Diskriminert i likestillingens navn?

De siste dagene har flere debattanter hevdet at vi som kjemper for likestilling har glemt rettighetene til muslimske kvinner. Det har vi ikke.

Vi vet at også minoritetskvinner opplever grove overgrep fra sine nærmeste, i likhet med sine norske medsøstre. Samtidig må vi ikke glemme at de fleste av dagens likestillingsutfordringer er felles for kvinner, uansett landbakgrunn. Kvinner er generelt langt mer utsatt for mishandling og partnervold enn menn. Gutter og jenter velger fortsatt yrke etter tradisjonelle kjønnsrollemønster. Kvinner tjener i gjennomsnitt 16 prosent mindre enn menn per time, og mange kvinner jobber ufrivillig deltid.

Retten til arbeid og frihet fra vold har vært to av likestillingshistoriens viktigste kampsaker de siste 100 årene. Det gjelder også for minoritetskvinner, som på grunn av hudfarge, språk og religion er enda mer utsatt for diskriminering enn andre kvinner. Det ser vi ikke minst i arbeidslivet. Arbeidstakere med minoritetsbakgrunn er overrepresentert i næringer med mye deltid og midlertidige ansettelser, dårlige arbeidsvilkår, dårlig arbeidsmiljø og manglende tilsyn. Etniske og religiøse minoriteter er også mer utsatt for trakassering i arbeidslivet enn andre.

For de aller fleste kvinner er dette langt større likestillingsutfordringer enn plagget hijab. Likevel er det nettopp hijaben som har utløst de siste ukenes likestillingsdebatt, etter at regjeringen bestemte seg for ikke å tillate hodeplagget i politiet. Politikere som har talt varmt for at deltakelse i skole og arbeidsliv er en vei til likestilling, vil innsnevre denne retten for kvinner som bruker hodeplagg. Det vil i praksis innebære et yrkesforbud for mange muslimske kvinner, i klar konflikt med kvinners rett til arbeid. LDO har i flere saker konkludert med at forbud mot hodeplagg på arbeidsplassen er lovstridig.

Det finnes også kvinner som ikke ønsker å gå med hijab. Når noen av dem likevel tvinges til det av sin familie, er det selvsagt uakseptabelt og må bekjempes. Men gjør vi hverdagen lettere for dem ved å nekte dem adgang til yrkeslivet? Jeg tror ikke det. I tillegg er det en grov urett mot de tusenvis av muslimske kvinner som har tatt et selvstendig valg om å bære plagget.

I flere år har det vært stilt krav til minoriteter om å delta mer i samfunnet. Da må også samfunnet legge til rette for at det skjer. Regjeringen må fatte beslutninger som fremmer integrering og likestilling, uten indirekte å stille krav om at enkelte grupper må legge sin religion fra seg på dørterskelen til arbeidslivet. Norge har for mange år siden tilsluttet seg internasjonale menneskerettighetskonvensjoner om rett til arbeid, religionsfrihet og beskyttelse mot diskriminering. Dette forplikter.

Rapporter fra blant andre Europarådet viser at muslimer er blant dem som er mest utsatt for rasisme og diskriminering i dagens Europa. Ved kun å adresse undertrykking i minoritets-miljøer uten å gjøre noe med den diskrimineringen de møter i samfunnet, forsterkes skillet mellom majoritet og minoritet, mellom ”oss” og ”de andre”. Da kan vi gjerne sole oss i ”vårt” likestilte samfunn mens vi gremmes over kvinneundertrykkingen hos ”dem”. Det er en blindvei i likestillingskampen.
Norge er et mangfoldig samfunn. Premisset for likestilling kan ikke være at minoritetskvinner må bli lik majoriteten. I så fall risikerer vi å diskriminere muslimske kvinner i likestillingens navn. Da er vi på ville veier.