Klager hevdet at NAVs praktisering av regelverket om stønad til kjøretøy innebærer diskriminering av uviklingshemmede personer. Det ble hevdet at det har utviklet seg en praksis som sier at personer som bor i samlokalisert bolig ikke skal få innvilget stønad, på tross av at lovens vilkår er oppfylt.

NAV avviser at det foregår diskriminering av utviklingshemmede ved praktisering av regelverket. NAV hevder at søknad om stønad vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, og et sentralt moment i denne sammenheng er hvorvidt det foreligger et reelt og betydelig transportbehov, og om dette kan løses på andre måter enn gjennom stønad til kjøretøy. Søkers boform kan her være av relevans, men kun som et av flere relevante momenter.

Det ble ikke dokumentert at NAV ikke foretok individuelle vurderinger. Det er heller ikke dokumentert at NAVs praksis i konkrete saker faktisk fører til at utviklingshemmede stilles dårligere enn andre søkere.

Ombudet konkluderte med at det ikke forelå diskriminering.

Saksnr; 09/201
Lovanvendelse; Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4, folketrygdloven § 10-7 bokstav h, jf. §§ 10-5, 10-6.
Dato; 09.03.2010

UTTALELSE

Likestillings- og diskrimineringsombudet viser til klage fra Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) av 23. januar 2009.

NFU mener Arbeids- og velferdsdirektoratets (NAV) praktisering av ”stønad til bedring av funksjonsevne i dagliglivet” etter folketrygdeloven § 10-7 bokstav h (motorkjøretøy), jf. §§ 10-5 og 10-6 er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 første ledd. Praksisen til NAV diskriminerer ifølge NFU utviklingshemmede.

Ombudet konkluderer med at NAVs praksis ikke er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4.

Likestillings- og diskrimineringsombudets uttalelse kan bringes inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda til full overprøving innen tre uker fra det tidspunkt partene mottar ombudets brev, jf. vedlagte veiledning.

Sakens bakgrunn

Likestillings- og diskrimineringsombudets framstilling av sakens bakgrunn bygger på partenes skriftlige redegjørelser.

NFU er en interesseorganisasjons av og for mennesker med utviklingshemming. Organisasjonen har i brev av 23. januar 2009 bedt ombudet vurdere om NAVs praksis ved vurdering av søknader om ”stønad til bedring av funksjonsevne i dagliglivet” etter folketrygdeloven § 10-7 bokstav h, jf. § 10-6 diskriminerer personer som er utviklingshemmet.

Partene er enige om at regelverket i seg selv ikke er diskriminerende. Det er NAVs praksis, slik den fremkommer i etatens rundskriv/retningslinjer som er gjenstanden for vurdering. Konkret ønsker NFU at ombudet vurderer NAVs generelle praksis ved vurdering av søknad om stønad for personer som er utviklingshemmet.

Av folketrygdelovens bestemmelser i §§ 10-5 og 10-6 fremgår grunnvilkårene for å få ”stønad til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet” og ”stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet”. Folketrygdeloven § 10-7 oppstiller regler for hvilke stønadsformer som kan innvilges. I lovens § 10-7 bokstav h er det bestemt at ”et medlem som fyller vilkårene i § 10-5 eller § 10-6, kan få stønad i form av utlån av, tilskott til eller lån til motorkjøretøy eller annet transportmiddel”.

I sakens dokumenter foreligger også rundskrivet til Bilforskriften . Av rundskrivet fremgår det at det ”ikke er aktuelt å tilstå stønad til mer enn ett motorkjøretøy i gruppe 2 i hver samlokalisert bolig, da de øvrige beboerne vil kunne få deres transportbehov dekket ved hjelp av det motorkjøretøy som finnes i den samlokaliserte boligen”.

Partenes syn på saken

NFU mener at NAVs praksis ved vurderingen av om utviklingshemmede skal få innvilget stønad til motorkjøretøy etter folketrygdelovens kapittel 10 er diskriminerende.

NFU begrunner dette med at det ikke er gitt regler i lov eller forskifts form som tilsier at det skal legges til grunn en særlig praksis overfor mennesker som er utviklingshemmet. NFU mener den særlige praksisen NAV utøver fremgår av blant annet Rikstrygdeverket Hjelpemiddelkontoret rundskriv av 11. september 2000. Rundskrivet har tittelen ”Anskaffelse av motorkjøretøy eller annet transportmiddel”.
NFU understreker at det at utviklingshemmede eventuelt bor i samlokalisert bolig, ikke skal innskrenke adgangen til å motta individuelle trygdeytelser dersom de formelle vilkårene er oppfylt.

NFU mener at NAV ved sin praksis har skapt en forståelse av reglene som sier at utviklingshemmede som bor i samlokaliserte boliger ikke har behov for, eller rett til egen bil, selv om de medisinske vilkårene er oppfylt og personen oppfyller nødvendig- og hensiktmessighetsvilkåret.

NFU mener derfor at NAV diskriminerer personer som er utviklingshemmet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 ved vurderingen av om ”stønad til motorkjøretøy” skal innvilges.

NAV mener praksisen ved vurdering av om utviklingshemmede skal få stønad til motorkjøretøy ikke er diskriminerende. De hevder retningslinjene som er laget er for å veilede i saker som er komplisert som følge av at bruker er bosatt i en samlokalisert bolig.

NAV presiserer at det er en forutsetning for å få stønad til motorkjøretøy etter folketrygdeloven at søker i tillegg til de medisinske vilkår har et betydelig og reelt behov for transport som ikke kan dekkes tilfredsstillende på annen måte enn ved stønad til bil. NAV understreker at retten til stønad til motorkjøretøy er den samme for alle brukere som oppfyller inngangsvilkåret, uavhengig av diagnose.

NAV hevder at den sentrale vurderingen er hvorvidt søker kan benytte offentlige transportmidler, om søker har et tilstrekkelig udekket transportbehov til å kunne tilstås stønad til bil etter bilforskriftens § 3 og om det finnes personer som vil kunne kjøre bilen slik at dette transportbehovet dekkes dersom bruker ikke skal kjøre selv. Vurderingskriteriene er ufravikelige prinsipper som gjelder alle søkere. NAV fremhever derfor at selve boformen er uten betydning ved vurderingen av om søker har krav på stønad etter folketrygden § 10-7 bokstav h, jf. §§ 10-5 og 10-6.

NAV hevder videre at retningslinjene er kun ment for personer som bor i såkalte samlokaliserte boliger, og vil derfor selvsagt ikke få betydning for personer som ikke har denne boformen. Dette gjelder også for utviklingshemmede som ikke bor i samlokalisert bolig. NAV mener derfor at det fremkommer tydelig av rundskrivet at søknader om stønad til motorkjøretøy må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, og at målet er å komme fram til best mulig løsning for den enkelte og det konkrete ”bofellesskap”.

NAV oppsummerer i brev av 18. januar 2010 at utgangspunket for vurderingen av om vilkårene for stønad til motorkjøretøy, skal foretas individuelt. Vedtak om stønad til motorkjøretøy blir fattet på flere lokasjoner. For at NAV skal unngå forskjellsbehandling, er det utformet et rundskriv som skal være til bistand i saksbehandlingen. Her fremkommer det en liste over de momenter som kan være relevante i forbindelse med å løse den konkrete saken. Momentene gir saksbehandleren veiledning til løsning av enkeltsaker.

NAV understreker at et sentralt moment ved vurderingen av om det foreligger et reelt og betydelig transportbehov er om det foreligger alternative måter å løse transportbehovet, uansett funksjonshemming, samt hvordan løsningen konkret sett skal foretas.

NAV har også gitt uttrykk for at de vurderer å fjerne uttrykket ”psykisk utviklingshemmet” i rundskrivet til Bilforskriften. Det er ikke foreløpig igangsatt arbeid med å gjøre denne endringen.

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 3.

Direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 første ledd.

Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre.

Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering etter loven her.

Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, ”hvis ikke den som er ansvarlig for handlingen, unnlatelsen eller ytringen sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering”, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling om NAVs generelle retningslinjer ved vurderingen av søknader om ”anskaffelser av motorkjøretøy” for utviklingshemmede er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4. Spørsmålet er om NAV ved rundskriv og/eller retningslinjer til saksbehandlere har lagt kriterier som stiller utviklingshemmede dårligere enn andre personer med nedsatt funksjonsevne.

Av rundskrivet fremgår det at det ”ikke er aktuelt å tilstå stønad til mer enn ett motorkjøretøy i gruppe 2 i hver samlokalisert bolig, da de øvrige beboerne vil kunne få deres transportbehov dekket ved hjelp av det motorkjøretøy som finnes i den samlokaliserte boligen”.

Ombudet legger til grunn at reglene om stønad til motorkjøretøy er en form for positiv særbehandling, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5. Forarbeidene viser til at forskjellsbehandling mellom personer med ulike funksjonsnedsettelser kan være i strid med diskrimings- og tilgjengelighetsloven § 4, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) side 125.

NFU mener at ordlyden i rundskriv av 11. september 2000 gir klart uttrykk for at selv om de medisinske vilkårene er oppfylt og personene oppfyller nødvendig- og hensiktmessighetsvilkåret, vil utviklingshemmede som bor i samlokaliserte boliger ikke få stønad til motorkjøretøy. Denne regelforståelse mener videre NFU ikke fremgår av lov eller forskrift.

Ombudet kan ikke se at ordlyden i rundskrivet i seg selv fører til at NAVs praksis er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Ombudet viser til at formålet med folketrygdeloven §§ 10-5 – 10-7 er å sikre deltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne. Videre understreker ombudet at det sentrale er å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne får dekket et reelt behov for transport som ikke kan dekkes tilfredsstillende på annen måte enn ved stønad til bil.

Ombudet vil påpeke at reglene i folketrygdeloven kapittel 10 er ment å dekke et reelt behov for transport for personer med nedsatt funksjonsevne. Det vil si at dersom en person får dekket behovet gjennom andre ordninger enn selv å ha eget motorkjøretøy, vil vilkårene for å få dekket motorkjøretøy ikke være til stede. Ombudet kan derfor ikke se at NAVs praksis med å legge vekt på om søker får dekket sitt transportbehov gjennom å bo på en samlokalisert bolig i seg selv er diskriminerende.

Ombudet kan heller ikke se at NFU har fremlagt dokumentasjon som viser at NAVs praksis rent faktisk fører til at utviklingshemmede i konkrete saker blir stilt dårligere enn andre søkere.

Ombudet mener at rundskrivet og de dokumentene som foreligger i saken ikke dokumenterer at NAV ikke foretar individuelle vurderinger ved søknader om stønad til motorkjøretøy for utviklingshemmede. Slik ombudet forstår rundskrivet er boformen bare et av flere momenter i den totale vurderingen av om søker skal få innvilget motorkjøretøy.

Ombudet vil påpeke at selv om ombudet ikke finner NAVs praksis i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, betyr ikke dette at ombudet ikke kan vurdere om enkeltpersoner er utsatt for ulovlig diskriminering i henhold til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4. Dersom NFU fremlegger dokumentasjon på at NAV ikke foretar individuelle vurderinger for enkeltpersoner, vil ombudet kunne vurdere om søkeren er utsatt for ulovlig forskjellsbehandling.

Konklusjon

Likestillings- og diskrimineringsombudet konkluderer med at NAVs praksis ikke er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4.