Omfanget av voldtekt må kartlegges

Det må gjennomføres en landsomfattende undersøkelse for å avdekke omfanget av voldtekt. Dette vil gi et bedre grunnlag for å si noe om årsaken til voldtekt og å finne løsninger.

Av Beate Gangås, Likestillings- og diskrimineringsombud.

Voldtekt er en alvorlig forbrytelse som krever profesjonell innsats i alle ledd. Voldtektsutvalget presenterte i sin rapport (NOU 2008:4) en solid situasjonsbeskrivelse og en rekke konkrete forslag til oppfølging. Det er anslått at mellom 8000 og 16000 personer blir voldtatt eller forsøkt voldtatt i Norge hvert år. Ett av utvalgets forslag er å gjennomføre en landsomfattende undersøkelse for å tallfeste omfanget av voldtekt mer nøyaktig.

Justisdepartementet foretok riktignok i fjor sin tredje voldsmåling. Dette er en ”pulsmåling” på hvor mange henvendelser hjelpeapparatet mottar i løpet av en gitt uke som kan relateres til vold i nære relasjoner. Dette er vel og bra, men vi trenger også en vitenskapelig og representativ undersøkelse av omfanget av voldtekt. Det er helt avgjørende for å finne de riktige virkemidlene for å stanse overgrepene. 

Omfanget av voldtekt kan sammenliknes med et isfjell. I politiets statistikker og i mediene presenteres bare toppen av isfjellet. Det er voldtektene i det offentlige rom, for det meste overfallsvoldtekter, som får de fete overskriftene. Denne typen voldtekter er det få av, men antallet anmeldelser av denne type voldtekter øker.

Tre av fire voldtekter blir begått av menn som den voldtatte kjente fra før. Overgrepene skjer oftest i private boliger, enten hjemme hos overgriper, hos kvinnen eller hos en felles bekjent av de to. Disse voldtektene er mindre synlige. Anmeldelsesraten er også mindre. Overgrepene er ikke mindre alvorlige av den grunn.

Undersøkelser viser at 8 av 10 anmeldelser blir henlagt av politiet. Det vil si at om lag 90 prosent av alle voldtekter og voldtektsforsøk aldri blir kjent for rettsapparatet. Aftenposten skriver 15.10 at vi vet for lite om overgriperen i voldtektssaker. Det har de helt rett i.

Tallet på domfellelser i voldtektssaker er lav. FN kritiserer norske myndigheter for å ha for få antall domfellelser for voldtekt. I saker der tiltale er tatt ut ender disse sakene med frifinnelse tre ganger så ofte som i andre type lovbrudd. Mange voldtektsofre vegrer seg for å anmelde saken i frykt for at møtet med politiet og rettsapparatet skal oppleves som et nytt overgrep. Vi vet også at under én prosent av voldtektsanmeldelsene ender i domfellelse.

At voldtektssaker er krevende og har store konsekvenser både for de berørte og samfunnet generelt, tilsier at politiet må håndtere anmeldelser av voldtekt med maksimal innsats og faglig presisjon.

Når det gjelder straffutmåling i voldtektssaker blir som regel minimumsstraffen brukt, og ikke maksimumsstraffen på 21 år. Når det gjelder økonomisk kriminalitet er det gjerne helt motsatt. Da benyttes oftest maksimumsstraff. Det er positivt at minstestraffen blir hevet til tre år i den nye straffeloven, men det gjenstår å se om strafferammen vil bli bedre utnyttet. 

 Likestillings- og diskrimineringsombudet har et lovpålagt mandat til å være pådriver for likestilling mellom kvinner og menn. Kampen mot voldtekt, både overfallsvoldtekter og voldtekter begått av noen man kjenner, er sentral i den sammenhengen. Ombudet støtter derfor forslagene til Voldtektsutvalget. Mer enn ett år er gått siden utvalget la fram sine forslag for å bekjempe voldtekt. Nå er det på høy tid å sette i verk tiltakene. Det forslaget man umiddelbart må ta tak i og få gjennomført, er en grundig omfangsundersøkelse for å skaffe mest mulig informasjon om den faktiske tilstanden. Det er uakseptabelt at samfunnet i praksis passivt godtar voldtekt i nære relasjoner og mangler nødvendig kunnskap om hvorfor overgrepene skjer og i hvilket omfang.