En kvinne klaget til ombudet fordi hun mente seg diskriminert på grunn av språk ved ansettelse i offentlig sektor. Kvinnen ble ansett som faglig kvalifisert, men på grunn av mangelfulle skriftlige norsk kunnskaper ble hun ikke innstilt til stillingen. Ombudet konkluderte med at diskriminering ikke hadde funnet sted.

Spørsmålet i saken var om vektleggingen av språk var nødvendig for å oppnå et saklig formål, og ikke var uforholdsmessig inngripende ovenfor kvinnen, jf. diskrimineringsloven § 4 fjerde ledd.

Ombudet fant det ikke tvilsomt at kvinnen var direkte forskjellsbehandlet på grunn av mangelfulle språkkunnskaper. Ombudet fant at språkkrav kan være saklige i arbeidslivet dersom kravet begrunnes i stillingens karakter. Det avgjørende er hvor sentralt språket er i forhold til stillingen.

Stillingen var selvstendig og utadrettede med krav til presis kommunikasjon. Etter ombudets oppfatning var arbeidsgiverens språkkrav derfor saklige og nødvendig. Ombudet vurderte om det var uforholdsmessig inngripende overfor søkeren å stille språkkrav. Her måtte forbigåelsens inngripende karakter vurderes mot arbeidsgiverens interesse i å sikre en effektiv utøvelse av de oppgavene som ligger til stillingen.

På grunn av stillingens krav til kommunikasjons- og presentasjonsegenskaper var forbigåelsen etter ombudets oppfatning ikke uforholdsmessig inngripende overfor klager og dermed ikke diskriminerende.

Diskrimineringsgrunnlag: Språk.
Saksnummer: 08/1222.
Lovanvendelse: Diskrimineringsloven § 4.

Les hele uttalelsen her.