Kjønnslemlestelse

Kjønnslemlestelse har vært forbudt i Norge siden 1995. Forbudet gjelder både personer som gjennomfører, og som medvirker til kjønnslemlestelse, og strafferammen er åtte års fengsel. Stortinget vedtok i 2004 at utvalgte yrkesgrupper har en utvidet plikt til å avverge kjønnslemlestelse.

Det finnes ingen sikre tall på hvor mange jenter bosatt i Norge som har vært utsatt for kjønnslemlestelse i Norge eller under opphold i utlandet. Røde Kors’ informasjonstelefon om kjønnslemlestelse og tvangsekteskap mottok 31 henvendelser om kjønnslemlestelse i 2009. Fire av henvendelsene gjaldt jenter som allerede var kjønnslemlestet. Det opplyses ikke om jentene var blitt utsatt for kjønnslemlestelse før eller etter at de flyttet til Norge.

Det er stor uenighet om hvilke virkemidler som bør tas i bruk i arbeidet mot kjønnslemlestelse. I 2010 har regjeringen satt av nærmere 18 millioner kroner til ulike tiltak. Det mest omdiskuterte tiltaket er tilbudet om frivillige kliniske underlivsundersøkelser til alle jenter og kvinner med bakgrunn fra områder der forekomsten av kjønnslemlestelse er 30 prosent eller mer.

Tiltaket er iverksatt i Lier, Drammen og fire bydeler i Oslo og skal være et landsomfattende tilbud fra og med 2010. Vi vet ikke hvor mange som, så langt, har takket ja til tilbudet.

Flere aktører har uttrykt bekymring for at tiltaket innebærer en form for kontroll som i realiteten vil oppleves som lite frivillig. Andre ønsker at tiltaket endres fra å være et frivillig tilbud til å bli obligatorisk. Debatten rundt tiltaket belyser ulike problemstillinger knyttet til grunnleggende menneskerettigheter som frihet fra vold og retten til ikke å bli diskriminert på grunn av etnisk tilhørighet.