Lønn i himmelen betaler ikke husleia

Av likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik.
Kristin Clemet ønsker seg en likestillingsdebatt som i større grad verdsetter forskjellighet. Det gjør jeg også, men jeg orker ikke enda en debatt der verdsettingen består av lønn i himmelen – eller besøk fra barna på gamlehjemmet.

Clemet tegner i sin kronikk tirsdag et riktig bilde av hvordan menn og kvinner lever forskjellige liv. Kvinner bruker tiden på barn og hjem, menn bruker tiden sin på jobben. Begge betaler en høy pris: Kvinner i form av dårligere karrieremuligheter, lavere lønn og minstepensjon. Menn i form av mindre kontakt med sine barn.  Som løsning på problemet, lanserer Clemet verdsetting og likeverd, uten å fylle ordene med noe særlig innhold.

For meg betyr likeverd å verdsette likt. Både i ord og handling. Clemets kronikk er suveren på det første, men har ikke et eneste forslag til det andre. Jeg forstår ikke hvorfor verdsetting, som i resten av samfunnsdebatten stort sett handler om kroner og øre, plutselig dreier seg om varme hender og bankende hjerter når begrepet dras inn i likestillingsdebatten. En verdsetting som består av å love folk besøk på gamlehjemmet om 30 år, er lite verdt når huslånet skal betales denne uka. Skal vi snakke om verdsetting som merkes, må vi tørre å fylle ordet med innhold. Og penger. 

Clemet tar i sin kronikk avstand fra de fleste store likestillingstiltakene som har vært lansert de siste årene. Likelønnspott er dumt, og fedrekvote er for inngripende i privatsfæren. For meg er dette viktige verdsettingstiltak. Det første bidrar til at arbeid med mennesker kan verdsettes like høyt som arbeid med maskiner, også i kroner og øre. Det andre er et skritt på veien til å si at far og mor er likeverdige foreldre og omsorgspersoner. I hvert fall hvis vi snart kan slutte å snakke om kvoter, og begynne å snakke om rettigheter som foreldre.

Hva består din verdsetting av, Clemet?