Forskjellsbehandling ved manglende forlengelse av vikariat

Klager mener at hun ble forskjellsbehandlet av et sykehus på grunn av grunn av graviditet og foreldrepermisjon, ved at hun ikke fikk forlenget vikariat gjennom administrativ tilsetting.

Klager hadde tidligere automatisk fått forlenget sine vikariater ved administrativ tilsetting tre ganger. Da hun skulle ut i foreldrepermisjon fikk hun ikke forlenget kontrakten.

Saken ble påklaget til Likestillings- og diskrimineringsnemnda, som kom til samme resultat. Saksnummer for nemnda: 97/2015

Sakens bakgrunn

Saken reiser spørsmål forbigåelse på grunn av graviditet og foreldrepermisjon, ved manglende forlengelse av vikariat gjennom administrativ tilsetting som lege i spesialisering ved Sykehuset X.

A og hennes ektefelle hadde turnustjeneste ved sykehuset i X. Ved endt turnustjeneste fikk begge jobber ved sykehuset. A jobbet som lege i spesialisering, såkalte Lis stillinger, ved sykehuset fra 14. februar 2011 til hun gikk ut i foreldrepermisjon 11. august 2012. Hun hadde totalt tre arbeidsavtaler ved medisinsk klinikk, den første fra 14. februar 2011 til 31. august 2011, den andre fra 1. september 2011 til 31. desember 2011 og den siste fra 1. januar 2012 til 21. august 2012. De tre arbeidsavtalene ble fortløpende forlenget. A hadde dermed et kontinuerlig ansettelsesforhold etter turnustjeneste på 18 måneder. Etter utløpet av den siste arbeidsavtalen fikk hun ikke forlenget sitt vikariat ved sykehuset.

Godkjenning som spesialist skjer i henhold til Den norske legeforenings spesialistregler. Ved ansettelser av leger under spesialisering gjelder overenskomsten del II A2 § 6.2:

”Ansettelse av leger under spesialisering foretas etter rangering basert på faglige kvalifikasjoner. Partene er enige om at dagens ordning og praksis når det gjelder fortrinnsrett videreføres. Med fortrinnsrett menes at de tre søkere som har minst tellende tjeneste igjen til spesialiteten, skal ha fortrinn til å bli rangert foran øvrige søkere. Helseforetaket velger fritt blant de tre søkerne som mangler minst tellende tjeneste for å bli ferdig spesialist. Tillitsvalgte for Den norske lægeforening har rett til å uttale seg til rangeringen før ansettelse foretas.”

Stillinger som er av kortere varighet enn seks måneder lyses normalt ikke ut, dette er såkalte administrative stillinger. Ved ansettelse i administrative stillinger, gjelder ikke overenskomsten del II A2 § 6.2. Alle de tre vikariatene til A etter turnustjenesten var administrative tilsettinger.

A søkte på nye utlyste stillinger ved sykehuset i august 2012, før hun gikk ut i foreldrepermisjon. Hun nådde ikke opp i konkurransen, blant annet grunnet mindre tellende tjenestetid enn de søkerne som ble tilsatt. Denne klagen gjelder ikke de utlyste stillingene. Klagen gjelder tilsettinger i fire administrative stillinger under seks måneder i kort tid etter ansettelsesprosessen.

Ved tilsetting i kortvarige vikariater foretas det en bred vurdering hvor kvalifikasjoner, faglig progresjon og personlig egnethet, samt klinikkens behov vektlegges. Rekruttering til disse stillingene skjer det fra flere hold, herunder fra leger som allerede er/eller har vært i vikariat, blant turnusleger og andre interesserte kandidater. Kandidater som i tillegg er tydelige på at de ønsker å utdanne seg i relevant grenspesialitet det er behov for, blir prioritert. De som ble ansatt i de administrative stillingene høsten 2012 var: B, C, D og E.

B kom rett fra turnustjeneste da han ble tilsatt.

C fikk tilbud om administrativ ansettelse i Lis stilling etter turnustjenesten ved sykehuset. Hun fikk forlenget stilling høsten 2012 etter å ha jobbet som lege i spesialisering fra februar 2012.

D, ble nyansatt høsten 2012. Han hadde erfaring som Lis-lege ved Medisinsk klinikk ved St. Olavs Hospital HF, før han ble administrativt ansatt ved Medisinsk klinikk ved X sykehus.

E ble administrativt ansatt høsten 2012 i Lis-stilling i forlengelsen av et annet vikariat ved sykehuset.

A ble vurdert til de administrative stillingene, men ble ikke tilsatt. Det foreligger ingen skriftlige tilsettingsdokumenter fra tilsettingsprosessen.

Kort tid etter at det var klart at A ikke fikk forlenget vikariat, sendte hun en epost til klinikkleder F, datert 14. november 2012. I eposten framgår følgende:

«I august ble det utlyst flere stillinger på medisinsk avdeling som jeg søkte på. For å forsikre meg om at jeg ikke ble glemt i videre ansettelsesprosess tok jeg både telefonisk og skriftlig kontakt med avdelingsoverlegen på medisinsk avdeling. I begynnelsen av september fikk jeg tilbakemelding fra avdelingsoverlegen via e-mail at det så ut til jeg ville få et av de utlyste vikariatene. Etter dette har jeg ikke fått noen videre tilbakemelding fra medisinsk avdeling.(…)

Jeg fikk forrige uke, indirekte via mine kollegaer på medisinsk avdeling, vite at jeg ikke hadde fått tilbud om videre stilling. Dette gjelder både de utlyste stillingene og følgestillingene. Dette har jeg nå fått bekreftet fra dere. Her mener jeg at det har skjedd en forbigåelse av undertegnede. Dersom det er sannsynlig at jeg ville fått forlenget mitt vikariat hvis jeg ikke hadde vært i permisjon, er det rimelig å få dette forlenget også under svangerskapspermisjon. Før jeg gikk ut i permisjon var det ingen signaler som gikk på at jeg ikke skulle få fortsette, jeg har kun fått positive tilbakemeldinger fra mine kolleger og overordnede. Når det gjelder ansiennitet er jeg klar over at de fleste av de utlyste stillinger har gått til kollegaer med noe høyere ansiennitet. Det har for øvrig blitt meg bekjent at det nå er flere med lavere ansiennitet enn meg som nylig har fått forlenget sine vikariat. I lys av dette syns dette syns det derfor ikke å være noen god grunn til at jeg ikke skulle fått forlenget mitt ansettelsesforhold.»

A fikk en bekreftelse fra klinikkleder F om at eposten var mottatt, men hun fikk ingen nærmere begrunnelse.

Det er uenighet mellom partene om hvorvidt forlengelse av vikariater under seks måneder skjer automatisk eller om det er et krav til aktiv søking.

Det skal ha funnet sted en rekke samtaler mellom daværende hovedtillitsvalgt H, og tidligere foretastillitsvalgt for Yngre legers forening ved I, og avdelingsoverlege G og klinikkleder F. Tema i disse møtene skal blant annet ha vært diskusjon av mulige ledige stillinger til A. Et slikt møte skal ha funnet sted 29. eller 30. august 2012.

A fikk tilbud om et vikariat fra Sykehuset X den 1. april 2013. Hun valgte å takke nei da hun allerede hadde takket ja til et annet vikariat.

Partenes syn på saken

A

A bistås av Y. Y hevder at A ble forbigått til stilling som lege i spesialisering på grunn av graviditet og foreldrepermisjon, ved at hennes vikariat ikke ble forlenget gjennom administrativ tilsetting høsten 2012.

Y viser til at A fram til hun gikk ut i foreldrepermisjon, automatisk fikk forlenget sine vikariater to ganger uten at det ble stilt krav til egenaktivitet fra hennes side, annet enn å søke på de stillingene som til enhver tid ble utlyst. Dette er også noe A gjorde høsten 2012. Ettersom forlengelser skjedde automatisk, hadde A grunn til å forvente lik behandling da hennes vikariat gikk ut 21. august 2012. Legeforeningen mener hun ble forskjellsbehandlet da det ble stilt strengere krav til As aktivitet når hun skulle ut i foreldrepermisjon. A ga gjentatte ganger beskjed om at hun ønsket å fortsette ved sykehuset, både telefonisk og gjennom uformelle samtaler.

Y mener at det foreligger en praksis for automatisk forlengelse av vikariater som er mindre enn seks måneder. I denne forbindelse viser Y til at alle som sluttet i 2012/2013, gjorde dette enten etter eget ønske, eller fordi de fikk negative tilbakemeldinger på arbeidsutførelse. Den eneste som ikke fikk forlenget tilsetting etter å ha søkt nye stillinger og signalisert interesse for å fortsette var Høydahl. Hun hadde på det tidspunktet jobbet i 18 måneder sammenhengende med gode tilbakemeldinger. Arbeidsgiver har ikke vist til noen eksempler på at midlertidige arbeidsforhold ikke er forlenget, når det er snakk om leger som har fungert godt både faglig og sosialt.

Når de fire administrative tilsettingene ble foretatt høsten 2012, hadde arbeidsgiver derfor en plikt til å vurdere A også til disse stillingene. Y mener det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at hennes vikariat ville ha blitt forlenget, dersom hun ikke hadde blitt gravid og skulle gå ut i foreldrepermisjon. I den forbindelse vises det til at de legene som ble ansatt hadde mindre tellende tjeneste enn A da de ble ansatt. Blant annet ble B ansatt rett fra turnustjeneste mens A har 12 måneder mer tellende tjeneste enn C og D. A hadde ikke fått noen negative tilbakemeldinger på sin arbeidsinnsats, verken faglig eller personlig da hun gikk ut i foreldrepermisjon 10. august 2012. A har hele tiden vært klar på at hun hadde et sterkt ønske om å bli på medisinsk avdeling, og spesialisere seg innen indremedisin.

Det vises videre til at A var på gastromedisin de første seks månedene, og at hun trivdes veldig godt og ville satse på det. Imidlertid måtte hun, etter beskjed fra arbeidsgiver også gjennom de andre avdelingene. Sykehusets påstand om at As motivasjon for videre tilsetning var utelukkende økonomisk, avvises av Y.

Y har innhentet kommentarer fra daværende hovedtillitsvalgt H, og tidligere foretastillitsvalgt for Yngre legers forening ved I. Y viser til deres kommentarer og mener at forsøk på dialog med avdelingsoverlege G og klinikkleder F ikke førte fram.

F og G skal også i et møte i desember 2012, ha uttalt at H og I så «spøkelser på høylys dag» og at det hele bar preg «feministisk føleri»

Sykehuset X:

X (heretter Sykehuset) bistås av advokatfirmaet *. Sykehuset avviser enhver påstand om at A ble forbigått til de administrative stillingene på grunn av graviditet og foreldrepermisjon.

Det er ikke uvanlig at midlertidige tilsettinger opphører når det avtalte tidspunktet er over ved klinikken. I den omtalte perioden hvor Høydahl mener seg forbigått ved tilsetting, har syv LIS-leger sluttet og 15 har vært inne på midlertidige administrative arbeidsavtaler.

Sykehuset avviser at A tok kontakt med avdelingsoverlege G for å diskutere om det kunne være andre vikariater i påvente av utlysning. Den eneste kontakten A hadde med G var ved epost av 28. august 2012, og gjaldt utfallet av de utlyste stillingene som hun søkte på. A nådde ikke opp i konkurransen til de utlyste vikariatene. Det er videre slik at klinikken ikke har anledning til å ansette noen uten at det foreligger en godkjent stillingshjemmel å benytte. For As del innebær dette at det fra 21. august 2012 ikke var ledige hjemler å plassere noen Lis kandidater i.

Det er heller ingen automatikk i at stillinger blir automatisk forlenget etter ansiennitet. Det blir i hvert tilfelle gjort en fortløpende vurdering av kandidatens kvalifikasjoner og klinikkens behov. De som ikke velger seg en faglig retning for spesialisering må regne med å ikke bli prioritert.

Ved administrativ tilsetting i kortvarige vikariater, står arbeidsgiver fritt til å velge blant aktuelle kandidater, etter en vurdering av kvalifikasjoner som faglig progresjon, egnethet og klinikkens behov. Kandidater som oppfyller faglige og personlige kvalifikasjoner for stillingen, og som samtidig er tydelige på at de vil utdanne seg i relevant grenspesialitet som klinikken mangler kompetanse innenfor, blir prioritert. A framstod ikke tydelig med hensyn til fremtidig spesialisering, som er relevant for sykehuset.

Når det gjelder de kandidatene som ble ansatt i de administrative stillingene ,mener Sykehuset at de ble tilsatt etter nøye vurdering av faglige og personlige kvalifikasjoner. De administrative tilsettingene høsten 2012 ble gjort på bakgrunn av kvalifikasjoner, faglig progresjon og egnethet, samt klinikkens behov, og ikke på bakgrunn av tellende tjeneste.

Når det gjelder de som ble tilsatt i de administrative stillingene vises det til at B hadde utmerket seg som en seriøs og svært dyktig turnuslege under turnustjenesten ved sykehuset. Det ble også vektlagt at han signaliserte klart at han ønsket å spesialisere seg i indremedisin og i fagområdet hematologi.

C utmerket seg også som turnuslege, og fikk tilbud om administrativ ansettelse i Lis stilling etter turnustjenesten ved sykehuset. C fikk forlenget stilling høsten 2012 etter å ha jobbet som lege i spesialisering fra februar 2012.

D hadde erfaring som Lis-lege ved Medisinsk klinikk ved *, før han ble administrativt ansatt ved Sykehuset høsten 2012. Sykehuset la vekt på at D var en engasjert og kunnskapsrik lege, som har fått allsidig indremedisinsk erfaring ved sykehuset. I tillegg til D sine faglige kvalifikasjoner ble det vektlagt at han ønsket et spesialiseringsløp for å bli endokrinolog.

E ble administrativt ansatt høsten 2012 i Lis-stilling i forlengelsen av et annet vikariat ved sykehuset. E sluttet ved klinikken i februar for utdanning innen anestesiologi.

Sykehuset uttaler at det fant sted noen samtaler om A i løpet av høsten 2012, disse samtalene var dog i form av uanmeldte besøk på kontoret til I eller G. Sykehuset bestrider videre at avdelingsoverlegen eller klinikkleder skal ha uttalt at de så «spøkelser på høylys dag» og at dette oste av «feministisk føleri».

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med likestillingsloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 1.

Likestillingsloven

Fra 1. januar 2014 trådte ny likestillingslov i kraft. Den nye loven viderefører i all hovedsak gjeldende rett, men er vedtatt på nytt på grunn av språklige og lovstrukturelle endringer. Forholdet i denne saken fant sted før den nye loven trådte i kraft, og behandles derfor etter den tidligere likestillingsloven fra 1978.

Likestillingsloven § 3 forbyr direkte og indirekte forskjellsbehandling av kvinner og menn.

Med direkte forskjellsbehandling menes handlinger som stiller kvinner og menn ulikt fordi de er av forskjellig kjønn, eller setter en kvinne i en dårligere stilling enn hun ellers ville ha vært på grunn av graviditet eller fødsel, eller setter en kvinne eller mann i en dårligere stilling enn vedkommende ellers ville ha vært på grunn av utnyttelse av permisjonsrettigheter som er forbeholdt det ene kjønn, jf. likestillingsloven § 3 annet ledd nr. 2. Adgangen til å gjøre unntak fra forbudet mot direkte diskriminering er svært begrenset. Vernet mot graviditetsdiskriminering i arbeidslivet er tilnærmet absolutt.

Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende kjønnsnøytral handling som faktisk virker slik at det ene kjønn stilles dårligere enn det annet.

I særlige tilfeller er indirekte forskjellsbehandling likevel tillatt dersom handlingen har et saklig formål uavhengig av kjønn, og det middel som er valgt er egnet, nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende i forhold til formålet.

Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, hvis ikke arbeidsgiver sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering, jf. likestillingsloven § 16.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om Sykehuset X handlet i strid med forbudet mot forskjellsbehandling i likestillingsloven § 3 tredje ledd på grunn av graviditet og uttak av foreldrepermisjon, ved at A ikke fikk forlenget vikariat som lege i spesialisering gjennom administrativ tilsetting.

Ettersom permisjonen til A er utover det som er lovforbeholdt det ene kjønn, vil forholdene vurderes etter reglene om indirekte forskjellsbehandling, jf. eksempelvis nemndas saker nr. 5/2006 og 8/2006. Det vises også til Ot.prp. nr. 77 (2000-2001) s. 111 der det er uttalt at det ikke er nødvendig for håndhevingsorganene å splitte opp argumentasjonen og begrunnelsen hvis handlingen uansett rammes av forbudet mot indirekte forskjellsbehandling.

Det er ubestridt at A søkte på tre stillinger med lengre varighet enn seks måneder, og at A ikke ble tilsatt i disse stillingene, da hun ikke hadde tilstrekkelig tellende tjenestetid. Klagen gjelder imidlertid ikke spørsmål knyttet til denne ansettelsesprosessen, men den prosessen som fant sted ved ansettelse til de fire administrative stillingene på under seks måneder.

Det er enighet om at A fram til 21. august 2012 fikk forlenget sine arbeidskontrakter fortløpende. Da hun ikke fikk forlenget arbeidsforholdet ved kontraktslutt den 21. august 2012, mener ombudet at hun ble stilt dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, jf. likestillingsloven § 3. tredje ledd.

Spørsmålet for ombudet er om det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at vikariatet ville blitt forlenget dersom A ikke var gravid og skulle ut i foreldrepermisjon. Dersom ombudet finner at det er grunn til å tro at graviditet og påfølgende foreldrepermisjon har hatt betydning for at A ikke fikk forlenget vikariat, går bevisbyrden over på Sykehuset som må sannsynliggjøre at graviditeten og uttak av foreldrepermisjon likevel ikke er vektlagt.

Ombudet mener at det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at graviditet og påfølgende foreldrepermisjon ble vektlagt av Sykehuset. I denne forbindelse vises det til at arbeidsforholdet til A ble fortløpende fornyet fram til 21. august 2012. Dette uten at det var krav til særskilte handlinger fra As side. Sykehuset har heller ikke anført at A ikke fungerte tilfredsstillende da hun arbeidet ved sykehuset. I denne forbindelse viser ombudet til Likestillings- og diskrimineringsnemndas sak 25/2006, hvor en samlet nemnd kom frem til at det var grunn til å tro at det hadde skjedd diskriminering, fordi kvinnen hadde fungert i den utlyste stillingen og arbeidsgiver ikke hadde gitt noen klare tilbakemeldinger på at de var misfornøyde med den jobben hun hadde utført.

I tillegg merker ombudet seg at A, først ved foreldrepermisjonens slutt fikk tilbud om et vikariat ved Sykehuset. Ombudet mener denne omstendighet styrker antagelsen om at graviditet og påfølgende foreldrepermisjon ble vektlagt ved vurderingen til de administrative stillingene høsten 2012.

Ombudet mener på denne bakgrunn at det er grunn til å tro at As graviditet og påfølgende foreldrepermisjon ble vektlagt, da hun ikke fikk forlenget sitt vikariat gjennom administrativ tilsetting.

Bevisbyrden går da over på Sykehuset. Spørsmålet er om Sykehuset har sannsynliggjort at det var andre årsaker enn graviditet og uttak av foreldrepermisjon, som var grunnen til at hun ikke fikk tilbud om administrativ tilsetting.

Sykehuset viser til at A var ansatt i et vikariat for I, som hadde foreldrepermisjon fra november 2011 til 21. august 2012. Den midlertidige arbeidsavtalen til A opphørte derfor da I returnerte fra foreldrepermisjon. Ombudet registrerer dette, men viser til at det på omtrent samme tid oppstod fire nye administrative stillinger. Det er dermed nærliggende å tenke at A, med 18 måneders tellende tjeneste, ville være en naturlig kandidat til en av disse fire administrative stillingene.

Sykehuset viser videre til at A ikke hadde tatt kontakt med avdelingsoverlegen angående forlengelse før ved epost av 28. august 2012. Ombudet finner sykehusets forklaring lite troverdig, når sykehuset i det ene øyeblikk uttaler at A ikke ga uttrykk for at hun ønsket forlengelse, mens sykehuset i det andre øyeblikk redegjør for at A faktisk ble vurdert til de administrative stillingene, men ikke ble funnet kvalifisert. Ombudet legger derfor til grunn at A hadde gitt tilstrekkelig uttrykk for at hun ville fortsette arbeidsforholdet ved Sykehuset. Dette enten gjennom tilsetting i et av de utlyste stillingene, eller ved administrativt tilsetting. Sykehuset har heller ikke bestridt at det ikke var tilstrekkelig at man søkte på de utlyste stillingene for å bli vurdert til de administrative stillingene.

Uansett viser ombudet til at Sykehuset ikke har bestridt at de tidligere forlengelsene til A skjedde etter at hun først hadde søkt på utlyste stillinger, som hun ikke fikk, men i stedet fikk tilsettingsforholdet forlenget gjennom administrativ tilsetting. Sykehuset har også bekreftet at de ikke har endret sine rutiner for vurderinger eller utlysninger. Ombudet legger derfor til grunn at A, i tråd med gjeldene praksis ved Sykehuset også tilkjennega sin interesse for de administrative stillingene, samtidig som hun søkte på de utlyste stillingene. Ombudet viser også til at det fant sted en rekke samtaler mellom sykehuset og tillitsvalgte høsten 2012. At det ikke var avtalte møter er uten betydning.

Sykehuset viser til at reglene om tjenestetid ikke gjelder ved ansettelse til administrative stillinger, og at Sykehuset derfor står fritt til å velge blant aktuelle kandidater. Sykehuset har ikke lagt fram noen dokumentasjon for de vurderingene som ble gjort ved ansettelse til de administrative stillingene.

Ombudet understreker at arbeidsgivers styringsrett begrenses av likestillingslovens diskrimineringsforbud jf. Likestillings- og diskrimineringsnemndas sak 7/2006. Ombudet antar at tjenestetid er relevant ved administrative tilsettinger selv om ikke de spesifikke reglene om tjenestetid gjelder. Dette da tjenestetiden ofte gir grunnlag for å gjøre vurderinger knyttet til en legers faglig progresjon, personlig egnethet og generelle kvalifikasjoner. I denne forbindelse er det enighet om at A hadde lengst tjenestetid sammenlignet med de fire som ble tilsatt i de administrative stillingene. Når det gjelder As faglige og personlige kvalifikasjoner, nøyer ombudet seg med å konstatere at det ikke er anført at A ikke fungerte tilfredsstillende da hun arbeidet ved sykehuset.

Sykehuset framhever at A ikke hadde framstått tydelig med hensyn til en spesialisering som var relevant for sykehuset og som det var behov for. Ombudet har fått opplyst at leger i spesialisering arbeider ved de enkelte seksjonene i 6-12 måneder, dette for å få en bred indremedisinsk erfaring. Sykehuset har ikke bestridt at A blant annet var på gastromedisin de første seks månedene, og ytret et ønske om å bli satset på innen det området etter rotasjonen. Sykehuset skal ha avslått dette ønsket med henvisning til at alle må gjennom de ulike avdelingene. Det er vanskelig for ombudet å forstå hva Sykehuset legger i at A ikke framstod tydelig, all den tid det ikke er framlagt dokumentasjon på at dette var et tema som ble diskutert med A.

Sett hen til det strenge beviskravet kan ikke Ombudet kan etter dette ikke se at Sykehuset har sannsynliggjort at graviditet og påfølgende uttak av foreldrepermisjon ikke hadde betydning for at A ikke fikk forlengelse av vikariat gjennom administrativ stilling.

Det foreligger ikke forhold som kan begrunne unntak etter likestillingsloven § 3 fjerde ledd eller etter den ulovfestede unntaksadgangen for tilfeller hvor det foreligger saklig grunn til forskjellsbehandlingen.

Sykehuset handlet således i strid med forbudet mot forskjellsbehandling på grunn av graviditet og fødselspermisjon i likestillingsloven § 3, ved å ikke forlenge vikariatet til A gjennom administrativ tilsetting.

Konklusjon

Likestillings- og diskrimineringsombudet har kommet frem til at Sykehuset X handlet i strid med likestillingsloven § 3, ved å ikke forlenge vikariatet til A gjennom administrativ tilsetting.