Uforholdsmessighetsvurderingen

Plikten til å tilrettelegge omfatter ikke tilrettelegging som innebærer en uforholdsmessig byrde.

Hva som menes med en uforholdsmessig byrde, presiseres i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 12 femte ledd:

”Ved vurderingen av om tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmede barrierer, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen og virksomhetens ressurser.”

Her er det klart at det må legges opp til en konkret vurdering i hver sak hvorvidt et tilfelle innebærer en uforholdsmessig byrde. Det vil jo gjerne være slik at i enkelte tilfeller vil en tilrettelegging medføre store kostnader og andre praktiske vanskeligheter for den som plikter å tilrettelegge, mens det i andre tilfeller kan være snakk om nokså små tiltak som skal til. I den anledning er det viktig å huske på at tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmede barrierer vil ha stor tyngde i vurderingen, og mange tiltak vil gjerne komme flere (eller alle) ansatte til gode.

Mener man derimot at tilretteleggingen vil medføre en for stor kostnad for bedriften, må dette konkretiseres. Dersom en arbeidsgiver for eksempel avviser et krav om tilrettlegging under henvisning til kostnadene ved tiltaket, må det som hovedregel kunne forventes at det foreligger et kostnadsoverslag utarbeidet av en fagkyndig. Dersom det er mulig å få dekket kostnadene, eksempelvis gjennom offentlige stønadsordninger, bør dette være forsøkt før krav om tilrettelegging avslås.

Loven gir kun en anvisning på enkelte momenter som skal vektlegges. Også andre momenter kan derfor spille inn i en uforholdsmessighetsvurdering.