Widerøe avviste at mannen ble forbigått til stillingen i strid med diskrimineringsloven. Selskapet krever ikke at de ansatte skal snakke flytende norsk, men at de behersker norsk. Selskapet viser til at arbeidsspråket og dokumentasjonen de ansatte bruker er på norsk.  De mener derfor at kravet om at ansatte skal beherske norsk er saklig av hensyn til nødvendig kommunikasjon mellom ansatte og flysikkerheten.

Det er uomstridt at kravet til norskkunnskaper hadde betydning for ansettelsen. Vektlegging av språk i utgangspunktet er lovstridig, og spørsmålet ble da om unntaket kommer til anvendelse. Ombudet vurderte derfor om det her var nødvendig for å oppnå et saklig formål, og at det ikke var uforholdsmessig inngripende overfor A å vektlegge språkkunnskapene ved ansettelsen.

Ombudet legger til grunn at Widerøe er et norsk selskap med skandinavisk/norsk arbeidsspråk. Ombudet mener hensynet til sikkerhet gjør at det er et saklig formål å kreve at de ansatte behersker norsk eller et annet skandinavisk språk.

Ombudet finner at språkkravet er nødvendig av hensyn til flysikkerheten ettersom man behøver et felles arbeidsspråk ved at skriftlig og muntlig kommunikasjon går på norsk.

Ombudet mener at arbeidssøker i et norsk selskap må forvente at det stilles visse krav til norskkunnskaper. Ombudet mener også at Widerøe hadde tilstrekkelig grunnlag for å vurdere A sine norskkunnskaper, og at det ikke var uforholdsmessig inngripende at Widerøe la vekt på de manglende språkkunnskaper.

Ombudet konkluderte med at Widerøe ikke handlet i strid med diskrimineringsloven § 4 da de ikke ansatte A i stillingen som flymekaniker.

Saksnummer:    09/1847
Lovanvendelse: diskrimineringsloven § 4

• Dokumentet i PDF-format.

Ombudets uttalelse

Sakens bakgrunn

A søkte i juli 2009 en stilling som flymekaniker i Widerøe’s Flyveselskap AS (Widerøe). Han ble innkalt til intervju i Bodø. Han ble ikke ansatt i stillingen. Begrunnelsen var at Widerøe mente at A hadde mangelfulle kunnskaper i norsk sammenliknet med de krav Widerøe stiller til norskkunnskaper. Widerøe har norsk som arbeidsspråk.

A klaget den 2. september 2009 forholdet inn for Likestillings- og diskrimineringsombudet med påstand om at Widerøe diskriminerte ham på grunn av språk da han ikke fikk tilbud om stilling som flymekaniker.

Partenes syn på saken

A har i hovedsak anført følgende:

A hevder at Widerøe har stilt ulovlige krav til kunnskap i norsk ved ansettelse som flymekaniker.

Han mener for det første at Widerøe er et internasjonalt selskap og at det derfor
ikke har anledning til å kreve at ansatte skal beherske norsk. Et slikt krav vil
stride mot regelverk for internasjonale flyselskap, hvor arbeidsspråket skal være
engelsk. I denne forbindelse viser A til at SAS Technical Services AB har
engelsk som daglig arbeidsspråk, jf. erklæring av 4. september 2009 fra
selskapet:

”Vårt daglige arbeidsspråk er engelsk, alle våre manualer og dokumentasjon
er engelsk. De nødvendige kursene i regi av Sas Tech er gjennomført på
engelsk.”

Etter A sin vurdering, må det samme gjelde for Widerøe.

For det andre bestrider han at hans norskkunnskaper ikke er gode nok til stillingen som flymekaniker. Han viser videre til at han i intervjuet tilbød seg å ta norskkurs hvis de mente at hans norskkunnskaper ikke var tilfredsstillende til stilingen. Han viste også til at han oppfordret Widerøe til å kontakte referanser for å få bekreftet hans norskferdigheter.

For det tredje hevder A at hans øvrige kvalifikasjoner (veldig erfaren og dyktig flymekaniker med variert arbeidserfaring) uansett oppveier eventuelle
språklige svakheter.

A bemerker også at kravet til norskkunnskaper ikke ble nevnt i
stillingsutlysningen, og at det derfor ikke kan stilles et slikt krav ved ansettelsen.
A påstår videre at allerede ut ifra hans søknad og CV burde Widerøe ha skjønt at han var engelsktalende og ikke norsktalende. For å unngå at han fikk falske forventninger om å kunne bli tilsatt i stillingen, burde han derfor ikke blitt innkalt til intervju.

Widerøe:

Widerøe avviser at A er blitt diskriminert på grunn av språk. Widerøe viser
til at selskapet er et norsk selskap, og ikke et internasjonalt selskap. De
internasjonale reglene om at arbeidsspråket skal være engelsk, kommer derfor
ikke til anvendelse. Arbeidsspråket i selskapet, og dokumentasjonen som de
ansatte bruker, er norsk. Selskapet fastholder derfor at kravet om at de ansatte
behersker norsk, er saklig, både av hensyn til nødvendig kommunikasjonen
mellom de ansatte, og av hensyn til flysikkerheten.

Widerøe stiller uansett ikke krav om at de ansatte må snakke norsk flytende,
men at de behersker norsk, og begrunner sine krav til norskkunnskaper slik:

”I samtlige ansettelser i selskapet stilles det krav om at den som blir ansatt må
forstå og kunne kommunisere på minst ett skandinavisk språk. Begrunnelsen
for dette er flysikkerhet, ved at det meste av skoleringen foregår på norsk,
samt at en del håndbøker og manualer er på norsk. I tillegg er kommunikasjon
mellom de ansatte viktig fordi de er ansvarlige for sikkerheten både på
arbeidsplassen og i forhold til jobben som blir gjort på flyene.”

Widerøes inntrykk etter intervjuet var at A ikke kunne godt nok norsk til å
kunne bli ansatt i denne stillingen. Widerøe avviser at A under intervjuet
ga uttrykk for at han ville gå på norskkurs hvis dette var nødvendig.

Widerøe har redegjort for at kravet til norskkunnskaper ikke ble tatt inn i
utlysningsteksten fordi de tidligere ikke har hatt arbeidssøkende som ikke
behersker minst ett av de skandinaviske språkene på det nivået som Widerøe
krever. Widerøe har bekreftet at de heretter vil innta et slik vilkår i sine
stillingsannonser som også gjelder teknisk personell.

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskrimineringsloven eller
ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr.3.

Diskrimineringsloven forbyr forskjellsbehandling på grunn av etnisitet, nasjonal
opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn, jf. § 4 første
ledd.

”Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som
formål eller virkning at personer eller foretak på grunnlag som nevnt i første
ledd blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i
en tilsvarende situasjon”, jf. diskrimineringsloven § 4 annet ledd.
”Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som
ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som
forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering”, jf. diskrimineringsloven §
4 fjerde ledd.

Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd
diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, ”hvis
ikke den som er ansvarlig for handlingen, unnlatelsen eller ytringen
sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering”, jf.
diskrimineringsloven § 10.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med
at det er ”grunn til å tro” at diskriminering har skjedd. Påstanden må støttes av
andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om A er blitt lovstridig forskjellsbehandlet ved ansettelse på grunn av krav til språkkunnskaper i norsk.

Det er uomstridt at kravet til norskkunnskaper har hatt betydning for
ansettelsen. Det er heller ikke omstridt at det var Widerøe sin vurdering av
A sine språkferdigheter som var utslagsgivende for at han ikke fikk
stillingen. Widerøe hadde ikke innvendinger mot As øvrige kvalifikasjoner,
men forklarer at A ikke ble ansatt fordi han hadde for dårlige kunnskaper i
norsk. Widerøe sin beslutning om ikke å tilby A stilling som flymekaniker
på grunn av manglende ferdigheter i norsk, er derfor i utgangspunktet en
direkte forskjellsbehandling på grunn av språk, jf. diskrimineringsloven § 4
første ledd, jf. annet ledd.

Spørsmålet som ombudet skal ta stilling til, er om vektleggingen av språk i
denne saken var nødvendig for å oppnå et saklig formål og ikke var
uforholdsmessig inngripende overfor A, jf. diskrimineringsloven § 4 fjerde
ledd.

Det er fastslått i forarbeidene til diskrimineringsloven at det i mange tilfeller vil
være lovlig å stille krav til at arbeidstaker behersker norsk i varierende grad,
avhengig av stillingen karakter. Det følger også av forvaltningspraksis, se
ombudets uttalelse i sak 08/1222. Det er Widerøe som må sannsynliggjøre at
vilkårene for lovlig forskjellsbehandling på grunn av språk i denne saken er
oppfylt.

Har språkkravet et saklig formål?

Det første spørsmålet ombudet må ta stilling til, er om det er saklig å stille krav
til at arbeidstakere må beherske norsk eller et annet skandinavisk språk for å
kunne arbeide som flytekniker i Widerøe.

Ombudet ser at partene er uenige i om Widerøe har adgang til å stille krav om at
de ansatte behersker norsk, eller et annet skandinavisk språk i det hele tatt. A hevder at Widerøe er et internasjonalt flyselskap og derfor underlagt internasjonale krav til at arbeidsspråket skal være engelsk. Dette avviser Widerøe. Ombudet har ikke grunnlag for å tilbakevise Widerøe sin egen redegjørelse i denne sammenhengen, og legger til grunn at Widerøe er et norsk flyselskap, med krav til skandinavisk, herunder norsk, som arbeidsspråk. Manualer og nødvendig dokumentasjon er dessuten utformet på norsk.

Widerøe har redegjort for at kravet til at de ansatte behersker minst ett av de
skandinaviske språkene er begrunnet i hensynet til flysikkerheten, og til
kommunikasjonen mellom de ansatte, som er en forutsetning for sikkerhet i
selskapet. Etter ombudets vurdering er hensynet til sikkerhet et saklig formål,
og et krav om at arbeidstakere behersker norsk eller et annet skandinavisk
språk, oppfyller derfor et saklig formål.

Er krav til norskkunnskaper nødvendig?

Selv om krav til språkferdigheter oppfyller et saklig formål, vil det ikke
nødvendigvis anses som et lovlig krav dersom det saklige formålet kan oppnås
med andre, mindre inngripende tiltak. Det skal ikke stilles strengere språkkrav
enn det som er nødvendig for å oppnå forsvarlig utførelse av arbeidet.
I enkelte sammenhenger vil samme formål for eksempel kunne oppnås med
enkle språklig tilpasninger.

Widerøe framhever at hensynet til flysikkerheten nødvendiggjør at man i
selskapet har et felles arbeidsspråk. Widerøe har norsk som arbeidsspråk. De
begrunner dette med at selskapet er et norsk selskap, som trafikkerer norske
flyruter, hvor de aller fleste som er ansatt, er norske, og hvor det aller meste av
kommunikasjonen, både skriftlig og muntlig foregår på norsk. Av hensyn til
flysikkerheten er det derfor nødvendig for Widerøe å stille strengere krav til
norskkunnskaper enn det er for SAS. Widerøes språkkrav har derfor etter
ombudets vurdering både et saklig formål og er nødvendige av hensynet til
flysikkerheten.

Er det uforholdsmessig inngripende å stille krav til norskkunnskaper?

Det ombudet så må ta stilling til, er om et slikt krav likevel er uforholdsmessig
inngripende overfor A, som på grunn av språkkravene ikke fyller vilkårene
for ansettelse i selskapet. Det vil alltid oppleves som inngripende ikke å få tilbud
om en stilling man har søkt på. Det i seg selv er imidlertid ikke tilstrekkelig til å
si at arbeidsgivers krav til språklige ferdigheter er uforholdsmessig inngripende
overfor en søker som ikke fyller kravene. Vurderingen av om et krav om
norskkunnskaper er uforholdsmessig, henger nøye sammen med om kravet
anses nødvendig. I de fleste tilfeller vil ombudet komme til at et slikt krav ikke
er uforholdsmessig inngripende dersom arbeidsgiver har dokumentert både et
saklig formål og nødvendigheten av kravet.

Ombudet foretar likevel en selvstendig vurdering av om kravet til
norskkunnskaper i denne saken er uforholdsmessig inngripende overfor A.
Et tema er om Widerøe hadde et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere A sine
språkkunnskaper opp mot de kravene stillingen fordrer.

Widerøe understreker i sin redegjørelse til ombudet at:

”Vi krever ikke at en ansatt hos oss kan snakke flytende norsk, men at
vedkommende behersker et skandinavisk språk slik at han/hun er i stand til å
forstå arbeidsprosedyrer og kommunikasjon mellom medarbeiderne, spesielt
sett i relasjon til flysikkerhet.”

Widerøe har selv gjort tiltak for å sikre at kravene til norskferdigheter ikke er
strengere enn nødvendig, nemlig å kunne forstå dokumentasjon og annet
skriftlig materiale, og kommunisere med medarbeidere i utførelsen av
arbeidsoppgaver. Ombudet mener derfor at Widerøe ikke har stilt strengere
krav til hvilke språklige ferdigheter de ansatte skal ha enn det som er nødvendig
av hensyn til sikkerheten.

Ombudet ser at partene er uenige i hvor godt A behersket norsk. A
selv mener at han hadde de nødvendige kunnskapene, og at han uansett hadde
gitt uttrykk for at han var villig til å ta norskkurs for å bedre norskferdighetene.
Dette avviser Widerøe, som både mener at A ikke behersket norsk godt
nok, og at mulig etterfølgende opplæring i norsk ikke var noe tema under
intervjuet.

A hevder at Widerøe lett kunne få informasjon om hans norskkunnskaper
ved å ringe en av de oppførte referansene. Ombudet ser at Widerøe ikke
kontaktet referansene. Ombudet legger imidlertid til grunn at Widerøe hadde
godt nok grunnlag fra intervjusituasjonen for å konstatere at han ikke behersket
norsk i den grad som var nødvendig. Dette er vurderinger som ombudet ikke
har forutsetning for å overprøve.

A kritiserer Widerøe for at kravet til at de ansatte skal beherske minst ett
av de skandinaviske språkene ikke var tatt inn i utlysningsteksten. Han mener at Widerøe derfor ikke kan legge vekt på dette forholdet. Widerøe har forklart at de tidligere ikke har hatt søkere som ikke behersker norsk eller et annet skandinavisk språk på det nivået de krever, og at de derfor heller ikke har tenkt
på å ta inn språkkrav i stillingsannonser. Widerøe har opplyst at de heretter vil
ta inn et slikt krav i alle stillingsannonser.

Etter ombudets vurdering er det uheldig at et så sentralt vilkår som språkkrav
ikke kommer til uttrykk i utlysningsteksten til ledige stillinger. Det er derfor bra
at Widerøe heretter vil innta kravet i stillingsannonsene. Ombudet vil imidlertid
understreke at en arbeidssøker som søker stilling i et norsk selskap, må forvente
at det stilles visse krav til norskkunnskaper. Arbeidsgiver må ha anledning til å
legge vekt på åpenbare mangelfulle språkferdigheter som vil føre til at
arbeidstakeren ikke vil kunne utføre arbeidet på en betryggende måte, selv om
kravet til språklige ferdigheter ikke kom til uttrykk i stillingsannonsen.

Det var dermed ikke uforholdsmessig inngripende for A at Widerøe la vekt
på hans manglende norskkunnskaper da Widerøe valgte å ikke ansette ham.

Konklusjon

Widerøe Flyselskap AS handlet ikke i strid med diskrimineringsloven § 4 da de
ikke ansatt A som flymekaniker.