Høyskole handlet ikke i strid med forbudte mot aldersdiskriminering

• Saksnummer: 11/1204
• Lovgrunnlag: Arbeidsmiljøloven § 13-1
• Dato for nemndas uttalelse: 9. september 2017 Sakens bakgrunn A er 59 år gammel, og har vært ansatt ved Høgskolen i X siden 1994.ato for uttalelse: 25. september 2012

Nemndas saksnummer: 9/2013

Sakens bakgrunn

A er 59 år gammel, og har vært ansatt ved Høgskolen i X siden 1994.

X avslo søknaden til A om studiepermisjon i 20 % stillingsandel med en varighet av ett år.

Partenes syn på saken

A:

A hevder at hennes alder ble vektlagt i søknadsprosessen, og at dette førte til at hun ikke fikk innvilget studiepermisjon.

A viser til sin søknad om studiepermisjon av 9. april 2010 hvor administrasjonssjef påtegnet følgende tilrådning; «Kombinasjon alder + jobbinnhold og fremtidige aktuelle arbeidsoppgaver ved X tilsier at søknaden ikke anbefales».

A hevder at allerede i 2008 ble det uttrykt muntlig fra hennes nærmeste sjef at det var tvilsomt om han ville innvilge en søknad fra A på grunn av hennes alder.

Det vises videre til oppsummering av medarbeidersamtale som fant sted 26. april 2010, hvor det ble påskrevet følgende; «Adm. sjef anbefaler ikke å gi tjenestefri m/lønn pga alder og aktuelle arbeidsoppgaver».

A hevder at da hun kontaktet saksbehandleren for å få svar på søknaden, fikk hun beskjed om at studiedirektøren ikke hadde behandlet søknaden siden utdanningen ikke var relevant, og at de ikke overprøvde avdelingens tilrådning.

A hevder at dersom X, ved deres behandling av søknaden om studiepermisjon, kun har lagt vekt på det interne notatet fra dekanen fra AF, så viser dette at søknaden ikke har gjennomgått tilstrekkelig behandling. Det vises til at dekanen har basert sin uttalelse på opplysninger fra adm. sjef. Det hevdes at siden As søknad ikke ble lagt ved innstillingen, så ville ikke de som i siste instans skulle ta stilling til saken kunne oppdage adm. sjefens vektlegging av alder som et moment i søknaden.

Det hevdes at tidligere kollega på eksamenskontoret fikk studiepermisjon til tilsvarende utdanning.

Vedrørende oppholdet i Porsgrunn opplyser A at dette ikke var hospitering, men et vikariat som A hadde søkt på. A var fast ansatt, men ble ved en feil registrert som vikar.

Høgskolen i X:

X avviser As påstander om at alder har vært et moment i behandlingen av søknad om studiepermisjon.

X viser til sine retningslinjer hvor det fremgår at «utdanningen må være jobbrelevant, eller for å drive med utviklingsarbeid og annen virksomhet som bygger opp kompetansen for den enkelte, driftsenhet og institusjon som helhet». Det fremgår videre av retningslinjene at det er leder for driftsenheten som har ansvar for å behandle søknaden samt blant annet gi en faglig vurdering av hver søknad. Denne tilrådningen sendes fellesadministrasjonen ved personal- og organisasjonsdirektøren, som utarbeider forslag til prioriteringsliste. Høgskoledirektøren tildeler studiepermisjon.

X viser til at dekan ved Avdeling for allmennvitenskapelig fag (AF), som leder av driftsenheten, behandlet As søknad om studiepermisjon i internt notat av 21. april 2010. Om As søknad heter det i dekanens vurdering følgende:

«A: Seniorkonsulent ved eksamenskontoret/ avdelingsadministrasjonen, tilsatt 01.08.94. Søker 20 % permisjon fra august 2010 til juni 2011. Formål: Master i organisasjon og ledelse ved UiA. Avdelingen vurderer søknaden som ikke jobbrelevant.»

X viser videre til internt notat av 1. juni 2010, hvor personal- og organisasjonsdirektøren uttalte at:

«Seniorkonsulent A har fremmet søknad om permisjon for å starte på mastergradsstudier i organisasjon og ledelse. Avdelingen vurderer søknaden som ikke relevant for As oppgaver, og har konkludert med at hun ikke bør tildeles permisjon til dette formålet. Søknaden er derfor ikke sendt til videre behandling. Ledelsen ved avdelingen har både rett og plikt til å foreta en slik vurdering.»

A ble på denne bakgrunn ikke med på personal- og organisasjonsdirektørens prioriteringsliste over ansatte som ble anbefalt tildelt studiepermisjon for studieåret 2010/11.

X beklager at A ikke fikk skriftlig tilbakemelding fra fellesadministrasjonen på sin søknad om studiepermisjon.

X ser at formuleringen i administrasjonssjefens vurdering med henvisning til alder er uheldig, men hevder at alder imidlertid ikke har vært av betydning for vurdering om utdanningen anses som jobbrelevant. X hevder at verken administrasjonssjefen ved AF sin påtegning på As søknad om studiepermisjon, eller administrasjonssjefens kommentarer under medarbeidersamtalen, er det X mener med «avdelingens tilrådning». X hevder at det kun var det interne notat av 21. april 2010 fra dekan ved AF som lå til grunn for personal- og organisasjonsdirektørens og høgskoledirektørens behandling av søknader om studiepermisjon for ansatte ved AF. X påpeker at det ikke er nevnt noe om alder som avslagsgrunn i dette dokumentet.

X bemerker at A i 2008 fikk innvilget et utvekslingsopphold ved et universitet i Sverige, og at hun i perioden 1. november 2006 til 28. februar 2008 fikk innvilget et hospiteringsopphold ved studieseksjonen i fellesadministrasjonen i Porsgrunn. X opplyser videre at administrasjonssjefen ved AF tidligere har oppfordret A til å søke et kurs tilsvarende 30 studiepoeng, da kurset vurderes som svært relevant for hennes arbeid ved høgskolen. X mener dette viser at høgskolen på flere måter har lagt til rette for at A kan utvikle seg faglig i stillingen innenfor de rammer som retningslinjene legger opp til, herunder kriteriet om jobbrelevans.

Vedrørende anførsel om at tidligere kollega av A fikk studiepermisjon til tilsvarende utdanning hevder X at dette må være tildeling etter en tidligere ordning for utdanningspermisjon.

I brev til ombudet av 15. juni 2012 opplyser X at bakgrunnen for at As søknad ikke ble vurdert som jobbrelevant var fordi:

«Som det går fram av tidligere brev herfra, søkte A om studiepermisjon for å starte mastergradsstudier i administrasjon og ledelse. Årsaken til at fakultetet ikke vurderte søknaden hennes som jobbrelevant, er at hun ikke vurderes som aktuell for lederstillinger i høgskolen. Det anses derfor ikke som sannsynlig at hun vil kunne få bruk for denne utdannelsen i sitt arbeid i høgskolen. I en situasjon med knappe ressurser fant fakultetet det derfor ikke tilrådelig å støtte opp om den aktuelle søknaden fra A.»

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med arbeidsmiljøloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 4.

Arbeidsmiljøloven

Arbeidsmiljøloven § 13-1 forbyr direkte og indirekte diskriminering på grunn av alder.

Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles er ikke i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av alder, jf. arbeidsmiljøloven § 13-3 (2).

Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, hvis ikke arbeidsgiver sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering, jf. arbeidsmiljøloven § 13-8.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om A ble diskriminert på grunn av sin alder i forbindelse med søknad om studiepermisjon.

Ombudet legger til grunn at det å ikke få innvilget studiepermisjon på grunn av alder, er å bli stilt dårligere i lovens forstand.

Spørsmålet ombudet først må vurdere er om det er grunn til å tro at Høgskolen i X vektla alder da A ikke fikk innvilget søknad om studiepermisjon.

Dersom ombudet finner at det er grunn til å tro at As alder har hatt betydning for tildeling av studiepermisjon, går bevisbyrden over på Høgskolen i X. X må da sannsynliggjøre at diskriminering ikke har skjedd.

Det fremgår av A sin søknad om studiepermisjon at administrasjonssjefen ved Avdeling for allmennvitenskapelig fag (AF) påtegnet følgende tilrådning; «Kombinasjon alder + jobbinnhold og fremtidige aktuelle arbeidsoppgaver ved X tilsier at søknaden ikke anbefales». Ombudet har videre merket seg at administrasjonssjefen i medarbeidersamtale med A har påskrevet følgende; «Adm. sjef anbefaler ikke å gi tjenestefri m/lønn pga alder og aktuelle arbeidsoppgaver». Ombudet finner å kunne legge til grunn at alder var et moment i administrasjonssjefen sin vurdering av As søknad om studiepermisjon og påfølgende tilrådning ovenfor dekanen. Ombudet kan ikke utelukke at administrasjonssjefens vurdering kan ha påvirket avgjørelsen om å avslå As søknad.

Ombudet finner på den bakgrunn at det er grunn til å tro at alder har hatt betydning for tildeling av studiepermisjon. Bevisbyrden går således over til X som må sannsynliggjøre at diskriminering ikke har skjedd.

I henhold til X sine retningslinjer er det leder for driftsenheten som har ansvar for å behandle søknaden samt blant annet gi en faglig vurdering av hver søknad. Denne tilrådningen sendes fellesadministrasjonen ved personal- og organisasjonsdirektøren, som utarbeider forslag til prioriteringsliste. Det er Høgskoledirektøren som til slutt tildeler studiepermisjon.

X har opplyst at det er dekanen ved AF, som leder av driftsenheten, sin behandling av søknaden i internt notat av 21. april 2010 som ligger til grunn for fellesadministrasjonens behandling av søknaden. Det fremgår av notatet at avdelingen ikke vurderer søknaden til A som relevant for hennes arbeidsoppgaver.

Når det gjelder formuleringen i administrasjonssjefens vurdering av søknaden med henvisning til alder, erkjenner X at det var en uheldig formulering, men hevder at As alder ikke har vært av betydning for vurderingen av søknaden. X viser til at jobbrelevans var kriteriet som ble vurdert i forhold til retningslinjene, og at As søknad ikke ble vurdert som jobbrelevant.

A søkte om studiepermisjon for å starte mastergradsstudier i administrasjon og ledelse. X har opplyst at årsaken til at fakultetet ikke vurderte søknaden hennes som jobbrelevant, er at hun ikke vurderes som aktuell for lederstillinger i høgskolen. X anså det derfor ikke som sannsynlig at hun vil kunne få bruk for denne utdannelsen i sitt arbeid i høgskolen. X opplyste videre at i en situasjon med knappe ressurser, så fant fakultetet det ikke tilrådelig å støtte opp om den aktuelle søknaden fra A. Ombudet har merket seg at X har opplyst at administrasjonssjefen ved AF tidligere har oppfordret A til å søke et kurs tilsvarende 30 studiepoeng, da det kurset vurderes som svært relevant for hennes arbeid ved høgskolen.

Ombudet finner at selv om administrasjonssjefen vektla alder som et moment i sin vurdering av hvorvidt A burde få innvilget studiepermisjon, så ble den faglige vurderingen tatt av dekanen, som leder av driftsenheten. Det er ikke noe i dekanens avgjørelse som tyder på at alder var et moment i vurderingen av søknaden. Det fremkommer derimot at søknaden ikke ble vurdert som jobbrelevant fordi A ikke vurderes som aktuell for lederstillinger i høgskolen.

På denne bakgrunn finner ombudet at X har sannsynliggjort at høgskolen ikke la vekt på As alder ved behandling av søknad om studiepermisjon, men at det var andre forhold som var avgjørende for høgskolens beslutning.

Konklusjon

Ombudet konkluderer med at Høgskolen i X ikke har handlet i strid med arbeidsmiljøloven § 13-1 da de avslo As søknad om studiepermisjon