Kvinnen som klaget bestod ikke ordinær eksamen og avla ikke utsatt eksamen etter andre studieår på grunn av fødsel. Dermed fikk hun ikke begynne på praksisdelen påfølgende år. Hun mente at andre studenter som strøk på utsatt eksamen, fikk begynne på praksisperioden.

Universitetet mente at en student må ha bestått alle eksamener for å få godkjent andre studieår. For studenter som stryker eller har gyldig fravær, blir det arrangert utsatt eksamen. Det ble gjort, også i dette tilfellet.

Fem studenter strøk ved utsatt eksamen. Sensuren kunne påklages i tre uker etter at den falt. Da var det allerede gått en måned av praksisperioden. Universitet ønsket ikke å utelukke studenter fra praksisperioden så lenge det ikke forelå et endelig eksamensvedtak. De mente også det var uheldig å kreve at studenter som hadde påklaget sensuren uten å få medhold, avsluttet praksisen.

Ombudet mente kravet om at studenter må gjennomføre alle eksamener i andre studieår før de kan begynne tredje studieår, er et kjønnsnøytralt kriterium. Ombudet vurderte derfor om kvinnelige studenter kom dårligere ut som følge av en slik ordning.

Dersom kvinnen hadde avlagt utsatt eksamen, kunne hun ha sluttfør utdanningen sin raskere. Utsettelsen er en ulempe for klager. På den annen side mente ombudet at kvinnen sammenlignet seg med studenter som faktisk hadde avlagt utsatt eksamen, men formelt var kvinnen i en annen situasjon.

For klager forelå det et endelig sensurvedtak. Dermed hadde universitetet grunnlag for ikke å tildele henne praksisplass. Blant studenter som ble forhindret fra å avlegge utsatt eksamen var det både kvinner og menn. Slik ombudet forstod det, var det også studenter av begge kjønn blant de som ikke fikk begynne på praksisen.

Ombudet la til grunn at kvinner oftere enn menn vil bli forhindret fra å møte til utsatt eksamen fordi det bare er kvinner som blir gravide. Derfor vurderte ombudet om Universitets praksis var egnet til å realisere formålet og om praksisen ikke var uforholdsmessig inngripende overfor kvinnen.

Ombudet fant ikke grunnlag for å tvile på at tiltaket er egnet. Når formålet er å sikre at studenter følger en normal studieprogresjon, er det et egnet virkemiddel å nekte studenter som ikke hadde bestått eksamen, å fortsette studiet. At Universitet hadde gjort unntak fra denne hovedregelen i en bestemt situasjon, er ikke argument for at de også må gjøre unntak i andre situasjoner.

Selv om det ikke var holdepunkter for å si at studentene som hadde avlagt, men foreløpig ikke bestått utsatt eksamen, var bedre kvalifisert til å gjennomføre praksisperioden enn klager, så var det tungtveiende grunner til at praksisen var legitim.

Ombudet mente at relativt få kvinner ville rammes av praksisen. Saken reiste imidlertid spørsmål om tilretteleggingsplikt i forhold til eksamenssituasjon for personer som av ulike grunner er forhindret fra å avlegge eksamen, og om hvor langt denne forpliktelsen rekker.

Konklusjon

Likestillings- og diskrimineringsombudet konkluderte under en viss tvil, at praksisen ikke er i strid med likestillingsloven. Ombudet fremhevet at saken reiste likestillingsspørsmål og viste i denne forbindelse til Universitetets plikt til å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene.

Diskrimineringsgrunnlag: Kjønn.
Saksnummer: 06/265.
Lovanvendelse: Likestillingsloven § 3, § 1a.