Kjønnsdiskriminerende praksis for tilståelse av smusstillegg

Saken bygget på at de vaskeriansatte i en kommune, som i hovedsak besto av kvinner, ikke fikk smusstillegg med hjemmel i hovedtariffavtalen, samtidig som ansatte i mannsdominerte virksomheter i kommunen fikk det. Fagforbundet mente at kommunen indirekte diskriminerte de ansatte på grunn av kjønn.

Kommunen avviste at praksisen var kjønnsdiskriminerende, og viste til at ordningen dels var et resultat av en historisk utvikling og dels at den var saklig begrunnet ved at arbeidet i vaskeriene kun unntaksvis kvalifiserte til smusstillegg.

Ombudet fant at kommunen anla en strengere vurderinger for hva som kunne tenkes å utløse et smusstillegg for de vaskeriansatte, enn for andre grupper av ansatte.  Utgangspunktet for hovedtariffavtalen er at alle yrkesgrupper kunne omfattes.  Ombudet fant det ikke sannsynlig at en slik strengere praksis hadde et sakelig formål.

Ombudet påpekte at arbeidsgiver var ansvarlig for å rette opp forhold som kunne være i strid med forbudet mot indirekte diskriminering og at arbeidsgiver også hadde styringsretten i forhold til lønnspolitikken. I dette tilfelle ville det være et viktig tiltak å sikre at gjennomføring av drøfting og vurdering av om det var forhold knyttet til kommunens praktisering av ordningen med smusstillegg som ga en kjønnsskjev virkning for de ansatte.

Ombudet konkluderte med at kommunens praktisering av ordningen med smusstillegg kunne medføre en indirekte diskriminering av de tilsatte i vaskeriene i strid med likestillingsloven § 3.