Ombudet kom frem til at Kriminalomsorgen handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 ved å plassere mannen på en celle uten eget toalett. Ombudet kom også frem til at det var i strid med loven at mannen selv måtte be andre innsatte om hjelp til å vaske celle og skifte sengesett.

Saksnummer: 09/1909
Lovanvendelse: Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4
Diskrimineringsgrunnlag: Nedsatt funksjonsevne
Dato: 14.12.2010

• Dokumentet i PDF-format.

Ombudets uttalelse

Likestillings- og diskrimineringsombudet viser til klage fra A av 21. august 2009.

A var tidligere innsatt i B fengsel. Han mener det innebar en diskriminering av han som funksjonshemmet å måtte benytte en bøtte som toalett på cellen. As funksjonsnivå har vært fallende under oppholdet på B, blant annet ble gangfunksjonen sterkt forverret. A har også klaget over at han ikke fikk hjelp fra ansatte i fengselet til å vaske celle og bytte sengesett.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har kommet frem til at Kriminalomsorgen B fengsel har handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 ved å plassere A på en celle uten eget toalett. Ombudet har også kommet frem til at fengselet handlet i strid med lovens § 4 ved at A selv måtte be andre innsatte om hjelp til å vaske celle og skifte sengesett.

Likestillings- og diskrimineringsombudets uttalelse kan bringes inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Fristen er tre uker fra Kriminalomsorgen B fengsel har mottatt dette brevet, se vedlagte orientering.

Sakens bakgrunn

A soner en dom på tre år og åtte måneder. A startet soningen 19. februar 2009 i B fengsel.

A klaget i brev av 21. august 2009 over at soningsforholdene ved Kriminalomsorgen B fengsel ikke var tilrettelagt for han. Bakgrunnen er at han som en følge av en ulykke i 1979 har fått både en hjerneskade og en ryggmargsskade, og har svekket kontroll og kraft over muskler, blant annet problem med vannlatings- og tarmfunksjon. Han har de 2-3 siste år fått økende motorisk funksjonstap og opplever dårligere gangfunksjon. Han har krykker som hjelpemiddel og fra høsten 2008 har han i tillegg fått en elektrisk rullestol til avlastning.

I notat av 2. desember 2009 fra fengselslegen ved B fengsel til direktøren ble det vist til at A har en alvorlig ryggmargsskade med sterkt nedsatt gangfunksjon, og at A hadde hatt et fallende funksjonsnivå under oppholdet på B.

Under de daværende soningsforholdene fant derfor fengselslegen at A var soningsudyktig til å sone på B av medisinske årsaker. Legen viste blant annet til at gangfunksjonen var sterkt lidende under oppholdet på B, med stor risiko for ytterligere og varig funksjonstap hos en allerede alvorlig funksjonshemmet person.

Legen skrev blant annet at han ikke hadde kunnet registrere endringer i soningsforholdene siden han påpekte utviklingen i As helse 4. november 2009, slik at A kunne unngå et varig fall i funksjonsevnen.

A ble innvilget soningsavbrudd fra 11. desember 2009. Soningsavbruddet er senere blitt forlenget flere ganger. Med virkning fra den 6. september 2010 har A gjenopptatt soningen ved C fengsel, som er et åpent fengsel.

Partenes syn på saken

A viser i klagen til Likestillings- og diskrimineringsombudet i hovedsak til to forhold.

Det første er at A ikke fikk celle med eget wc under oppholdet på B fengsel, med mindre han valgte å sitte på isolasjon. På grunn av nedsatt tarmfunksjon må A ha  eget toalett på cellen. Dette er i praksis blitt løst ved at han har måttet bruke en bøtte som toalett. Sunnaas sykehus, ved lege D, skriver at på grunn av påvirket vannlatings- og tarmfunksjon er det nødvendig for A å ha vannklosett raskt tilgjengelig.

Legen skriver at A må sitte på vanlig toalett både for å late vannet og for avføring, og har for dårlig balanse og svak kraft i bena til eksempelvis å sitte på huk.

Det andre forholdet er at A har fått avslag på søknad om hjelp fra fengselet til vask av cellegulv en gang i uka og hjelp til å bytte sengetøy hver 14. dag. På en såkalt samtalelapp hvor A ba om hjelp til gulvvask og sengetøyskift ble det gitt tilbakemelding fra en betjent, datert 30. juli 2009, om at han måtte prøve å greie dette selv. A viser til at han føler det veldig belastende å måtte spørre andre innsatte om slik hjelp. A viser også til at han tidligere hadde innvilget kommunal hjemmehjelp.

A nevner for øvrig at han ofte sklir med krykkene når gulvene er våte på grunn av gulvvask.

I tillegg viser han i klagen til manglende muligheter til å benytte/låne pc og skrivemaskin fra fengselet.

Kriminalomsorgen B fengsel viser til at det er kun innsatte som sitter på isolasjon som har celle med eget toalett på B fengsel. Med mindre A frivillig ønsket å sitte på isolasjon kunne de ikke tilby han celle med toalett.

Dette har ført til at han har måttet bruke bøtte på cellen som toalett, da det tar for lang tid fra han gir beskjed til  fengselsbetjenten, til han får komme på toalettet. I brev av 18. mars 2010 vises det også til at fengselet om kort tid er ferdig med nye avdelinger, hvor alle celler har eget toalett, og at det i de nye cellene også finnes handikapceller.

Når det gjelder spørsmålet om hjelp til å vaske celle og bytte sengesett viser fengselet til at de ansatte ved fengselet ikke har kapasitet til å hjelpe innsatte med denne type gjøremål. Det vises videre til at fengselet har innsatte som fungerer som ganggutter, og som tar seg av renhold i fengselet. Disse vil kunne ta seg av oppgaven med å rengjøre celler om det blir ytret ønske om det. Fengselet viser til at så vidt de vet har ikke A spurt etter hjelp.

B fengsel viser for øvrig til at det ble forsøkt å få A overflyttet til et fengsel som var bedre tilrettelagt for han, men at dette ikke ble etterkommet. B fengsel viser til at det på grunn av at A soner en lang dom for alvorlige forhold ikke har vært mulig å flytte han til et fengsel som er bedre tilrettelagt for han.

Fengselet viser til at alle innsatte ved B fengsel blir vurdert av en fengselslege ved innsettelsen, og fulgt opp gjennom soningen. På bakgrunn av vurdering fra fengselslegen ble det besluttet å innvilge soningsavbrudd fra 11. desember 2009.

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 3.

Direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 første ledd.

Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon.

Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre.

Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering etter loven her.

Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, hvis ikke den som er ansvarlig for handlingen eller unnlatelsen sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13.

Ombudets vurdering

I denne saken skal ombudet ta stilling til om Kriminalomsorgen B fengsel har brutt forbudet mot indirekte diskriminering i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4.

Det er to ulike forhold som her må vurderes. Det første er om det er i strid med loven at A ikke fikk tildelt celle med eget toalett. Det andre forholdet er om det innebar diskriminering at fengselsansatte ikke hjalp A å vaske cellen og bytte sengesett, eller ba andre innsatte om å gjøre dette.

A viser også i klagen til manglende adgang til å benytte pc. Det er i partens redegjørelser ikke redegjort nærmere for dette forholdet, og på hvilken måte dette
eventuelt rammer A særskilt på grunn av hans nedsatte funksjonsevne. Ombudet går derfor ikke nærmere inn på dette.

Manglende toalett på celle

I uttalelse fra Sunnaas sykehus fremkommer det at det er nødvendig for A å ha vannklosett raskt tilgjengelig på grunn av at han har problemer med vannlatings- og tarmfunksjonen. På grunn av at det tar for lang tid fra A gir beskjed til fengselsbetjenten, til han får komme på toalettet, har A måttet bruke en bøtte som toalett.

Legen ved Sunnaas skriver at A må sitte på vanlig toalett både for å late vannet og for avføring, og at han har for dårlig balanse og har for svak kraft i bena til eksempelvis å kunne sitte på huk.

A ble innvilget soningsavbrudd fra 11. desember 2009. Slikt avbrudd i gjennomføringen av straffen kan gis dersom domfeltes helsetilstand tilsier det, eller når det for øvrig foreligger særlig tungtveiende grunner som ikke kan avhjelpes på annen måte, jf. straffegjennomføringsloven § 35.

I sin anbefaling til fengselsdirektøren i forbindelse med vurderingen av soningsavbrudd, skriver fengselslege E at både han og fysioterapeuten ved fengselet har registrert et fallende funksjonsnivå under As opphold i fengselet. Legen viser til at As gangfunksjon er blitt sterkt lidende under oppholdet i B fengsel, med stor risiko for ytterligere og varig funksjonstap hos en allerede alvorlig funksjonshemmet person.

Ombudet legger på bakgrunn av dette til grunn at A på grunn av sin nedsatte funksjonsevne er blitt stilt dårligere enn andre innsatte som heller ikke har eget toalett på cellen. I tillegg til de helsemessige forholdene som fremkommer av de nevnte legeuttalelsene, vektlegger ombudet også at det vil kunne oppleves om uverdig å måtte benytte en bøtte som toalett.

Det neste spørsmålet ombudet må vurdere er om unntaksbestemmelsen i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 kommer til anvendelse. Dette krever at behandlingen av A var nødvendig for å oppnå et saklig formål, og at behandlingen heller ikke var uforholdsmessig inngripende overfor A. Alle vilkårene må være oppfylt.

Formålet med å plassere A i B fengsel er at han skal sone straffen han er idømt. Soning av straff er åpenbart et saklig formål. Spørsmålet er om det var nødvendig å plassere han på en celle uten eget toalett.

Det fremkommer av redegjørelsene fra B fengsel at det i fengselet i 2009 kun fantes celler med toalett i avdeling med begrenset fellesskap, og at de derfor ikke kunne tilby A celle med eget toalett. A opplyser at B fraråder soning i isolat, og dette har heller ikke vært et aktuelt alternativ for han. B fengsel viser videre til at det ble forsøkt å få A overflyttet til et fengsel som var bedre tilrettelagt for han, men at dette ikke ble etterkommet.

På bakgrunn av redegjørelsene fra B fengsel var det ut fra omstendighetene trolig nødvendig for A å sone i B fengsel på celle uten eget toalett for at han skulle kunne sone den idømte straffen på dette tidspunktet. Så lenge det hele tiden var hjemmel for å innvilge soningsutsettelse og soningsavbrudd, stiller ombudet imidlertid spørsmål ved om nødvendighetskriteriet etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven her var oppfylt.

Ombudet må i et hvert tilfelle vurdere om behandlingen var uforholdsmessig
inngripende overfor A. I denne vurderingen må det foretas en avveining av formålet ved forskjellsbehandlingen og den negative virkningen for den eller de som forskjellsbehandles. Forskjellsbehandlingen må fremstå som en rimelig løsning samlet sett.

Ombudet viser til A hadde opplyst om sin helsetilstand i e-post til B fengsel før soningen startet, og overlevert epikriseuttalelse fra Sunnaas sykehus til legen ved B fengsel tidlig i soningsforløpet. As helsetilstand, samt anbefalinger fra Sunnaas sykehus om at A må sitte på vanlig toalett var derfor kjent for B fengsel.

Fengselslegen har vist til at As gangfunksjon ble sterkt lidende under oppholdet i fengselet, og at en videre soning ville medføre stor risiko for ytterligere og varig funksjonstap hos en allerede alvorlig funksjonshemmet person. A ble derfor innvilget soningsavbrudd i desember 2009.

Ombudet legger på bakgrunn av uttalelsene fra Sunnaas sykehus og fengselslegen til grunn at det er årsakssammenheng mellom de dårligere sanitære forholdene og forverringen av As helsetilstand. En forverret helsesituasjon påført på grunn av soning av den karakter som er beskrevet i saken, vil være en ikke tilsiktet tilleggsstraff av en alvorlig karakter. Ombudet finner på bakgrunn av dette at behandlingen av A ikke fremstår som rimelig samlet sett, og at den derfor må sies å være uforholdsmessig inngripende.

Dette innebærer at vilkårene i unntaksbestemmelsen i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 fjerde ledd ikke er oppfylt, og at det følgelig foreligger et brudd på diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4.

Vask av celle og bytte av sengesett

A har også klaget til ombudet over manglende hjelp til å vaske celle og skifte sengesett. Det er ikke omstridt i saken at A ikke klarte å utføre disse oppgavene selv. Klagen til A gjelder spørsmålet om han kunne kreve å få hjelp til dette fra de ansatte til å utføre disse oppgavene.

B fengsel skriver at de ansatte ved fengselet ikke har kapasitet til å hjelpe de innsatte med denne type gjøremål. Derimot er det andre innsatte, som fungerer som ganggutter, som tar seg av renhold i fengselet. Det fremkommer i saken at det var A selv som måtte be gangguttene om hjelp til disse oppgavene. A viste til at han opplevde det som veldig belastende å måtte spørre andre innsatte om hjelp.

Spørsmålet ombudet her må ta stilling til er om A kan sies å ha blitt dårligere stilt enn andre innsatte som en følge av at han fant det belastende å spørre gangguttene om hjelp til vask og sengesettskift. Det følger av diskriminerings- og tilgjengelighetslovens forarbeider at helt marginale og i praksis ubetydelige ulemper ikke oppfyller lovens krav til at man må stilles dårligere. Det vil i utgangspunktet også måtte legges en objektiv vurdering til grunn.

Det fremkommer at ved B fengsel er systemet slik at de innsatte selv vasker sine egne celler. Noen innsatte har jobb som ganggutter, og har blant annet som oppgave å hjelpe andre innsatte med vask av celle dersom de ikke klarer dette selv. System hvor noen innsatte fungerer som ganggutter, og hjelper de som ikke klarer det selv med å vaske celler, er også vanlig i andre fengsler.

Det er på det rene at A brukte krykker og hadde en synlig nedsatt funksjonsevne, og at det dermed ikke var grunn til å tro at de andre innsatte stilte spørsmål ved hans behov for hjelp. På bakgrunn av disse forholdene legger ombudet til grunn at A i denne saken ikke kan sies å ha kommet dårligere ut som en følge av at det var andre innsatte som måtte bistå med vask av celle og skift av sengesett.

Ombudet legger imidlertid til grunn at det i vurderingen også må vektlegges at systemet i B fengsel var slik at det var A selv som måtte be gangguttene om hjelp. Ombudet mener at B fengsels unnlatelse av å instruere gangguttene om å bistå A med vask av celle og skift av sengesett innebar en nedverdigelse og belastning for A som førte til at han ble stilt dårligere enn andre på grunn av nedsatt funksjonsevne.

B fengsel har ikke vist til at de hadde et saklig og nødvendig formål for ikke å instruere gangguttene om å bistå A. Ombudet legger på bakgrunn av dette til
grunn at også dette forholdet innebærer et brudd på diskriminerings- og tilgjengelighetslovens § 4.

Konklusjon

Likestillings- og diskrimineringsombudet finner at Kriminalomsorgen B fengsel handlet i strid med forbudet mot indirekte diskriminering på grunn av nedsatt
funksjonsevne, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har ikke kompetanse til å ilegge erstatnings- og/eller oppreisningsansvar. Spørsmål om erstatning og/eller oppreisning må eventuelt reises for avgjøres av domstolene jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 16, jf. § 17.