15/10 A klaget på at han fikk avslag på opptak til fengselsbetjentutdanningen på grunn av diabetes type 1.

Ombudet tok stilling til om praksisen er diskriminerende. Ombudet slo fast at personer med diabetes type 1 er stilt dårligere enn andre søkere på grunn av sin funksjonsnedsettelse.

Ombudet vurderte da om vilkårene for unntak fra forbudet mot diskriminering var oppfylt.

Ombudet mente at det er saklig å stille krav til god helse for søkere til fengselsbetjentutdanningen da kravet til god helse var begrunnet i egen og andres sikkerhet.

Ombudet mente imidlertid at det ikke er nødvendig å avslå alle søkere med diabetes type 1 fra opptak til utdanningen. Ombudet mente at de sikkerhetsmessige hensyn kan ivaretas ved at det gjøres en reell individuell vurdering av hver søkers helsetilstand. Ombudet la avgjørende vekt på at det jobber ekstrabetjenter i norske fengsler som har diabetes type 1. Når fengsler kan tilrettelegge for at personer med diabetes type 1 kan jobbe som ekstrabetjenter, må også Kriminalomsorgens utdanningssenter kunne tilrettelegge utdanningen for personer med diabetes type 1.

Konklusjon

Kriminalomsorgens utdanningssenter sin praksis ved å avslå alle søknader fra personer med diabetes 1 er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5.

Kriminalomsorgens utdanningssenter handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 ved å gi A avslag på opptak til fengselsbetjentutdanningen på grunn av at han har diabetes type 1.

Ombudet oppfordret Kriminalomsorgens utdanningssenter til å revurdere sin praksis og gjøre en individuell vurdering av søkere med diabetes type 1, herunder søknaden til A.

• Saksnummer: 15/10
• Lovgrunnlag: diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5
• Dato for uttalelse: 11. november 2015

OMBUDETS UTTALELSE

Sakens bakgrunn

Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS) har ansvar for å utdanne fengselsbetjenter. Fengselsbetjentutdanningen er en toårig lønnet utdanning. Under utdanningen betegnes tjenestemennene som aspiranter. Under utdanningen er aspirantene midlertidig tilsatt i kriminalomsorgen. Aspirantene får teoretisk opplæring og praktisk opplæring gjennom praksisplass i et fengsel. Tjenestested er den enkelte region. Arbeidssted er fengsel, overgangsbolig, friomsorgskontor og senter for narkotikaprogram med domstolskontroll.

Under utdanningen er aspirantene tilsatt på prøve. Aspiranten kan sies opp med tre ukers frist hvis utdanningen ikke er fullført på en tilfredsstillende måte. Dersom aspiranten fullfører og består utdanningen, har vedkommende plikt til å gjøre tjeneste i full stilling i kriminalomsorgen i ett år etter avsluttet utdanning.

Aspirantopptaket skal gjøres kjent offentlig og inneholde en beskrivelse av stillingen, herunder kvalifikasjonskrav og helsekrav. Kvalifikasjonskravene til fengselsbetjentutdanningen fremgår av aspirantforskriften § 3. Etter aspirantforskriften § 3(e) må søkerne ha helse i tråd med nærmere regler fastsatt av KRUS. I aspirantforskriften § 3 annet ledd står det at KRUS gir nærmere regler om kravene til helse og fysisk funksjonsnivå. Aspirantnemnda kan, etter individuell vurdering, dispensere fra helsekravet i bokstav e. KRUS har sendt forslag til medisinske opptakskrav til fengselsbetjentutdanningen på høring. Opptakskravene forventes vedtatt i løpet av høsten 2015.

Søkerne må legge frem en egenerklæring om helse og en legeattest. Aspirantnemnda vurderer søkerne og avgjør hvem som skal innkalles til intervju og hvem som, etter intervju og nærmere bestemte prøver, får tilbud om tilsetting som aspirant. Opptakslegen, som er tilknyttet aspirantnemnda, vurderer om helsekravet er oppfylt for hver søker.

A har søkt på aspirantopptaket flere ganger. Etter avslaget i 2014, tok han kontakt med KRUS for å få en begrunnelse for avslaget. Begrunnelsen for at han ikke ble ansett kvalifisert var at han har diabetes type 1.

Ombudet har vurdert det nødvendig av hensyn til sakens opplysning å innhente opplysninger fra Diabetesforbundet. Klager samtykket til dette.

Diabetesforbundet har kjennskap til flere personer med diabetes som jobber i fengsel, men som ikke får opptak på selve aspirantutdannelsen. Likevel får de/har de fått tilbud om både vikarstillinger og faste stillinger hvor de utfører tilnærmet samme oppgaver som de med fengselsbetjentutdannelse. Diabetesforbundet stiller spørsmål ved hvorfor KRUS ikke godtar aspiranter med diabetes type 1, når den fremtidige arbeidsgiveren til aspirantene mener det er greit å ha ansatte med diabetes i fengslene. Argumentet om at sikkerhetshensynet ikke kan ivaretas dersom vedkommende har diabetes og det er en fare for hypoglykemi, er ikke et holdbart argument når de vet at det arbeider personer med diabetes i norske fengsler.

Diabetesforbundet opplyser at i 2005 uttalte fengselsførstebetjent og rekrutteringsansvarlig ved KRUS til bladet Diabetes at «søkere til fengselsskolen eller Kriminalomsorgens utdanningssenter skal dokumentere god helse. Gjennom dette begrepet kan det åpnes for vurdering». Videre sa han at «Det er klart at de som har en velregulert og relativt problemfri diabetes også av aspirantnemda kan vurderes innenfor kravet god helse». Diabetesdiagnosen diskvalifiserte altså ikke for opptak i 2005.

Det er individuelle variasjoner i hvor følingsterskelen ligger og en entydig definisjon på hypoglykemi og risikoen for dette er vanskelig. I løpet av det siste tiåret har det skjedd store endringer i diabetesbehandlingen og nye insulintyper har redusert risikoen for hypoglykemi. Ny teknologi, som kontinuerlige glukosemålere, gir helt andre muligheter for å kontrollere svingninger i blodsukkeret. Diabetesforbundet mener at begrunnelsene for avslag til aspirantutdannelsen går i motsatt retning av den medisinske utviklingen som gir muligheter for bedre sykdomskontroll. De mener at aspirantnemda må revurdere begrunnelsene for avslag da det virker som om det er basert på foreldet kunnskap, særlig om muligheten for kontroll av blodsukkeret gjennom medisinske hjelpemidler. De mener at dersom en person har god diabeteskontroll så er det ingenting i veien for å kunne arbeide som fengselsbetjent utfra kravene i aspirantforskriften og beskrivelsene av arbeidsoppgaver.

Ombudet har også vært i kontakt med Kriminalomsorgens yrkesforbund og Norsk Fengsels- og friomsorgsforbund.

Kriminalomsorgens Yrkesforbund (KY) er en fagorganisasjon som er tilsluttet Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) og har omtrent 1600 yrkesaktive medlemmer. KY mener at personer med diabetes type 1 ikke er kvalifisert til opptak til fengselsskolen.

Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund er en partipolitisk uavhengig organisasjon tilsluttet Landsorganisasjonen i Norge og LO Stat, og har mer enn 3000 medlemmer. NFF mener at personer med diabetes type 1 kan, etter en individuell vurdering av den enkelte, være kvalifisert til opptak til fengselsskolen.

Videre har ombudet vært i kontakt med Kriminalomsorgsdirektoratet.

Partenes syn på saken

A:

A anfører at avslaget på hans søknad om opptak til fengselsskolen er diskriminerende. Han er kritisk til at KRUS har ventet i flere år på å varsle han om at han aldri kommer til å komme inn på fengselsbetjentutdanningen. Han blir jo ikke kvitt sin diabetes type 1. Hadde han fått svaret tidligere så ville han ha søkt seg inn på en annen utdannelse og da vært godt i gang med en bachelorgrad. Han viser til at det står på nettsidene til KRUS at det gjøres en individuell vurdering av om søkerne oppfyller kravet til god helse. Han mener at søkerne må opplyses om at diabetes type 1 diskvalifiserer for opptak til utdanningen.

A opplyser at det er mange symptomer og varseltegn som han vil kjenne før han opplever hypoglykemi. Derfor har han aldri hatt problemer med sykdommen i sin nåværende jobb som ekstrabetjent i X fengsel. Han viser til at det kom ut nye typer insulin for noen år siden som har gjort det mye enklere å holde et stabilt og fint blodsukker. Med de tiltak som han alltid har tatt (måle blodsukker jevnt, spise mat jevnlig, alltid ha med druesukkertabletter osv.) så er sjansen for at han får anfall i en hvilken som helst situasjon på jobb veldig liten. Han bør ikke vurderes på samme måte som de som ikke har veldig god kontroll på sykdommen. Hendelsen med en annen ekstrabetjent med diabetes type 1 som fikk anfall på jobb burde ikke svekke A sin sak.

At A har diabetes type 1 sto skrevet i CV-en han sendte til X fengsel da han søkte jobb der. Han nevnte det også under intervjuet og opplyser at intervjuerne ikke sa noe på det. Han gikk derfor ut fra at det ikke var noe problem at han har diabetes type 1, og det har det heller ikke vært. Han har jobbet i X fengsel i flere år og har kunnet utføre alle de samme oppgavene som andre betjenter.

A viser til at X fengsel har utstedt en god attest til han i forbindelse med hans søknad på opptak til fengselsskolen.

Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS):

KRUS viser i sin redegjørelse til at fengselsbetjentutdanningen er en grunnutdanning. Fengselsbetjentutdanningen har utelukkende til hensikt å utdanne fengselsbetjenter. Det vil være uhensiktsmessig å utdanne andre enn de som skal utføre arbeid som fengselsbetjent. Alle som tilbys stilling som aspirant må derfor kunne tjenestegjøre i alle enheter i kriminalomsorgen.

I mindre enheter er det normalt å være kun to betjenter på jobb samtidig. Det er dermed viktig for aspirantnemnda å vektlegge eksempelvis helseopplysninger annerledes enn hva X fengsel kan ha gjort. Fengslene er autonome enheter og kan i stor grad selv sette kriterier for tilsetting.

KRUS opplyser at det foreligger ingen automatikk i at søkere med vikarerfaring fra fengsel blir tilbudt aspirantstilling.  

Aspiranter under utdanning og faglærte fengselsbetjenter har et overordnet ansvar for å ivareta sikkerheten for alle i et fengsel. Hovedarbeidsoppgavene er å opprettholde ro, orden og sikkerhet gjennom ulike sikkerhets- og kontrolltiltak. I tillegg skal fengselsbetjentene bistå i arbeidet med å forebygge skadevirkninger av frihetsberøvelsen, samt å bidra med rehabiliteringsarbeid med innsatte under soning og tilbakeføringsarbeid.

De daglige gjøremålene til en fengselsbetjent og en ekstrabetjent er de samme. Det er de enkelte fengslene som bestemmer innholdet i arbeidsoppgavene. Men fengselsbetjentene har en faglig kompetanse som ekstrabetjentene ikke har. Sistnevnte vil derfor være underordnet fengselsbetjentene.

En person med diabetes type 1 kan, med riktige forutsetninger, utføre alle enkeltoppgaver en fengselsbetjent er tillagt. Arbeidsdagene i et fengsel er imidlertid ikke forutsigbare. Det må forventes at rutinene brytes av uønskede hendelser. I slike tilfeller er det avgjørende at de ansatte kan stole på hverandre, og at de opplever trygghet ved kollegers tilstedeværelse.

Opptaksnemndas lege har avgitt følgende uttalelse:

«Undertegnede har som lege tilknyttet KRUS' Aspirantnemnd blitt bedt om å uttale meg om den medisinske vurderingen av søkere med sukkersyke/diabetes mellitus.

I KRUS' sine krav til opptak står det bla. under helse: Det er nødvendig for fengselsbetjenter å ha god fysisk og psykisk helse for å kunne ivareta egen og andres sikkerhet i fengslene. Det stilles derfor relevante spørsmål om søkeres helse i opptaksprosessen( ... ).

Aktuelle søker har type 1-diabetes - som er en tilstand med vedvarende forhøyet blodsukker som skyldes mangel på det blodsukkersenkende hormonet insulin. Det er en livslang/kronisk tilstand der man er avhengig av å tilføre kroppen insulin eksternt.

Sykdommen kan gi akutte komplikasjoner både ved episoder med forhøyet blodsukker (hyperglykemi) og ved episoder med for lavt blodsukker (hypoglykemi/"føling"). Slike akutte komplikasjoner kan gi akutt funksjonstap og kan være potensielt dødelig. Selv om pasienter med insulinavhengig diabetes kan oppleve stor kontroll med sykdommen og sjelden oppleve akutte komplikasjoner - ligger det i sykdommens natur at slike tilfeller med akutt funksjonstap ikke helt kan utelukkes.

Insulinavhengig diabetes vurderes strengt i forbindelse med mange "sertifiseringer" og helsekrav som settes til ulike utdannelser og yrker, nettopp i bakgrunn av ovenstående. Jeg har selv erfaring som lege fra opptaksprosesser i Forsvaret og til Politihøgskolen. I begge disse etater utelukkes kandidater med insulinkrevende diabetes for tjeneste/opptak. Sitat fra medisinske krav for opptak til Politihøgskolen - under punktet stoffskifte og endokrine organer - ( ... ) Sukkersyke medfører udyktighet.

Selv om arbeid som fengselsbetjent ikke direkte kan sammenliknes med "operative" stillinger innen Forsvaret og Politiet vil betjenter i fengsel likevel kunne oppleve alvorlige og "skarpe" situasjoner, der for eksempel en "føling" -/hypoglykemi-episode potensielt kan sette betjenten og hans/hennes kollega(-er) i fare.

Søkere med insulinavhengig diabetes vurderes således til ikke å oppfylle helsekravene for opptak ved KRUS.»

Kriminalomsorgens aspirantnemnd ønsker ikke å påta seg ansvar for den økte risikoen det vil medføre å tilsette personer med diabetes type 1. Ved diabetes type 1 foreligger det en økt risiko for ikke å kunne ivareta egen, innsattes, kollegaers og andres sikkerhet i fengslene. Det ligger i sykdommens natur at episoder med akutt funksjonstap ikke helt kan utelukkes, selv om tilstanden er godt regulert. Arbeid som fengselsbetjent innebærer turnus og nattarbeid, noe som kan være fysisk krevende og psykisk stressende. Dette kan bidra til en økt risiko for situasjoner med funksjonstap. God diabetesbehandling kan redusere risiko for akutte komplikasjoner og funksjonstap, men man har ingen garanti for at slikt ikke vil kunne skje. Diabetes er ingen stabil tilstand, selv om den er velregulert. I arbeidshverdagen er sikkerhet til enhver tid overordnet andre oppgaver. Det vil fra tid til annen være uforsvarlig å trekke seg tilbake for å redusere fare for eller behandle symptomer på hypoglykemi. Kritiske hendelser og en konfliktfylt hverdag er vanlig i mange fengsler.

Hovedarbeidsgiver for aspiranter under utdanning er Kriminalomsorgens utdanningssenter KRUS. Aspirantene plikter å følge den fastsatte arbeidstiden som i hovedsak er turnus (skiftarbeid) i den praktisk-teoretiske delen av utdanningen, jf. aspirantforskriften § 23. For at aspirantene skal ha mulighet til å tilegne seg nødvendige kunnskaper og ferdigheter for å bli skikket til tjeneste som fengselsbetjent er det ikke mulig å tilrettelegge arbeidstiden eller arbeidsoppgaver under utdanningen. Arbeidstiden er obligatorisk og ved for høyt fravær i den teoretiske eller praktiske delen av utdanningen må aspirantene søke arbeidsgiver om å ta igjen tapt undervisning/ arbeid på et senere tidspunkt. I og med at Kriminalomsorgens aspirantnemnd og KRUS mener at en søker med diagnosen diabetes type 1 ikke er helsemessig skikket til å stå i stilling som aspirant, er det heller ikke hensiktsmessig å tilrettelegge arbeidstid, arbeidsoppgaver eller lignende.

Aspirantnemnda og KRUS har erfaring fra en klagesak til Sivilombudsmannen hvor en annen midlertidig ansatt i kriminalomsorgen hadde diagnosen diabetes type 1. Vedkommende fremla legeerklæring hvor det fremkom et meget velregulert og tilsynelatende uproblematisk sykdomsbilde. Likevel fikk vedkommende akutt hypoglykemi i tjenesten og måtte ivaretas av kollegaer. Heldigvis oppstod denne akutte situasjonen i et større fengsel i kriminalomsorgen, og det var anledning til å fristille andre fra sin tjeneste, slik at vedkommende kunne transporteres til legevakt. Sivilombudsmannen mente at Aspirantnemndas vurderinger av klagerens helsetilstand og egnethet måtte nødvendigvis bero på et visst skjønn, samt fengselsfaglige vurderinger. På bakgrunn av dette fant ikke Sivilombudsmannen grunnlag for å gå nærmere inn i Aspirantnemndas vurderinger.

Et forslag til medisinske opptakskrav til fengselsbetjentutdanningen er ute på høring. KRUS opplyser at opptakskravene ligner på de medisinske opptakskravene til Politihøgskolen. Opptakskravene forventes vedtatt i løpet av høsten 2015.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), jf. § 28. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 første ledd. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 6 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 7.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd andre punktum.

Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd tredje punktum.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 6.

Elever og studenter med nedsatt funksjonsevne ved skole- og utdanningsinstitusjoner har rett til egnet individuell tilrettelegging av lærested, undervisning, læremidler og eksamen for å sikre likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter, jf. § 17 første ledd. Brudd på plikten til individuell tilrettelegging etter § 17 regnes som diskriminering, jf. § 12 første ledd.

Retten gjelder tilrettelegging som ikke innebærer en uforholdsmessig byrde. Ved vurderingen av om tilretteleggingen innebærer en uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen og virksomhetens ressurser, jf. § 17 andre ledd.

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 30.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om Kriminalomsorgens utdanningssenter har handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ved å gi A avslag på opptak til fengselsbetjentutdanningen på grunn av at han har diabetes type 1.

Ombudet slår først kort fast at diabetes type 1 er en nedsatt funksjonsevne i lovens forstand.

Er det grunn til å tro at A er stilt dårligere på grunn av nedsatt funksjonsevne?
Det første spørsmålet ombudet må ta stilling til er om A er stilt dårligere på grunn av sin nedsatte funksjonsevne.

Det er ikke bestridt at A har fått avslag på opptak til fengselsskolen fordi han har diabetes type 1. Muligheten til å ta en utdanning er et gode. Når medisinske krav forhindrer A fra å kunne konkurrere om opptak til fengselsskolen stilles han dårligere på grunn av sin nedsatte funksjonsevne.

Lovlig forskjellsbehandling

Ikke all forskjellsbehandling er ulovlig. Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den som rammes av den, er lovlig, jf. dtl § 6. Det er KRUS som må sannsynliggjøre at vilkårene for lovlig forskjellsbehandling er oppfylt, jf. bevisbyrderegelen i dtl § 30.

Saklig formål?

Ifølge KRUS er kritiske hendelser og en konfliktfylt hverdag vanlig i mange fengsler. Hovedarbeidsoppgavene til en fengselsbetjent er å opprettholde ro, orden og sikkerhet i fengslet. Til dette kreves det god fysisk og psykisk helse.

Det fremgår av lovens forarbeider at hensynet til helse og sikkerhet er saklig formål etter unntaksbestemmelsen i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) side 107.

Nødvendig og forholdsmessig?

De krav som stilles til helse kan ikke være strengere enn det som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og forskjellsbehandlingen må ikke være uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles. Det sentrale spørsmål er om ivaretakelsen av hensynet til sikkerhet gjør det nødvendig å opprettholde dagens praksis med hensyn til personer som har diabetes type 1. I tillegg må det vurderes om praktiseringen er uforholdsmessig inngripende overfor personer som har diabetes type 1. Det er KRUS som skal sannsynliggjøre at dagens ordning er nødvendig og forholdsmessig.

Nemnda og ombudet har i tilsvarende saker lagt avgjørende vekt på hvorvidt det gjøres en reell individuell vurdering av hver søkers helse, jf. nemndas sak mot Forsvaret (25/2011) og ombudets saker mot Politihøgskolen (09/1176, 09/1341 og 14/286) og ombudets sak mot KRUS (10/2095).
I foreliggende sak gis det et skjematisk avslag på opptak til søkere på grunn av en diagnose. I noen tilfeller vil imidlertid også en skjematisk regel være lovlig, for eksempel i ovennevnte sak 09/1176 hvor Politihøgskolens krav til fargesyn ble ansett som lovlig selv om alle søkere med nedsatt fargesyn ble diskvalifisert. Det avgjørende er om det er rimelig å forvente en individuell vurdering av søkere med diabetes type 1.

Det er enighet om at personer med diabetes type 1 vil alltid ha risiko for lavt blodsukker (hypoglykemi), uavhengig av hvor velregulert tilstanden er. Ved hypoglykemi, kan det oppstå symptomer på føling. Symptomer på føling kan være alt fra svetting, skjelving, hjertebank, synsforstyrrelser og økt matlyst eller sult (lett føling) til nedsatt bevissthet eller bevisstløshet (alvorlig føling) (helsenorge.no). KRUS mener derfor at sykdommen gir økt risiko for ikke å kunne ivareta egen, innsattes, kollegaers og andres sikkerhet i fengslene. Dette gjelder særlig i mindre fengsler der det vil være uforsvarlig å trekke seg tilbake for å redusere fare for, eller behandle symptomer på hypoglykemi. KRUS viser også til et tilfelle der en midlertidig ansatt med diabetes type 1 fikk hypoglykemi på jobb og måtte hentes med ambulanse.

KRUS bekrefter imidlertid at personer med diabetes type 1 kan, med de riktige forutsetninger, utføre alle enkeltoppgaver en fengselsbetjent er tillagt. Både fagforeningene KY og NFF og interesseorganisasjonen Diabetesforbundet har opplyst at de kjenner til personer med diabetes type 1 som jobber i fengsel som ekstrabetjenter. A selv har jobbet som ekstrabetjent i X fengsel i flere år. Han har opplyst arbeidsgiver om at han har diabetes type 1. Ifølge A er arbeidsoppgavene hans tilnærmet like som arbeidsoppgavene til fengselsbetjenter. X fengsel har også anbefalt ham til opptak til fengselsbetjentutdanningen. Flere fengsler mener altså at betjenter som har diabetes type 1 kan oppfylle kravet til god helse og være i stand til å utføre tilnærmet like oppgaver som fengselsbetjenter. KRUS erkjenner også at hvert enkelt fengsel kan i stor grad fastsette egne tilsettingskriterier.

KRUS opplyser at fengselsskolen er en grunnutdanning, og at alle aspiranter skal kunne tjenestegjøre ved alle enheter i kriminalomsorgen. Ettersom KRUS mener at personer med diabetes type 1 ikke er kvalifisert til å tjenestegjøre ved alle enheter, så mener KRUS at det er ikke nødvendig å vurdere om det er mulig å tilrettelegge.

I sakene 09/1341 og 09/1176 konkluderte ombudet med at de medisinske kravene for opptak til Politihøgskolen var saklige og nødvendige ut fra de funksjonskrav som stilles til polititjenestemenn som generalister. Ombudet finner imidlertid ikke at det i dette tilfellet fremstår som nødvendig med krav om tjenestegjøring ved alle enheter.  Ombudet mener at når det er mulig å tilrettelegge for personer med diabetes type 1 i arbeidslivet, så bør det kreves at KRUS gjør en vurdering av om det er mulig å tilrettelegge under utdanning, og dokumentere det hvis tilrettelegging skulle vise seg å være uforholdsmessig byrdefullt. KRUS har ikke anført at det ikke er mulig å skaffe praksisplass til aspiranter med diabetes type 1 i et større fengsel for å minimere risikoen for sikkerhetsfare. KRUS har heller ikke forklart på hvilken måte det ene tilfellet som de har vist til der en betjent med diabetes type 1 fikk akutt hypoglykemi, utgjorde en fare for sikkerheten. KRUS har tvert i mot opplyst at siden hendelsen fant sted i et større fengsel, var det mulig å avverge eventuell sikkerhetsfare.

Ombudet finner på denne bakgrunn at KRUS ikke har sannsynliggjort at det er nødvendig å skjematisk avskjære alle søkere med diabetes 1 fra opptak til fengselsskolen for å ivareta sikkerhetsmessige hensyn.

Ettersom ombudet har kommet til at KRUS sin praksis ikke er nødvendig, og vilkårene for å anvende unntaksbestemmelsen således ikke er til stede, er det ikke nødvendig for ombudet å ta stilling til om praksisen er å anse som uforholdsmessig inngripende overfor de som rammes. Ombudet vil likevel påpeke at praksisen innebærer en begrensning i den enkeltes muligheter for utdanning og arbeid som fengselsbetjent. Retten til utdanning er en grunnleggende menneskerett, jf. ØSK art. 13 og CRPD artikkel 24. Personer med nedsatt funksjonsevne må få muligheten til å ta en utdanning på lik linje med andre. Det skal mye til før det kan gjøres unntak fra dette.

Konklusjon

Kriminalomsorgens utdanningssenter sin praksis ved å avslå alle søkere med diabetes 1 er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5.

Kriminalomsorgens utdanningssenter handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 ved å gi A avslag på opptak til fengselsbetjentutdanningen på grunn av at han har diabetes type 1.

***
Den som er blitt diskriminert kan kreve oppreisning og erstatning, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 31. I ansettelsesforhold gjelder ansvaret uavhengig av om arbeidsgiver kan bebreides for diskrimineringen. På andre samfunnsområder gjelder ansvaret gjelder dersom den som har diskriminert kan bebreides for dette.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har ikke kompetanse til å ilegge erstatnings- og/eller oppreisningsansvar, jf. loven § 28 bokstav e). Spørsmål om erstatning og/eller oppreisning avgjøres av domstolene.

Ombudet vil likevel oppfordre partene til å komme frem til en minnelig løsning i saken. Vi ber om tilbakemelding innen 1. desember 2015 om hvordan Kriminalomsorgens utdanningssenter foreslår å løse saken, dersom Kriminalomsorgens utdanningssenter velger ikke å bringe saken inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda.

Ombudet oppfordrer Kriminalomsorgens utdanningssenter til å revurdere sin praksis og gjøre en individuell vurdering av søkere med diabetes type 1, herunder søknaden til A.