Likestillings- og diskrimineringsombudet mottok en felles klage fra tre personer som hadde tatt legeutdanning i et land utenfor EØS-området. De mente at både regelverket for godkjenningsordninger og selve fagprøven indirekte diskriminerte leger fra land utenfor EØS på grunn av deres nasjonale opprinnelse.

Spørsmålet om indirekte diskriminering i klagen bygget på tre forhold: regelverket for godkjenning, fagprøven for å få godkjenning i Norge og krav fra enkelte sykehus om å få se dokumentert lisens før de ga et konkret jobbtilbud.

Klagerne opplyste at leger utdannet i EØS-land ikke må gjennomføre tilsvarende prøver for å få autorisasjon. Videre mente de at det ikke var rimelig å kreve at leger utdannet i blant annet tidligere Sovjetunionen må gjennomgå strenge prøver og langvarig praksis før de kan få autorisasjon.

Helse- og omsorgsdepartementet avviste at godkjenning av leger med utdanning fra land utenfor EØS-området innebærer diskriminering av disse. De viste til at den medisinske utdanning langt på vei er harmonisert i EØS-landene. Dermed er det ikke behov for en faglig prøve. Departementet påpekte også at det er viktig med et system som sikrer at alle leger har kunnskap tilsvarende det leger tilegner seg under det norske studiet.

Det er store variasjoner i medisinsk utdannelse i forskjellige land, og hensynet til pasientenes sikkerhet og kravet til kvalitet i helsetjenesten, er svært tungtveiende hensyn i denne sammenheng.

Konklusjon

På bakgrunn av redegjørelsene kan ikke Likestillings- og diskrimineringsombudet se at godkjenningsordningen innebærer en uforholdsmessig inngripende restriksjon overfor kandidatene, Dessuten er hensynet til å sikre et forsvarlig medisinsk tilbud avgjørende. Ombudet kom derfor til at slik praksis ikke er i strid med diskrimineringsloven.

Diskrimineringsgrunnlag; Nasjonal opprinnelse.
Saksnummer; 06/129.
Lovanvendelse; Diskrimineringsloven § 4, tredje ledd.