En pakistansk mann søkte på stilling som fastlege ved en kommune. Han hadde spesialistutdannelse, lang erfaring som lege fra Pakistan og Danmark. I tillegg hadde han arbeidet som fastlege i en annen kommune de siste åtte årene. Til tross for dette ble stillingshjemmelen tildelt en annen som hadde mye kortere erfaring. Mannen mente at han i forbindelse med denne tilsettingsprosessen ble diskriminert på grunn av sin etnisitet.

Kommunen mente at i en stilling som lege var kommunikasjon viktig, og på grunn av at klager under intervjuet ble oppfattet å ha en uklar språk, var han ikke å anse som best kvalifisert til stillingen. De andre legene ved legesenteret hvor stillingshjemmelen skulle plasseres, mente at klager ikke ville passe inn ved legesenteret på grunn av personlig kjemi. Klager kunne imidlertid legge frem attester fra tidligere arbeidsgivere som bekreftet at han hadde gode kommunikasjonsevner. I tillegg hadde han allerede vært i tilsvarende stilling de siste åtte år i nabo kommunen.

Ombudet vurderte saken og konkluderte med at kommunen hadde handlet i strid med diskrimineringsloven § 4 på grunn av språk, da kommunen ikke hadde sannsynliggjort at klagers norskkunnskaper var utilstrekkelige for stillingen.

Saksnummer; 09/227
Lovanvendelse; Diskrimineringsloven § 4

Hele uttalelsen (datert 21.01.2010):

SPØRSMÅL OM FORBIGÅELSE PÅ GRUNN AV ETNISITET OG SPRÅK VED ANSETTELSE AV FASTLEGE

Likestillings- og diskrimineringsombudet mottok den 26. januar 2009 en klage fra A. A klaget på tilsettingsprosessen i forbindelse med hans søknad på stilling som fastlege i X kommune.

A mener han ble utsatt for diskriminering på grunn av etnisitet, herunder hudfarge og språk, i tilsettingsprosessen.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har konkludert med at X kommune har forskjellsbehandlet A på grunn av språk, da kommunen ikke har sannsynliggjort at As norskkunnskaper var utilstrekkelige for stillingen. Unnlatelsen av å tilby A stillingen er derfor i strid med diskrimineringsloven § 4.

Likestillings- og diskrimineringsombudets uttalelse kan bringes inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda innen tre uker fra mottakelsen av dette brevet, se vedlagte orientering.

Sakens bakgrunn

Likestillings- og diskrimineringsombudets presentasjon av sakens bakgrunn bygger på partenes skriftlige redegjørelser.

Seksjon for helse, miljø og forebygging ved X kommune utlyste ledig fastlegehjemmel 19. november 2008. Kravene til stillingen var som følger:

”Det søkes etter en lege med norsk autorisasjon. Det legges særlig vekt på personlige egenskaper og samarbeidsevner ved tilsetting. Det vil bli ordnet med veiledning i praksis dersom det er behov for dette.

Tilsetting på vilkår som framgår av gjeldende lover, reglement og tariffavtaler. Utenlandske søkere må beherske norsk muntlig og skriftlig, samt kjenne norsk lovverk. Politiattest av ny dato må fremlegges før tiltredelse”

Av utlysningen fremgikk det også at tidligere lege drev en solopraksis, men at kommunen nå vurderte å plassere hjemmelen i et etablert to-legesenter (Y legesenter) av hensynet til sårbarheten ved en solopraksis. Søknadsfristen var satt til 18. desember 2008. Det var i alt 12 søkere som meldte sin interesse, 10 av disse ble innkalt til intervju.

A søkte på stillingen i desember 2008, men ble ikke innkalt til intervju før han selv tok kontakt med kommunen per telefon. A ble innkalt til intervju 16. januar 2009.

A er 46 år og ble ferdig utdannet lege i Pakistan i 1989. A er spesialist i allmennmedisin. Han arbeidet i Pakistan, før han i 1995 begynte å arbeide i Danmark. A jobbet ved ulike sykehus i Danmark frem til 2000, da han flyttet han til Norge. Etter at A flyttet til Norge har han arbeidet som kommunelege/fastlege.

En av de andre søkerne som ble innkalt til intervju var B, som opprinnelig er fra Stockholm. Han fikk autorisasjon som lege 24. august 2006. B har også utdannelse innenfor psykologi, astronomi og tropisk medisin. B har vært ansatt som kommunelege II i Storfjord i perioden 1. september 2006 til 30. september 2007. I tillegg har B hatt stilling som ”Underläkare” ved forskjellige klinikker i Sverige.

Intervjuene med de aktuelle kandidatene ble gjennomført av helsesjef, C, samt legene, D og E, fra Y legesenter.
 
På bakgrunn av intervjuene kom D med en tilråing overfor kommunen. Tilråingen var på vegne av begge legene fra Y legesenter, hvor den nye hjemmelen skulle lokaliseres. Det var imidlertid bare D som var tilstede under intervjuet med A. Uttalelsen lyder:

”Viktige momenter for oss under intervjuene var personlig kjemi, inntrykk av søkers egnethet som fastlege, herunder kommunikasjonsevne, faglig dyktighet og soliditet, samt vår vurdering av søkers muligheter til å passe inn ved vårt legesenter.
Her opplevde jeg og E at av de søkere vi intervjuet sammen, så kom B best ut for vår del.”

Helsesjefen i X kommune, C, hadde følgende vurdering av A:

”Søker er utdannet i 1989 og har således lang fartstid som lege og har jobbet både i Pakistan, Danmark og Norge. Han er spesialist i allmennmedisin. Søker er godt faglig kvalifisert. Søker framstår som rolig i intervjusituasjonen. Han snakker greit norsk, men det er ved enkelte anledninger problemer med å forstå hva han sier og mener. Det stilles også spørsmål ved hans språkforståelse på bakgrunn av at søker ikke oppfatter alle spørsmålene under intervjusituasjonen riktig.

Han virker noe selvsentrert og selvsikker. Han oppleves å fremby en jeg-vet-best holdning og det stilles spørsmål ved hans evne til å lytte til andre. Dette kan muligens være en årsak til misforståelser underveis i samtalen.”

Fastlegehjemmelen ble tilbudt B i brev av 23. januar 2009. B aksepterte tilbudet og tiltrådte senere stillingen. Av vedtaket fremgår det også at hjemmelen skulle plasseres ved Y legesenter, sammen med legene D og E.

Tildelingsvedtaket var et enkeltvedtak etter forvaltningslovens § 2, som ble påklaget av A den 28. januar 2009. Vedtaket ble vurdert på nytt av helsesjefen, men det ble ikke funnet grunnlag som skulle tilsi en endring av fattet vedtak. Helsesjefen utaler:

”Helsesjefen deler denne vurderingen at B fremstår som klart best skikket av søkerne, jmfr Kommunehelsetjeneste-loven § 4.2. Han fremsto med gode personlige egenskaper og gode kommunikasjonsevner, noe som i den konkrete saken anses å veie tyngre enn fartstiden til klager. Etter en totalvurdering er B best kvalifisert til fastlegehjemmelen og tilbudet ble derfor gitt til ham”.

Klagen ble oversendt til kommunens klagenemnd. Nemnda gav A mulighet til å kommentere og komme med eventuelle tilleggsopplysninger. A viste til at kommunen ikke hadde innhentet referanser og mer informasjon om hans kommunikasjonsevner. På bakgrunn av dette innhentet A attester fra sine to siste arbeidsgivere, Z og Æ kommune, og sendte disse inn til klagenemnda.

A var ansatt som fastlege/ kommunelege-I i Z kommune. Helsesjefen i Z kommune, F, uttaler i tjenesteattest for perioden 2002-2004 at A:

”..beherska godt norsk, både munnleg og skrifteleg. Gode kommunikasjons- og samarbeidsevner, både med pasientar og med sine kollegaer i Z kommune”.

A har også vært ansatt som fastlege i Æ kommune. G, virksomhetsleder for forebyggende og kurative helsetjenester i Æ kommune, skriver følgende i attest av 6. mars 2009:

”Dr. A behersker norsk både muntlig og skriftlig. Han har gode kommunikasjons- og samarbeidsevner og oppleves som vennlig, tillitsvekkende og dyktig lege. Enkelte ansatte på sykehjemmet har meldt at det kan være vanskelig å forstå verbal kommunikasjon på telefon og diktafon. Dette har mer sammenheng med at legens uttale på norsk er preget av islett av vestlandsdialekt og dansk (pga dansktalende kone og flere år i Sogn- og Fjordane), men misoppfattes av enkelte som at han har dårlig norsk. Skriftlig kommunikasjon på norsk er klar og konsis og verbal kommunikasjon i fysisk møte er god.”

As klage ble også sendt i kopi til tillitsvalgt for legene, H. Han var ikke til stede under noen av intervjuene, men gav følgende uttalelse til NRK nyheter Østfold, den 30. januar 2009:

”Tillitsvalgt og koordinator i X kommune, H innrømmer at kommunen gjorde en feil da A ikke ble kalt inn til intervju.

I bunn og grunn er dette en trist feil som ble begått. Det var en tabbe i kommunikasjons mellom kommunen og meg som skulle sitte og kalle inn søkerne, sier han til NRK.”

H hadde også en kort telefonsamtale med A. På grunnlag av denne samtalen og et håndskrevet notat fra A, gav H følgende uttalelse:

”Jeg støtter valget av B. Primært støtter jeg mine kolleger og kommunen som har gjort et valg utfra forskjellige hensyn, hvor hudfarge og etnisitet ikke har hatt noe med dette å gjøre.

Jeg synes det er trist at A trekker denne debatten ned på et slikt nivå. Han er rett og slett ikke best kvalifisert til stillingen. Det må han tåle. Han er det kanskje på papiret, eller selvutnevnt som sådan, men det er mange kvalifikasjoner som teller. Fremfor alt kommunikasjon. Der har han i hvert fall ikke gjort særlig inntrykk på meg.”

Nemnda tok ikke klagen til følge, og i et brev av 4. mai 2009 gir klagenemnda følgende begrunnelse for vedtaket;

”Klage av 26.01.09 tas ikke til følge. Vedtak av 26.01.09 opprettholdes. Tildelingen er gjort til den som er best faglig skikket hvor hensynet til kommunikasjonsevner slik de fremstod under intervjusituasjonen er tillagt vekt. Videre er det lagt avgjørende vekt på lege Ds uttalelse i forhold til hvem han anser best skikket til å inngå i gruppepraksisen, blant annet med hensyn til personlig kjemi og mulighet for å passe inn ved senteret.”

Nemndas vedtak er endelig og kan ikke påklages videre.

Partenes anførsler

A:

A hevder ansettelsesprosessen er i strid med både kvalifikasjonsprinsippet, diskrimineringsloven og legeforeningens dreiebok for overdragelse av praksis. Reglene er brutt både ved innkalling til intervju og ved at A ikke ble tilbudt stillingen.

Når det gjelder innkalling til intervju, ble ikke A innkalt samtidig med de andre kandidatene. A mener han heller ikke ville blitt innkalt til intervju dersom han ikke selv hadde tatt kontakt med helsesjef, C, den 9. januar 2009. A viser i denne sammenheng til uttalelser fra tillitsvalgte, H, gitt til NRK Østfold den 30. januar 2009. Her innrømmer H at kommunen gjorde en feil da A ikke ble innkalt til intervju: ”Det var en tabbe i kommunikasjonen mellom kommunen og meg som skulle sitte og kalle inn søkerne”. A hevder også det hefter feil ved selve gjennomføringen av intervjuet og at det bærer preg av et rent proforma-intervju. Dette fordi alle andre kandidater ble intervjuet av helsesjef C og legene D og E fra Y legesenter, mens A kun ble intervjuet av C og D. Til tross for at A ba om det, var heller ikke tillitsvalgt tilstede under intervjuet.

A hevder også vedtaket om å tilby B stillingen er rettsstridig. Han mener han var best kvalifisert for stillingen og viser til at han var den eneste av søkerne som er spesialist i allmennmedisin, i tillegg til at han har arbeidet åtte år i Norge som fastlege. A hevder hans utdanning og kompetanse ble nedprioritert på grunn av hans navn og hudfarge.

A stiller seg uforstående til kommunens anførsel om at han snakker dårlig norsk og har manglende kommunikasjonsevner. A viser til at han i løpet av 2008 har hatt 2316 konsultasjoner på sitt legekontor og 3500 pasientkontakter ved Æ legevaktsentral. Han har behandlet barn, voksne og eldre, kvinner og menn. Han samarbeider også med mange forskjellige faggrupper. A opplyser at han har arbeidet på sykehjem i Norge i åtte år, med nettopp ansvar for kommunikasjon og behandling av eldre pasienter og samtaler med pårørende. Han har ikke mottatt noen klager vedrørende sine kommunikasjonsevner.

Helsesjefens argument om at de andre legene på kontoret ikke ønsket ham, kan ifølge A ikke være avgjørende, da dette ikke handler om personlig smak og behag, men om ansettelse av den best kvalifiserte legen.

A mener at kommunen ikke har vurdert sakligheten i uttalelsen fra D og E. I den forbindelse viser han til legeforeningens dreiebok for overdragelse av praksis, herunder trinn 3:

”Kommunene avgjør hvem som skal gis tilbud om fastlegeavtalen. I gruppepraksis kan ikke kommunen overlate ansvaret for vedtaket til gjenværende leger i praksis, men de gjenværende kolleger i en gruppepraksis/et kontorfellesskap skal ha stor innflytelse på utvelgelsen. Gjenværende leger må basere sin uttalelse på saklighet. Dersom legene for eksempel konsekvent utelukker kvinner under henvisning til at de kun ønsker menn, anses dette som usaklig. Kommunen kan da treffe vedtak uavhengig av uttalelsen. Kommunen bør i disse tilfellene gjøre gjenværende leger oppmerksomme på at saklighetskravet ikke anses ivaretatt med muligheter til å begrunne eller korrigere uttalelsen”

X kommune:

Det er kommunen ved helsesjefen som tildeler avtalehjemmelen til ny lege. Tildelingsvedtaket er regulert av kommunehelsetjenesteloven, forvaltningsloven og av den sentrale rammeavtalen ASA 4310. Kommunen anfører at vedtaket er fattet i tråd med disse lovene og avtalen. Etnisitet er ikke tillagt vekt.

Når det gjelder intervjuprosessen, opplyser kommunen at aktuelle kandidater fortløpende ble kontaktet per telefon etter hvert som søknadene ble mottatt. Søknaden til A ble først registrert 18. desember 2008, og på grunn av ferieavvikling og sykdom ble ikke intervjuet tatt før 16. januar 2009. Kommunen hevder også at tillitsvalgt ble invitert, men han hadde ikke anledning til å møte.

Tildeling av fastlegehjemler skal gjøres med utgangspunkt i kommunehelsetjenesteloven § 4-2 første ledd:

”Hvis en kommune ønsker en ny privatpraktiserende almenlege, fysioterapeut eller jordmor, skal den kunngjøre at interesserte kan melde seg. Avtale skal inngås med den som er faglig best skikket”.

I vurderingen av hvem som er faglig best skikket uttaler kommunen at det ikke er tvil om at A formelt er godt kvalifisert. Han fremstår som rolig i intervjusituasjonen og han snakker greit norsk. Ved enkelte anledninger er det imidlertid problematisk å forstå hva han sier og mener. Under intervjuet oppfattet han heller ikke alle spørsmålene riktig.

I tillegg til en vurdering av faglige kvalifikasjoner påpeker kommunen at det av utlysningsteksten fremgår at det skal legges særlig vekt på personlige egenskaper og samarbeidsevner ved tilsetting. Dette må ses i sammenheng med rammeavtalen mellom KS og Den norske legeforening om allmennlegepraksis i fastlegeordningen i kommunen (ASA 4310). Av rammeavtalen punkt 5.5 annet ledd fremgår det at det ved tildeling av hjemmel lokalisert til gruppepraksis skal gjenværende legers (D og E) uttalelse tillegges stor vekt, under forutsetning av at det er vektlagt saklige kriterier. Ds oppfatning er at B falt bedre ut på grunnlag av personlig kjemi og egnethet som fastlege, herunder kommunikasjonsevner, faglig dyktighet og soliditet. På bakgrunn av dette ble B funnet faglig best skikket til tross for at han har atskillig kortere yrkeserfaring enn A.

Kommunen mener videre at diskrimineringsanførselen ikke kan føre frem, da det er ingen opplysninger i saken som tilsier at klagers kompetanse har blitt nedvurdert på grunn av navn og hudfarge. Kommunen viser i denne sammenheng til at ingen av søkerne var av norsk opprinnelse, heller ikke B, og at kommunens øvrige fastleger har ulik nasjonalitet, hudfarge og morsmål. 

Rettslig grunnlag

Kommunehelsetjenesteloven kapittel 4 angir nærmere regler for privat virksomhet som del av helsetjenesten i kommunen. Lovens § 4-2 første ledd har følgende ordlyd:

Hvis en kommune ønsker en ny privatpraktiserende almenlege, fysioterapeut eller jordmor, skal den kunngjøre at interesserte kan melde seg. Avtale skal inngås med den som er faglig best skikket.

Diskrimineringsloven forbyr direkte diskriminering på grunn av blant annet etnisk bakgrunn, hudfarge og språk, jf. lovens § 4 første ledd. Med direkte diskriminering menes handlinger eller unnlatelser som har som formål eller virkning at personer på grunn av blant annet etnisitet, hudfarge og/eller språk, blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon. En unnlatelse av å ansette noen på grunn av etnisitet, hudfarge og/eller språk, vil derfor kunne være i strid med loven. Imidlertid vil forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende, ikke anses som diskriminering jf § 4 fjerde ledd.

Dersom det foreligger opplysninger om faktiske forhold som gir grunn til å tro at det har skjedd forskjellsbehandling ved tilsetting, er det arbeidsgiver som har bevisbyrden for at det ikke har skjedd ulovlig diskriminering, jf. diskrimineringsloven § 10.

Likestillings- og diskrimineringsombudet kan avgi en uttalelse om et forhold er i strid med diskrimineringsloven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 2.

Ombudets vurdering

Ombudet vil innledningsvis påpeke at ansettelser i stat og kommune regnes som enkeltvedtak som ombudet ikke kan overprøve. Det følger imidlertid av diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd at ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskrimineringsloven.

Dette innebærer videre at ombudets vurdering i denne saken er begrenset til å gjelde om etnisitet, hudfarge eller språk har blitt tillagt vekt i strid med diskrimineringsloven. Det ligger utenfor ombudets kompetanse å vurdere kommunehelsetjenesteloven, forvaltningsloven mv.

I denne saken er det etter ombudets vurdering ikke tvilsomt at A er stilt dårligere enn andre søkere på grunn av sine språkkunnskaper, jf. følgende uttalelse fra klagenemnda:

”Tildelingen er gjort til den som er best faglig skikket hvor hensynet til kommunikasjonsevner slik de fremstod under intervjusituasjonen er tillagt vekt.”

Unnlatelsen av å innstille A på grunn av hans norskkunnskaper er i utgangspunktet en direkte forskjellsbehandling på grunn av språk, jf. diskrimineringsloven § 4 første ledd, jf. annet ledd. Det ligger derfor til kommunen å sannsynliggjøre at det er nødvendig med gode norskkunnskaper i stillingen og at kommunens vurdering av As språkkunnskaper er tilfredsstillende, jf. diskrimineringsloven § 10.

Første spørsmål er om det er saklig å stille språkkrav i jobbsammenheng. På generelt grunnlag kan man si at det vil være større anledning til å vektlegge språk innenfor arbeidslivet enn utenfor. Et krav om at alle beboerne i et borettslag skal beherske norsk, vil for eksempel vanskelig kunne begrunnes saklig. I arbeidslivet vil språkkrav derimot kunne være saklige dersom de begrunnes i den enkelte stilling. Det vil i denne vurderingen være avgjørende hvor sentralt språket er i forhold til utøvelsen av arbeidet. I enkelte yrker kan språk være et viktig arbeidsredskap, mens det i andre yrker ikke har avgjørende betydning. Det vil eksempelvis være forskjell på hvilke språkkrav som stilles til en lærer og en renholder på en skole. Jo mer verbal og utadrettet en jobb er, jo mer relevant vil det være å legge vekt på språket.

I denne saken viser kommunen til at det er viktig at den som mottar hjemmelen, behersker norsk muntlig og skriftlig. Det er viktig at kommunikasjonen foregår uten store misforståelser, særlig av hensyn til pasienter og samarbeidspartnere. Ombudet deler denne oppfatningen. I kommunikasjon mellom lege og pasient kan misforståelser i verste fall sette pasientens liv og helse i fare.

Ombudet er etter dette kommet til at språkkravet er saklig for å nå målet om presis kommunikasjon.

Neste spørsmål er om kommunen har foretatt en tilfredsstillende vurdering av As språkferdigheter.

I vurderingen av As språkkunnskaper har kommunen vektlagt uttalelser fra helsesjef C, lege D, som lege E slutter seg til, og tillitsvalgt H. Helsesjefen mener at A snakker greit norsk, men stiller spørsmål ved hans språkforståelse. Bakgrunnen for dette er at A ikke oppfattet alle spørsmålene riktig under intervjuet. I uttalelsen fra lege D ved Y legesenter heter det at kommunikasjonsevne er viktig, uten at man direkte omtaler As språkkunnskaper. D konkluderer med at B kom best ut. Den andre legen ved Y legesenter, E, slutter seg til Ds uttalelse, til tross for at han ikke var tilstede under intervjuet.
Tillitsvalgt H uttaler at A kanskje er best kvalifisert på papiret, men gjør et dårlig inntrykk når det gjelder kommunikasjonsevner. H var heller ikke til stede under intervjuet, men baserte sin uttalelse på en telefonsamtale med, og et notat fra, A.

A har fremlagt attester fra tidligere arbeidsgivere, som i stor grad avviker fra vurderingene i uttalelsene referert ovenfor. Helsesjefen i Z kommune skriver at A behersker norsk, både muntlig og skriftlig, og at han har gode kommunikasjons- og samarbeidsevner. I attesten fra As siste arbeidsgiver, Æ kommune, uttales det at han har gode kommunikasjons- og samarbeidsevner. Enkelte ansatte har meldt at det kan være vanskelig å forstå verbal kommunikasjon på telefon. Virksomhetsleder uttaler at dette har sammenheng med at hans uttale på norsk er preget av islett av vestlandsdialekt og dansk. Det påpekes imidlertid at skriftlig kommunikasjon på norsk er klar og konsis, og verbal kommunikasjon i fysisk møte er god.

Ombudet finner det påfallende at det tilsynelatende er så stor forskjell i vurderingene av As språkkunnskaper. Uttalelsene fra tidligere arbeidsgivere er overveiende positive, og relaterer seg til stillinger som direkte må kunne sammenlignes med den utlyste stillingen. Ombudet er kritisk til at uttalelsene fra tidligere arbeidsgivere tilsynelatende settes til side av uttalelsene fra C, D og H. Uttalelsene fra tidligere arbeidsgivere, som har inngående og langvarig kjennskap til As språkkunnskaper, burde i det minste ha foranlediget kommunen til å foreta en langt grundigere vurdering av As språkkunnskaper, enn det som er tilfellet i denne saken. Ombudet vil i denne sammenheng vise til uttalelsen fra D. Etter ombudets vurdering er den for generell vedrørende As kommunikasjonsevner, til at den kan tillegges avgjørende vekt. Ombudet er også kritisk til at E slutter seg til uttalelsen, uten at han har vært med på intervjuet. Ombudet finner det også påfallende at uttalelsen fra H, som heller ikke var tilstede på intervjuet, tillegges vekt.

Samlet sett mener ombudet at kommunens vurdering av As språkferdigheter ikke har vært tilfredsstillende. Ombudet finner også grunn til å understreke at språkkunnskaper ikke trenger å være hovedårsak til at en person stilles dårligere enn andre, det er tilstrekkelig at språkkunnskaper har blitt vektlagt.  

På bakgrunn av dette mener ombudet at X kommune ikke i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at As språkkunnskaper er utilstrekkelige for stillingen som fastlege i kommunen.

Konklusjon

Likestillings- og diskrimineringsombudet konkluderer med at X kommune har forskjellsbehandlet A i strid med diskrimineringsloven § 4, i forbindelse med tildeling av fastlegehjemmel.

 
Med vennlig hilsen

Sunniva Ørstavik
likestillings- og diskrimineringsombud