Likestillingen er kommet for kort

Er det mulig å tenke seg en situasjon der vi på alvor ønsker å reversere likestillingen mellom menn og kvinner?

Beate Gangås, likestillings- og diskrimineringsombud
På trykk i Aftenposten 24. september 2009

I flere kanaler og medier kritiseres ideen om likestilling, og det hevdes at likestillingen er gått for langt. Grunnverdiene i likestillingsprosjektet er like muligheter til utdanning, arbeid og inntekt. Bunnplanken i kvinners frigjøringsprosjekt er økonomisk selvstendighet. Finnes det et reelt politisk alternativ til dette?

Nei. Vi mener at mange av de problemsområdene som diskuteres kan få gode løsninger hvis vi aksepterer at likestillingen er kommet for kort. I dag er det slik at kvinner jobber deltid, og menn heltid og gjerne mye overtid. Dette arbeidsmønsteret skaper en rekke problemer knyttet til ulikelønn, kvinners helse, menns helse, kvinners karrieremuligheter og menns muligheter for å velge utradisjonelt og kombinere hjem og jobb. Og hvis det er slik at det ikke finnes noen reell vei tilbake, at kvinner fortsatt skal ta utdannelse og tjene sine egne penger og pensjonspoeng, så må vi få en likestillingspolitikk som fungerer bedre. I motsetning til de som mener at kvinner skal forsøke å jobbe litt mindre for å få litt mer pusterom mellom hjem og jobbforpliktelsene, mener vi at man må tenke helt nytt i forhold til kvinner og menns arbeidsmønstre.

Det er paradoksalt at det som skulle lette kvinners situasjon og skape likestilling, er med på å forsterke ulikheten mellom kjønnene. Slik det er i dag virker ikke de likestillingspolitiske velferdsordningene for menn. Det er skapt en rekke velferdsgoder som bare halvparten av brukerne benytter. Et eksempel på dette er foreldrepermisjonen. Permisjonen ble verdens lengste fordi man hadde en idé om at menn og kvinner skulle dele på den. Den politiske intensjonen var at fedrekvoten skulle være en minimumsløsning for far, og så skulle mor og far forhandle om resten. Slik ble det ikke. Få fedre tar mer enn de er pålagt. Poenget er at når denne typen velferdsgoder bare brukes av mor, sementerer den en situasjon med mangel på likestilling.

På samfunnsnivå gir mangel på likestilling utslag i at vi har et ekstremt kjønnssegregert arbeidsmarked og at menn tjener mer enn kvinner. Mange kvinner jobber i helse – og omsorgsyrker som kan være både fysisk og psykisk belastende og har tunge turnusordninger. Denne type yrker har ikke samme mulighet for yrkesskade som de belastninger tradisjonelle mannsdominerte yrker har.

Disse forholdene får selvfølgelig konsekvenser for den enkelte familie. La oss se på et tenkt eksempel. En kvinne som får tre barn mens hun er mellom 25 og 35 år blir borte fra jobben i snaut tre av de ti årene hun er ansatt. Ett år av og to år på. Fordi det er slitsomt å jobbe fulltid og ta seg av tre unger, velger hun å jobbe deltid i noen av de heftigste årene. I tillegg kommer uttak av dager til syke barn og fare for overanstrengelse og sykemelding i de periodene hun er på jobben. Pengene hun taper - redusert lønn i permisjonen, og i deltidsstillingen - tjener forhåpentligvis mannen hennes inn ved litt ekstrajobbing. Menn med små barn er den gruppen som jobber mest overtid. Dette betyr noe for mor og far og forholdet dem imellom og for arbeidsdelingen i hjemmet. Det innebærer også at det for ungene blir en tydelig forskjell på hva en mor er og hva en far er. Det er gjennom denne modellæringen og identifikasjonsprosessen at barn reproduserer kjønnsforskjeller.

Et viktig mål med likestillingspolitikken er derfor å få menn til å bruke velferdsgodene og fleksibiliteten i det norske arbeidslivet slik kvinner gjør. Men de likestillingspolitiske virkemidlene er ikke tilpasset de moderne fedrenes hverdag og de krav som arbeidslivet stiller til menn. Likestillingspolitikken virker ikke for menn.

• Få fedre tar mer foreldrepermisjon enn de må
• Hvilken mann kan eller vil benytte seg av kontantstøtte?
• Hvor mange menn jobber deltid i perioder av livet?
• Hvilke menn går inn i forhandlinger med sin arbeidsgiver om å trappe ned på ambisjonene i to år for så å ha en avtale om å komme sterkere tilbake? Vi lager avtaler om alt mulig annet: PC, bil, kurs, men ikke om det kjæreste og viktigste vi har.
• Hvorfor er småbarnsfedre blant dem som jobber mest overtid?
• Hvilke fedre setter hardt mot hardt og sender kona si tilbake på jobb fordi han selv ønsker å ta halve permisjonen?

Menn må selv ta ansvar og bruke godene som velferdsstaten allerede tilbyr, men godene må også designes slik at de er interessante for flere menn. Det er løsningen på det hverdagsslitet som mange barnefamilier opplever i dag. Å tro at kvinners høye utdannelsesnivå kan senkes eller at kvinners yrkesaktivitet skal gå ned er som politisk strategi helt urealistisk, selv om den fungerer bra som retorisk strategi i media.

Utdanning og økonomisk selvstendighet har ikke bestandig vært en selvfølge for norske kvinner. I 1950 var yrkesaktiviteten blant gifte kvinner fem prosent og i 1960 var den kun steget til ti prosent. Til tross for vekst og etterspørsel etter arbeidskraft og flere formelle rettigheter til kvinner økte antall husmødre i det norske samfunn. Husmorideologiens sterke stilling var et svar på det praktiske omsorgsproblemet som oppsto når bondesamfunnet ble modernisert og sysselsettingen økte i industrien. At produksjonen i mindre grad foregikk på gårdene og ble flyttet ut av hjemmet gjorde at lønnsarbeid og omsorgsarbeid ble vanskelig å kombinere. I Norge ble fulltidshusmoren svaret på denne praktiske utfordringen. Det norske politiske husmorprosjektet strandet av flere grunner. En viktig årsak var utbyggingen av velferdsstaten og offentlig sektor. Kvinners gjeninntreden i arbeidsmarkedet var en forutsetning for velstandsnorge. Produktiviteten økte per capita. Likestillingen ble en bærebjelke i velferdsstaten. Det blir ofte glemt når det diskuteres om likestillingen er gått for langt. Ønsker vi en moderne velferdsstat er vi avhengig av høyere produktivitet enn det husmorsamfunnet kan levere.

Kvinners gjeninntreden i arbeidsmarkedet på 70-tallet var en forutsetning for velstands-Norge. Produktiviteten økte per hode. Likestillingen ble en bærebjelke i velferdsstaten. Det blir ofte glemt når det diskuteres om likestillingen er gått for langt. Ønsker vi en moderne velferdsstat er vi avhengig av høyere produktivitet enn det husmorsamfunnet kan levere. Og ønsker vi et likestilt samfunn hvor menn og kvinner har like muligheter, rettigheter og plikter, får dette konsekvenser ikke bare for hvordan hver enkelt av oss organiserer fordeling av oppgaver i hjemmet, men hvordan  arbeidslivet tilrettelegger for at både kvinner og menn har omsorgsoppgaver.