002 og 2004, henholdsvis 2 og 1 prosent. I 2012 svarte hver fjerde samværsfar (27 prosent) under 30 år at han hadde delt bosted for barnet. Forskjellen mellom dem med kort og lang utdanning var derimot like stor i 2012 som i de tidligere undersøkelsene. Både i 2002 og i 2012 hadde samværsfedre med lang utdanning oftere enn fedre med kort utdanning delt bosted for barna.

Andelen med månedlig samvær mellom samværsforelder og barn har økt fra 2002 til 2012 med i underkant av 10 prosentpoeng. Antall dager månedlig samvær økte fra i gjennomsnitt 6,5 dager i 2002 til 8,6 dager i 2012. Dette har først og fremst skjedd ved at andelen som ikke har månedlig samvær, har blitt redusert og ved at andelen hvor samværsforelderen har barnet tilnærmet halvparten av tiden, har økt.

Jo lengre tid som har gått siden bruddet mellom foreldrene, desto lavere andel av foreldrene svarer at de har delt bosted for barnet. Dette kan ha sammenheng med at det er blitt mer vanlig at foreldre avtaler delt bosted, men det kan også ha sammenheng med at allerede inngåtte avtaler om delt bosted og samvær endres etter hvert som barna blir eldre og selv ønsker å være med å bestemme hvor de skal bo og hvor mye de vil være sammen med samværsforelderen.» (Rapport 2014/2: Jan Lyngstad, Ragni Hege Kitterød, Erik H. Nymoen: Bosted og samvær 2002, 2004 og 2012. Endringer i ansvar og omsorg for barna når mor og far bor hver for seg, side 4).

Hvor fornøyde er mødre og fedre med meklingsordningen?

I rapporten «Evaluering av mekling etter ekteskapslov og barnelov» spørres det etter hvor fornøyd foreldrene er med mekling. Resultatene viser at foreldrene sett under ett er godt fornøyd med meklingen. På side 19. står det: Tverrsnittsstudien blant i underkant av 1800 foreldre i de 1460 meklingssakene viser at disse i stor grad er fornøyde med meklingen. Foreldre med barnefordelingssaker fremstår som både de minst og mest fornøyde.

Når det gjelder kjønnsforskjeller i fornøydhet med meklingen står det på side 94: «Videre fant vi at mødre har en mer positiv oppfatning av både mekler og mekling enn fedre. Dette er i overensstemmelse med resultater fra den forrige evalueringen av meklingsordningen (Ekeland og Myklebust 1997). Mødre og fedre møter ofte til mekling med ulike interesser samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulik for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett. Videre vil det alltid være en ubalanse mellom kjønnene ved at meklerens kjønn avgjør hva som er mest representert i meklingssituasjonen.

Det er lite forskning både fra Norge og internasjonalt om betydning av kjønn i mekling (Stuhlmache & Morrisett 2008). I Ekeland og Myklebusts undersøkelse om foreldremekling (1997) er det få signifikante forskjeller knyttet til kjønn, men der de finnes synes det at kvinner vurderer mekler mer positivt enn mennene. Dette kan antyde at mekleren og meklingen har en tendens til å forstå, støtte og favorisere kvinner og at mennene føler seg mindre vel i situasjonen fordi de oppfatter den som en tradisjonell kvinnearena, eller om menns kritiske vurdering av meklingen kommer av deres opplevelse av å ha tapt?" (SINTEF A20162: Rapport: Evaluering av mekling etter ekteskapslov og barnelov. Marian Ådnanes, Gry Mette D. Haugen, Heidi Jensberg, Minna Rantalaiho, Tonje Lossius Husum).

Når det gjelder fornøydhet med meklingen er det slik at i de saker der det er et høyt konfliktnivå så er både mor og far mindre fornøyd med mekler. I rapporten heter det:

«I modell I ser vi på hvilke forhold som har effekter på foreldrenes opplevelse av mekleren. Mødre har en mer positiv opplevelse av mekler. Det samme finner vi for norske foreldre, men denne effekten er ganske svak. Vi ser videre at det å ha barnefordelingssaker har en negativ effekt på oppfatningen av mekleren. Det samme gjelder for de som har brukt mer enn en meklingstime. Å være enig om avtale bidrar positivt til oppfatning av mekler, mens konfliktnivå har relativt sterk negativ effekt. Jo høyere konfliktnivå jo mindre positiv til mekler. Hverken utdanningsnivå, alder, yrkesaktivitet eller temaer berørt i meklingen har signifikant effekt på oppfatning av mekler.» (Ibid. s. 87)

Form-prosjektet

Når det gjelder fornøydhet med mekling viser Form-prosjektet et litt annet bilde enn Ådnanes mfl ("Hvordan virker obligatorisk foreldremekling ved store konflikter". Tidskrift for velferdsforskning. Vol. 16, nr. 1. 2013. s. 17-30, s. 24/25). Rett etter meklingen er de fleste par fornøyde med meklingen. I målingen rett etter mekling svarer mødre og fedre svært likt. Det er derfor ikke oppgitt svartall etter kjønn i rapporten. 

«Etter hver time ga hver av foreldrene en skriftlig vurdering av samtalen til forskerne. Spørsmålene handlet blant annet om de ble forstått og om de hadde snakket om relevante tema. Kjøringer av tallene fra samtlige samtaler viser at mødrenes og fedrenes vurderinger av grad av tilfredshet med timene var svært lik. Derfor har vi slått dem sammen for å se tendenser i hele utvalget.» (Tjersland & Guldbrandsen 2013 s. 24)»

18 måneder seinere sier nær halvparten at de hadde behov for mer hjelp.

 «De longitudinelle dataene gir et annet inntrykk av meklingen. Vi oppsøkte foreldrene 18 måneder etter avsluttet mekling og stilte spørsmål om tilfredshet. (…)54 prosent svarte at meldingen hadde vært mest til hjelp, 37 prosent at den verken hadde vært til hjelp eller ulempe, og ni prosent at den hadde vært mest til ulempe. Med andre ord; i ettertid hadde andelen tilfredse sunket. Det var forholdsvis mange som sa at meklingen ikke gjorde noe verken til eller fra. En tiendedel ga uttrykk for sterk misnøye.

«Det er svarene fra foreldrene i den opprinnelige HK-gruppen (høykonflikt, vår anm.) som forklarer det meste av endringene i tilfredshet. På oppfølgingstidspunktet sa 45 prosent av disse at meklingen hverken hadde vært til hjelp eller ulempe, mens 21 prosent mente at den hadde vært mest til ulempe. På spørsmål om de hadde hatt behov for mer hjelp den gangen svarte 45 prosent av dem at de hadde trengt det, mens tilsvarende andel i det øvrige materialet var 25 prosent.»

Samlivsbrudd og barnefordeling i rettsapparatet

Det vi kan finne av forskning på utfall av barnefordelingssaker i rettsapparatet er Skjørtens arbeider om lagmannsrettsdommer. De saker som går til lagmannsretten er et selektert utvalg av saker og gir ikke et helhetlig bilde av utfall i rettsapparatet generelt. I utvalget til Skjørten i boka Samlivsbrudd og barnefordeling er det 129 saker som fyller utvalgskriteriene og som omhandler bosted i årene 1998-2000. 

I en nyere artikkel om temaet skriver Skjørten: «The outcomes in the court of appeal are quite different. In the decisions from 1998 to 2000, fathers were granted residence in 44 per cent of the cases, and in 7 per cent, the siblings were split between the mother and the father (Skjørten, 2005). In 2006-2007, fathers won 37 per cent of the cases, and siblings were split between the mother and father in 2 per cent of the cases. It is important to underscore that my results do not tell the whole story of court decisions - just what is occurring at the court of appeal level. We have little knowledge of the legal practice in the lower courts - the district courts.”

Skjørten, Kristin (2013). Children's voices in Norwegian Custody Cases . International Journal of Law,      Policy and the Family.  ISSN 1360-9939.  27(3), s 289- 309​

Se også: Skjørten, Kristin (2005). Samlivsbrudd og barnefordeling. Gyldendal Akademisk.

Tall fra Domstolsadministrasjonen

De saker som går til lagmannsretten er et selektert utvalg av saker og gir ikke et helhetlig bilde av utfall i rettsapparatet generelt. Mange barnefordelingssaker bringes inn for tingretten men det er ikke statistikk over utfall her. I 2012 ble det bragt inn 2622 saker og i 2013 var tallet 2658 saker for tingretten. Tallene viser samlede tall for saker innkommet barneloven, utenom saker om farskap (kapittel 4) og saker om foreldreansvar etter dødsfall (§38). Mange av sakene dreiser seg om barnefordeling, men det er også noen andre tema som inngår i materialet (samvær, bosted, bidrag mv). Antall saker etter barneloven utgjør omtrent 17 % av de sivile tvistesakene i tingrettene (Kilde: korrespondanse med Domstolsadministrasjonen 22.02.2014).