7. Veiledningssaker

7.1 Innledningsvis om veiledningssaker og tall

Veiledningssaker er saker hvor ombudet har gitt muntlig eller skriftlig veiledning. De er registrert etter grunnlag og område (for eksempel arbeidsliv). Det er ulike årsaker til at en veiledningssak ikke blir en klage:

Noen saker reiser ikke spørsmål om diskriminering. Saker som ikke har sammenheng med religion, vil ikke være omfattet av statistikken her. Det kan imidlertid være naturlig å registrere saken som en religionssak, selv om den av ulike grunner faller utenfor hva som må anses som diskriminering. For eksempel kan vi få spørsmål fra en arbeidstaker om rett til bønnerom på jobb. Da dette ikke er noe arbeidsgiver er forpliktet til, er det lite hensiktsmessig å klage, og arbeidstaker vil ofte være fornøyd med å ha fått en avklaring fra ombudet.

Andre saker reiser spørsmål om diskriminering, men «løser seg» på veiledningsnivå. Vi har ikke statistikk som viser hvor stor andel av sakene som faller inn i denne kategorien. Til slutt er det saker som kan egne seg for klagebehandling, men hvor klager av ulike grunner likevel ikke sender en klage.

 Av saker som omhandler religion, er det en del saker som også er registrert på annet grunnlag, eller som kun er registrert som for eksempel kjønn eller etnisitet. Begrunnelsen for dette er at det i noen saker påberopes sammensatt diskriminering (hvor flere grunnlag er aktuelle samtidig), eller at det dreier seg om religiøst begrunnet forskjellsbehandling (på grunn av kjønn eller seksuell orientering). 

I det følgende vil vi presentere noen utvalgte saker som er behandlet på veiledningsnivå. Vi understreker at sakene ikke er vurdert rettslig. Begrunnelsen for å omtale disse, er at de kan gi et mer helhetlig bilde av hva slags type saker ombudet mottar på området.

7.2 Forskjellsbehandling i trossamfunn

15/1504 Krav til samlivsform og kristent livssyn i Norsk Luthersk Misjonssambands verdidokument

På bakgrunn av medieoppslag og henvendelser, ble ombudet kjent med NLMs verdidokument og krav til kristen livsførsel og til samlivsform for sine ansatte. NLM anerkjenner kun ekteskap mellom mann og kvinne og mener at homofili er synd.

Spørsmålet gjaldt dermed for det første adgangen til å stille krav om kristent livssyn for sine ansatte. Dersom deres syn på homofilt samliv medfører at søkeres samlivsform blir vektlagt ved ansettelse til en lærerstilling, kunne dette også være i strid med diskrimineringsloven om seksuell orientering. Det er kun dersom læreren har konkrete religiøse oppgaver, at det unntaksvis vil være adgang til å vektlegge samlivsform.

Ombudet skrev en veiledning til NLM hvor vi redegjorde for diskrimineringsvernet. Det rettslige utgangspunkt var at NLM må foreta konkrete vurderinger av om innhenting av opplysninger om og krav til religion/livssyn og samlivsform for den enkelte stilling er nødvendig på grunn av stillingens karakter, eller av betydning for å gjennomføre virksomhetens formål.

Det et strengere vern mot å vektlegge søkeres samlivsform, enn å vektlegge kristent livssyn.

NLM presiserte at de foretok en konkret vurdering ut fra stillingen som skulle lyses ut. Da ombudet fant det vanskelig å overprøve denne vurderingen uten en konkret klage fra en søker, gikk vi ikke videre med saken.

14/1669 Krav om kristent livssyn for å opprette speiderklubb

Initiativtakere til opprettelesen av en ny speiderklubb under paraplyorganisasjonen Norges speiderforbund ønsket å fjerne krav om at klubbens medlemmer må bekjenne seg til det kristne livssynet. Norges speiderforbund avviste dette og viste til deres verdidokument.

Ombudet kom til at paraplyorganisasjonens krav antakelig må være lovlig selv om speiderklubben ikke er et trossamfunn som sådan. Det følger av forarbeidene at begrepet også skal omfatte virksomheter som driver på religiøst grunnlag, og at det avgjørende er den religiøse begrunnelsen. Når paraplyorganisasjonen til speiderklubbene i Norge i dag har en religiøs forankring og det står i deres vedtekter at speiderklubber som opprettes må bygge på samme grunnlag, er dette innenfor religionsfriheten og organisasjonsfriheten. En endring av vedtektene må skje innenfra, av medlemmene selv. Videre står nye speiderklubber fritt til å organisere seg utenfor denne paraplyorganisasjonen.

7.3 Forbud mot niqab og andre ansiktsdekkende klesplagg

Ombudet har ikke tatt rettslig stilling til bruk av ansiktsdekkende plagg i skole og arbeidsliv. Problemstillingen kan reise spørsmål om diskriminering på grunn av religion dersom noen bruker ansiktsdekkende plagg av religiøse grunner (niqab eller burka).

Den 12. juni presenterte regjeringen «Høring om forslag om å innføre forbud mot bruk av plagg som helt eller delvis dekker ansiktet i barnehager og utdanningsinstitusjoner» (*185):

«Forbudet vil gjelde både i offentlige og private institusjoner, og vil omfatte barnehager, grunnskoler og videregående opplæring, voksenopplæring, folkehøyskoler, fagskoler, universiteter og høyskoler og opplæring som gis med hjemmel i introduksjonsloven. Et forbud vil omfatte elever, studenter og deltagere i ordningene etter introduksjonsloven, samt ansatte i alle de nevnte institusjonene. Det foreslås å gjøre unntak for bruk av ansiktsdekkende plagg som er begrunnet i klimatiske, pedagogiske, sikkerhetsmessige eller helsemessige forhold. Høringsforslaget innebærer endringer i barnehageloven, opplæringslova, friskolelova, folkehøyskoleloven, voksenopplæringsloven, universitets- og høyskoleloven, fagskoleloven og introduksjonsloven.»

Ombudet er invitert til å svare på høringen, som har frist i september 2017.

I forbindelse med at Oslo kommune ønsket å innføre et forbud mot helt eller delvis dekkende hode- og ansiktsplagg i skolen i 2007, foretok Justisdepartementets lovavdeling en utredning om forbudet mot bruk av niqab og burka i Osloskolene (*186). I utredningen vurderte lovavdelingen om forbudet var i strid med religionsfriheten etter Grunnloven § 2 og EMK artikkel 9. Lovavdelingen kom frem til at et forbud mot plagg som helt eller delvis dekker elevenes ansikt i undervisningssituasjonen ikke vil være i strid med EMK artikkel 9.

Lovavdelingen fant at det samme vil trolig gjelde for voksenopplæring og på skolens område i pauser og lignede utenfor undervisningssituasjonen. Lovavdelingen mente derimot at et forbud som også skal gjelde på skoleveien, kan ikke kunne begrunnes i undervisningsrelaterte hensyn og dermed ville kunne være i strid med EMK artikkel 9.

Lovavdelingen drøfter avslutningsvis om et forbud vil kunne være i strid med EMK artikkel 14, som forbyr diskriminering. Det ble kort konkludert med at dersom forbudet ikke er i strid med EMK artikkel 9 om religionsfrihet, vil forbudet heller ikke være i strid med EMK artikkel 14.

Lovavdelingen mente altså at et forbud mot bruk av niqab og burka på skolens områder ikke vil være diskriminerende.

På bakgrunn av tenketanken Agendas «Ti bud for bedre integrering» (*187), et samarbeid med politikere fra Sosialistisk venstreparti, Venstre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig folkeparti, mottok ombudet flere henvendelser høsten 2016 om ombudets syn på forslaget om å innføre et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende plagg som burka og niqab i skolen.

Ombudets syn var at dette må vurderes som et unntak fra forbudet mot diskriminering på grunn av religion, da vi i utgangspunktet ikke kan overprøve den religiøse begrunnelsen for å bruke niqab eller annet ansiktsdekkende plagg. Et forbud mot religiøse plagg i skolen vil kunne utgjør et inngrep i den enkeltes religionsfrihet, og det vil kunne reise spørsmål om forskjellsbehandling på grunn av kjønn fordi forbud mot niqab og burka kun rammer kvinner.

Ombudet mener det kan være saklig og nødvendig med et forbud begrunnet i kvaliteten på undervisningen, herunder verdien av å kunne se ansiktet til den du kommuniserer med i en undervisningssituasjon.

Det er likevel relevant å vektlegge at omfanget av kvinner som bruker ansiktsdekkende plagg er lavt. Ombudet mener det bør velges løsninger som ikke bidrar til ytterligere konflikter. Det er mulig at nasjonale retningslinjer kan forenkle problemstillingen for skolene, men konsekvenser av et forbud nasjonalt, herunder hvordan dette skal håndheves, må utredes nærmere.

I det følgende presenteres noen veiledningssaker vi har behandlet:

15/2365 Niqab på callsenter

En kvinne tok kontakt med ombudet. Hun jobbet på et callsenter, med kundeservice per telefon. Hun brukte tidligere hijab, men ønsket av religiøse årsaker å gå over til niqab og forhørte seg med arbeidsgiver om muligheten for dette. Arbeidsgiver kom til at hun ikke kunne bruke niqab på jobb.

Ombudet gav veiledning om at forbud mot et religiøst klesplagg på jobb reiser spørsmål om diskriminering etter diskrimineringsloven § 6. Det er likevel slik at arbeidsgivers forbud mot å dekke seg til kan være lovlig, dersom det er saklig, nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende overfor den som rammes, jf. § 7.

Ombudet presiserte at vi ikke har tatt stilling til adgangen til å forby niqab i et arbeidsforhold tidligere, men gav uttrykk for at andre hensyn gjør seg gjeldende sammenliknet med andre hodeplagg som ikke dekker ansiktet. For eksempel vil hensynet til kommunikasjon mellom kollegaer kunne være et saklig hensyn til å forby niqab og andre ansiktsdekkende plagg.

15/493 Niqab og legitimering på buss

Ombudet mottok en henvendelse fra Samferdselsdepartementet etter en mediesak fra Østfold. En jente med niqab ble bedt om å vise ansiktet sitt på bussen for å bekrefte gyldig legitimasjon fordi hun hadde studentrabatt. Det endte med at hun ikke kom med bussen fordi hun nektet dette. Busselskapet sendte ut som retningslinje etter denne episoden at dersom personen som er tildekket har legitimasjon, skal man ikke kreve at de må vise ansiktet. Samferdselsdepartementet ønsket råd fra ombudet før de konkluderte med hva de skulle anbefale som retningslinjer.

Ombudet gav veiledning om at det i utgangspunktet ikke kan anses som diskriminering å kreve at en person viser ansiktet for å legitimere seg. Dette må i alle tilfelle anses som nødvendig og ikke uforholdsmessig forskjellsbehandling. Ombudet viste også til at Islam.net støtter at bruk av religiøse plagg ikke er til hinder for nødvendig identifikasjon.

12/699 Forbud mot ansiktsdekkende plagg for deltakere i voksenopplæring

Horten kommune ba om ombudets vurdering av deres forslag til ordensreglement for deltakere i den kommunale voksenopplæringen:

«Bruk av plagg som helt eller delvis dekker ansiktet, er ikke tillatt på skolen og i forbindelse med skolens aktiviteter utenfor skolebygget.»

Sanksjonen ved å ikke følge ordensreglementet, var utestenging fra undervisningen ved voksenopplæringen. Forbudet omfattet også deltakere i introduksjonsprogrammet i kommunen.

Ombudet vurderte forbudet i lys av diskrimineringsloven (etnisitet og religion) og likestillingsloven (kjønn), samt i lys av kvinnediskrimineringskonvensjonen og rasediskrimineringskonvensjonen. Ombudet vurderte flere aktuelle saklige formål for å forby ansiktsdekkende plagg i skolen:

• Undervisningssituasjonen
• Hensynet til kommunikasjon
• Integreringshensyn, og
• Avskaffelse av kjønnsstereotypier

Ombudet avviste integreringshensyn som et saklig formål, og viste til at integrering handler om å innlemme personer på likeverdige vilkår i det norske samfunnet. Integrering må søkes oppnådd på andre måter enn å forby særlige plagg.

Hensynet til kommunikasjon og undervisning ble ansett som saklige og nødvendige grunner for å forby ansiktsdekkende plagg. Ombudet viser til at å dekke til ansiktet virker forstyrrende på undervisningen og at kvalitet på undervisning henger sammen med evne til kommunikasjon. Å dekke til ansiktet vanskeliggjør kommunikasjon fordi det oppleves som noe mistenkelig og uredelig. Det vanskeliggjør dermed også mulighet for tillit mellom lærer/elev.

Når det gjelder avskaffelse av kjønnsstereotype praksiser, viste ombudet til at ansiktsdekkende plagg representerer et kjønnssegregert samfunn, at kvinner og menn må være atskilt og ikke har likeverdige roller. Fordi det var vanskelig å se at dette hensynet skulle kunne ivaretas med ansiktsdekkende plagg ble også dette ansett som saklig og nødvendig forskjellsbehandling.

I forholdsmessighetsvurderingen fremhever ombudet at et forbud vil kunne ramme kvinner med minoritetsbakgrunn på en betydelig måte. Det er en forutsetning for å få varig opphold i Norge, at man har gjennomført introduksjonsprogrammet. I lys av at kommunen er forpliktet til å tilby opplæring, oppfordret ombudet kommunen til å se på hvordan dette hensynet skulle kunne ivaretas, også overfor kvinner som velger å bruke ansiktsdekkende plagg.

7.4 Kjønn og religion

15/2204 Separate innganger for kvinner og menn i Grieghallen

En muslimsk menighet leiet Grieghallen i Bergen for å feire Id høsten 2015, og valgte å ha separate innganger for kvinner og menn. Ombudet fikk en rekke henvendelser fra journalister og enkeltpersoner som reagerte på dette, som ikke selv var til stede under feiringen. Ombudet vurderte om vi skulle ta saken på eget initiativ, men valgte å svare med veiledning ut fra følgende problemstillinger:

• Ett spørsmål var om vi i det hele tatt kunne vurdere saken når vi ikke hadde fått saken fra noen som mente at de ble diskriminert. Synspunktet måtte i så fall være at ordningen medførte at samfunnet som sådan ble stilt dårligere fordi kjønnsdelte innganger i praksis er segregering, som er uheldig og uønsket i Norge.
• Et andre spørsmål var hvor mye som skulle til for å si at man ble «stilt dårligere» enn andre på grunn av kjønn. Separate innganger sender utvilsomt et dårlig signal, samtidig ble det forklart at det kun var inngangene, og ikke tilbudet på arrangementet, som var ulikt. Da må det rettslig sett argumenteres for at segregeringen i seg selv medfører en negativ forskjellsbehandling.
• Et tredje var hva som er religionsutøvelse. Det viste seg at arrangøren ikke brukte koranen som forklaring på ordningen, men viste til at det var praktisk å dele inn inngangene etter kjønn. Når det var tilfelle, forelå det ingen religiøs begrunnelse som tilsa konflikt mellom rettigheter. Dermed kunne Bergen kommune for eksempel stilt vilkår om ikke-diskriminerende gjennomføring av arrangementet.

15/286 Rituell omskjæring av guttebarn

Ombudet har jevnlig fått henvendelser om rituell omskjæring av guttebarn og hvordan dette vurderes i forhold til likestillingsloven, sammenliknet med omskjæring av jenter som er forbudt ved lov.

Ombudet har ikke tatt stilling til om omskjæring av guttebarn kan komme i konflikt med likestillingsloven. Vi avga høringssvar til Helse og omsorgsdepartementet i oktober 2011(*188), og anbefalte da at kunnskapsgrunnlaget for et lovforslag ble utredet nærmere. Vi etterlyste en tydeligere argumentasjon fra departementet når det gjelder nødvendige forutsetninger for at omskjæring av gutter ikke skal komme i konflikt med annen nasjonal eller internasjonal lovgivning, f. eks. diskrimineringsvernet.

Ombudet har samtidig et ansvar for å håndheve diskrimineringslovens bestemmelser mot diskriminering på grunn av religion, og må vurdere en evt. innskrenkning av foreldres rett til å oppdra deres barn i tråd med deres religiøse overbevisning opp mot krav til religionsfrihet og retten til å praktisere ens religion uten statlig inngripen. Rituell omskjæring av guttebarn er begrunnet i religiøs praksis og aksepteres i dag som en del av religionsfriheten.

Basert på kunnskapsgrunnlaget som foreligger, mener ombudet at det er flere forhold som gjør at omskjæring av guttebarn og omskjæring av jentebarn ikke umiddelbart lar seg sammenlikne. Omskjæring av jentebarn har tradisjonelt sett ikke en religiøs forankring, men er kulturelt begrunnet og er forbudt i Norge fordi det er bred enighet om medisinske skadevirkninger knyttet til praksisen. Av disse grunner er det etter ombudets mening usikkert om omskjæring av guttebarn og omskjæring av jentebarn er sammenlignbare i likestillingslovens forstand. Det kan være vanskelig å sannsynliggjøre at det foreligger en forskjellsbehandling på grunn av kjønn ved at staten tillater det ene og forbyr det andre. Om ombudet skulle komme til at det foreligger en forskjellsbehandling, kan den være saklig begrunnet på grunn av de nevnte forhold.

15/251 Svømmeundervisning – kjønn og religion

En lærer tok kontakt med ombudet fordi hun underviste i svømming i tredje klasse på en barneskole. En elev brukte lærergarderoben etter svømmetimene slik at hun kunne dusje alene. Behovet for dette var fra foreldrenes side at jenta var katolikk. Læreren reagerte på at jenta ikke kunne dusje med de andre, og fremhevet at hun måtte gå fra svømmetimen tidligere enn de andre og gikk glipp av frilek i bassenget. Læreren ba om råd fordi hun tvilte på den religiøse begrunnelsen for en slik form for tilrettelegging som hun mente skapte ulikhet mellom elevene.

Ombudet forklarte at det må være et syn som har en viss anerkjennelse i det aktuelle religiøse fellesskapet for at det skal anses som en religiøs begrunnelse. Det er imidlertid ikke noe krav om at det er bred enighet om den religiøse tolkningen.

Skolen må i det minste kunne kreve en nærmere begrunnelse fra foreldrene for hvorfor de vil opprettholde en særordning for deres datter. I den forbindelse må læreren kunne gi uttrykk for sine bekymringer knyttet til likhet mellom elevene. Det kan ikke anses som diskriminering av foreldrene eller eleven at skolen ikke tar for gitt at dette er en religiøs begrunnelse som har krav på vern.

Se dom om svømmeundervisning fra EMD i kapittel 5, punkt 5.3.4.

7.5 Håndhilsing i arbeidslivet

15/233 Medisinstudent – håndhilsing på kvinnelige pasienter – godkjenning av praksisperiode

En student henvendte seg til ombudet fordi medisinsk fakultet ikke ville godkjenne praksisen hans, med mindre han sluttet med praksisen om ikke å håndhilse på kvinnelige kollegaer og pasienter.

Vi gav veiledning om vernet mot diskriminering på grunn av religion og om vernet mot diskriminering på grunn av kjønn og anbefalte studenten å gå i dialog med fakultetet for å finne en løsning. Vi antydet imidlertid at håndhilsing kan ses som en del av arbeidet som han dermed er forpliktet til å utføre. I alle tilfeller må hans rett til å ikke håndhilse, vurderes opp mot pasienters rett til å ikke bli diskriminert på grunn av kjønn. I slike tilfeller skal det en del til for at en forskjellsbehandling ikke er lovlig.

7.6 Tilrettelegging i/utenfor arbeidssituasjon

16/1015 Innspill på retningslinjer for halalmat i institusjoner

Bufdir ba om innspill til utarbeidelse av retningslinjer for servering av tilrettelagt mat for ulike religioner og livssyn til barn i institusjoner. Ombudet svarte følgende:

Utgangspunktet må være at barna ikke skal behandles likt, men likeverdig. Fordi barna vil ha ulike behov, vil matserveringen måtte tilpasses etter behovene i de ulike bofelleskapene. Viktige forutsetninger for å få til dette er at institusjonene har et bevisst forhold til at barna spiser ulik mat (aksept for ulike religiøse praksiser), og hva dette innebærer (tilberedelse av ulik mat).

For eksempel kan det nok forventes at et bofelleskap også serverer halalkjøtt når det serveres svinekjøtt. Bofelleskapet kan imidlertid lovlig velge bort svinekjøtt og heller velge annen mat som alle kan spise. Her er noen utgangspunkter for arbeidet med retningslinjer:

• - Ikke lag problemer av forskjeller, bevissthet og planlegging løser mye
• - Tenk universelle løsninger (matretter som kan spises av alle)
• - Legg opp til alternative retter (vegetarisk/halal) når det serveres retter som typisk ikke kan spises av alle (for eksempel svinekjøtt)
• - Legg inn i rutinene at det er adgang til å si fra om behov for tilpasset mat

Ombudet har forståelse for at det går en grense for hva det kan tilrettelegges for. Begrensninger i mattilbud begrunnet med manglende ressurser, kan også være saklige og nødvendige, og dermed lovlige. Det er imidlertid en forutsetning da, at alternative løsninger er vurdert.

15/1909 Adgang til å reservere seg mot å servere svinekjøtt på sykehjem

En kommune ba om svar fra ombudet på om de kan pålegge muslimske ansatte å servere svinekjøtt på sykehjem, til tross for at de på grunn av sin religiøse praksis vil unngå dette.

Ombudet uttalte at dersom arbeidsgiver pålegger arbeidsoppgaver som strider mot arbeidstakers religiøse overbevisning, vil dette reise spørsmål om indirekte diskriminering på grunn av religion.

Det er ikke tvilsomt at det vil være saklig å pålegge arbeidstaker å utføre arbeidsoppgavene sine. Hva som er arbeidsoppgaver etter avtalen må imidlertid vurderes etter en tolkning av arbeidsavtalen.

Er det slik at det er mulig å organisere arbeidet slik at de det gjelder kan unngå disse oppgavene med forholdsvis enkle tiltak, taler dette for at manglende tilrettelegging fra arbeidsgiver vil være i strid med loven. Det kan da argumenteres for at et pålegg, selv om det er saklig, ikke er nødvendig. Men dersom disse oppgavene er en sentral del av jobben, og det ikke lar seg gjøre at andre utfører disse oppgavene, så kan neppe arbeidstaker kreve å få fritak.

Om man kan pålegge arbeidstakerne i kommunen å servere svinekjøtt på sykehjemmet, må altså vurderes konkret med utgangspunkt i den enkeltes arbeidskontrakt og arbeidsoppgavene som ligger til stillingen. Det ligger i dette at arbeidsgiver i det minste må ha vurdert om det er mulig å imøtekomme ønsket fra arbeidstakerne.

15/1888 Religiøse symboler på arbeidsplassen – spørsmål fra arbeidsgiver

En ansatt hadde hengt opp plakater og bilder med religiøst innhold på kontoret, og både kollegaer og kunder reagerte på dette. Arbeidsgiver tok kontakt med ombudet for å høre om han kunne nekte den ansatte dette.

Vi sa at utgangspunktet er at forskjellsbehandling på grunn av religion ikke er tillatt, men at forbud mot religiøse symboler på grunn av hensyn til kundebehandling og et ønske om at virksomheten skal fremstå med en nøytral holdning til religion, kan være lovlig.

Vi anbefalte arbeidsgiver å se om det var mulig å løse saken ved å gjennomføre kundemøter på et møterom, slik at det ikke ble nødvendig å pålegge den ansatte å fjerne plakatene. Videre informerte vi om at den ansatte, dersom arbeidsgiver velger å forby slike religiøse symboler, kan klage til ombudet.

15/413 Adgang til langermet tannlegeuniform på grunn av religion

En kvinne tok kontakt med ombudet etter å ha fått beskjed fra arbeidsgiver om at hun må bruke kortermet uniform på jobb. Kvinnen ønsker, av religiøse grunner, å bruke ¾ lange ermer. Arbeidsgivers begrunnelse for krav om korte ermer, er hygiene. Kvinnen viste til at litt lengre ermer på uniformen, ikke ville ha betydning for hygienekravet. Hun viste til at andre tannleger bruker uniform som er langermet, og at det er mulig å bruke plastermer eller lange hansker for å tilfredsstille kravene.

Ombudet veiledet kvinnen til å ta opp saken med arbeidsgiver, og be om begrunnelse for praksisen. Det er arbeidsgiver som må sannsynliggjøre at det ikke er mulig å oppnå det samme med mindre inngripende midler enn å kreve at kvinnen bruker kortermet uniform. Vi viste i den forbindelse til forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4 og at det ikke finnes formelle krav til uniformbruk utover dette.

Kvinnen tok saken videre med sin fagforening. Det er ikke kjent for ombudet om saken løste seg.

• (*185 Les høringsbrevet her: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-om-forslag-om-a-innfore-forbud-mot-bruk-av-plagg-som-helt-eller-delvis-dekker-ansiktet-i-barnehager-og-utdanningsinstitusjoner/id2556032/)
• (*186 Bruk av hode- og ansiktsplagg i skolene – anmodning om uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling om forståelsen av gjeldende rett, saksnr. 200607530, 11.09.2007. Se https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/-2-9-og-3-7---bruk-av-hode--og-ansiktspl/id480738/)
• (*187 Les her: http://www.tankesmienagenda.no/wp-content/uploads/Perspektivnotat-Ti-bud-for-bedre-integrering-1.pdf (lastet ned 14. juni 2017)
• (*188 Høringssak 200800877-/KJJ))