Guide til årets ”valgflesk”

Hvilke politikere kan vi egentlig stole på i likestillings- og mangfoldspolitikken? I kampen om velgerne er det langt mellom ord og handling. Særlig Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet mangler troverdighet når vi sammenligner retorikken med innholdet i partiprogrammene.

Av Likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås.

Det er påfallende hvordan ”likelønn” er blitt et ord på alles lepper i årets valgkamp. Siv, Erna og Kristin – alle slåss de nå om å være kvinnenes beste venn. Men jeg tror ikke alle partiene kommer til å prioritere høyere kvinnelønn hvis de vinner valget til høsten.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har undersøkt om det er sammenheng mellom valgkampslagordene og det politikerne faktisk vil gjennomføre. Hele gjennomgangen er å finne på www.bevisstvalg.no. I mange tilfeller er det overraskende stor avstand mellom fine løfter og politiske forslag som forplikter. Særlig Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet forsømmer seg.

”Høyere lønn til kvinner i lavlønnsyrker” var et av hovedbudskapene da partileder Siv Jensen talte til FrPs landsmøte for kort tid siden. ”Likelønnsbløff,” raste Sykepleierforbundet etterpå. De følte seg lurt da det viste seg at likelønn ikke var nevnt med et eneste ord i FrPs nye partiprogram.

Jeg blir også usikker når Fremskrittspartiet flagger denne saken så høyt, samtidig som de ikke sier noe om problemet i sitt viktigste politiske dokument. For FrP er det kanskje likevel ikke likelønn som er viktigst? Mange kvinner vil kanskje velge å heller stole på SV, SP og KrF i denne saken. Alle disse partiene har nemlig programfestet et lønnsløft for kvinnedominerte yrker i offentlig sektor.

”Arbeid til alle” er Arbeiderpartiets slagord i valgkampen. Også her er det langt mellom fagre ord og hva partiet faktisk vil gjøre. Vår gjennomgang av Arbeiderpartiets program avslørte at det knapt finnes ett konkret tiltak for å sikre personer med minoritetsbakgrunn eller nedsatt funksjonsevne innpass på arbeidsmarkedet. ”Arbeid til nesten alle,” ville vært et bedre slagord for AP. På dette området er andre partier, blant dem Høyre og Venstre, langt mer konkrete i sine forslag.

Mine medarbeidere og jeg har lest nøye gjennom alle partienes programmer for de neste fire årene. Disse dokumentene er viktige, fordi partiprogrammene forplikter. Her skal velgerne kunne lese hva som er partienes viktigste prioriteringer i neste Stortingsperiode. Hvilke saker som ikke nevnes, er også et viktig signal til oss velgere.

Vår konklusjon etter å ha gått alle partiene etter i sømmene er altså at det er utrolig langt mellom retorikk og politikk på vårt felt. Det virker som om mange politikere vet at de bør kjempe for likestilling og mangfold, og mot diskriminering – men at disse sakene ikke vurderes som viktige nok til å komme på den øverste prioriteringslista. Er du opptatt av likestilling og mangfold, bør du derfor se nøye etter hva partiene faktisk skriver i programmene sine.

Mitt mål er ikke å fortelle folk hvem de skal stemme på. Men folk fortjener å vite hvem som vil ta tak i viktige saker i likestillings- og diskrimineringspolitikken – også etter Stortingsvalget.