Ombudet tok stilling til om mannens etniske minoritetsbakgrunn hadde hatt betydning for politiets handlinger og beslutninger i saken. Ombudet kom til at politiets beslutning om å pågripe og arrestere mannen var begrunnet i hans utagerende opptreden på legevakten. Ombudet kom videre til at etnisiteten hans ikke hadde betydning for at han ikke fikk legetilsyn. Dette var begrunnet i at legevakten hadde gitt uttrykk for at skadene ikke var av alvorlig art. Ombudet kritiserte likevel politiet for ikke å ha dokumentert vurderingen av behovet for legetilsyn. Til slutt kom ombudet til at omgjøringen av straffereaksjon eller innholdet i veiledningen til klager ikke kunne sies å ha blitt negativt påvirket av hans etniske bakgrunn.

Konklusjon

Oslo politidistrikt handlet ikke i strid med diskrimineringsloven § 4 da A ble pågrepet og innbrakt til politiarresten natten til 9. november 2013.

Oslo politidistrikt handlet ikke i strid med diskrimineringsloven § 4 da A ikke fikk legetilsyn i politiarresten.

Oslo politidistrikt handlet ikke i strid med diskrimineringsloven § 4 da A ikke fikk innsyn i videoopptakene fra Oslo legevakt natten til 9. november 2013, eller da han ikke fikk tilstrekkelig veiledning om sine rettigheter i dagene etter arrestasjonen.

Saken ble påklaget til Likestillings- og diskrimineringsnemnda som kom til samme konklusjon som ombudet. REferanse hos nemnda er 83/2015

• Saksnummer: 15/470
• Lovgrunnlag: diskrimineringsloven (2005) § 4
• Dato for uttalelse: 11. mai 2015

OMBUDETS UTTALELSE

Sakens bakgrunn

A er australsk og italiensk statsborger. Av bilder han har lagt ved klagen fremstår han som mørk i huden. Han bor i Australia, men har vært i Norge flere ganger. Han hadde 8. november 2013 vært på en utstilling med noen venner, hvor de etterpå hadde en sammenkomst hos dem.

Da A skulle forlate sammenkomsten natten til 9. november 2013 falt han i trappeoppgangen. Han slo hodet og fikk et stort kutt i området rundt venstre tinning. Noen forbipasserende la merke til at han hadde skadet seg og fulgte ham til legevakten.

Det er uenighet om det videre hendelsesforløpet, men det som er klart er at A ble fulgt ut av legevakten av en vekter, lagt i bakken og påsatt håndjern. En politipatrulje som kjørte forbi observerte at A var lagt i bakken. Patruljen var på vei til et annet oppdrag, men valgte å stoppe for å undersøke episoden nærmere. Da politibetjentene spurte om personalia svarte A at navnet hans var X. Han hadde ikke legitimasjon på seg.

Mens politiet var på stedet uttalte A at han hadde forbindelser som kunne skape problemer for politibetjentene. Dette hadde han i følge sykepleierne på legevakten også truet dem med.  A ble kjørt til politiarresten og måtte tilbringe natten der. Han fikk ikke legetilsyn i arresten, selv om han ba om dette flere ganger. Neste dag ble A ilagt et forelegg på kr 9 000 for ordensforstyrrelse. Dette vedtok han ikke. Oslo politidistrikt omgjorde senere forelegget til en påtaleunnlatelse.

A oppsøkte legevakten igjen 13. november 2013, hvor han fikk diagnosen «N80 – HODESKADE IKA» og ble henvist videre til skadelegevakten.

Partenes syn på saken

A:

A nevner ikke spesifikt hvilket grunnlag han mener seg diskriminert på av Oslo politidistrikt, men ombudet forstår det som at det knytter seg til hans hudfarge og/eller nasjonale opprinnelse.

A mener Oslo politidistrikt burde sett til at han fikk legehjelp, enten ved legevakten eller etter at han kom til politiarresten. Videre mener han at ikke har fått tilstrekkelig veiledning av Oslo politidistrikt om sine rettigheter, og at fastsatte en annen straff enn de ville gjort overfor en etnisk norsk mann i en tilsvarende situasjon.

Videre hevder A at det ikke er riktig, som Oslo politidistrikt har påstått, at han oppførte seg truende overfor helsepersonellet, vekteren eller politibetjentene. Han er en sterk tilhenger av ikke-vold, og den oppførselen politiet beskriver samsvarer ikke med ham som person og hans personlighet.

A mener at den atferden han angivelig utviste ved legevakten i så tilfelle var et resultat av at han hadde pådratt seg en hodeskade. Hele situasjonen skulle således vært håndtert av helsevesenet, ikke politiet. At han opptrådte slik politiet har beskrevet må derfor ses i lys av dette, og underbygger hans påstand om at han trengte medisinsk behandling. Han opplyser at han gjennom arbeidserfaring i Australia har fått gode førstehjelpskunnskaper, og at utagerende atferd ved hodeskader ikke er uvanlig.

Uttalelsene om at han skulle skape problemer for politibetjentene og helsepersonellet var ikke ment som straffbare trusler, men snarere at han ville forfølge saken overfor relevante tilsynsmyndigheter, og at dette ville kunne få konsekvenser for dem.

Da han var i politiarresten ba han gjentatte ganger om å få tilsyn av lege. A mener det ikke er forsvarlig å holde en person i politiarresten i 12 timer uten legetilsyn når han har en synlig hodeskade og ber om behandling for dette. Ettersom han ikke fikk behandling, har han fortsatt et stort arr som han hevder ville vært mindre synlig om skaden hadde blitt sydd eller stiftet av helsepersonell.

Når det gjelder omgjøringen av forelegget til en påtaleunnlatelse, mener A at Oslo politidistrikt har vektlagt hans nasjonale opprinnelse i strid med diskrimineringsloven. Han mener det er fordomsfullt av Oslo politidistrikt å legge til grunn at han ikke har tilstrekkelig tilknytning til Norge. Han opplyser at han har flere venner i Norge og har tilbrakt mye tid her. A mener at valg av straffereaksjon i alle tilfeller må foretas uten hensyn til siktedes nasjonalitet. Han mener at omgjørelsen er en implisitt erkjennelse fra Oslo politidistrikts side om at de egentlig ikke har noen god sak mot ham.

A opplyser videre at han i dagene etter hendelsen gjentatte ganger møtte opp på Sentrum politistasjon og ba om innsyn i videoopptakene fra legevakten, samt veiledning om hvordan han kunne forfølge saken rettslig uten at han fikk dette.

A opplyser han at ikke oppga sitt eget navn til politibetjentene fordi han skriver om aktivisme, og bruker pseudonymer for å beskytte seg selv, familien og venner mot ekstremister. Dette mener han er vanlig.

Oslo politidistrikt:

Oslo politidistrikt avviser at de har behandlet A i strid med diskrimineringsloven § 4.

Da politiet ankom stedet snakket de både med A og vitner. Av vitneforklaringene fremgikk det at sykepleierne på legevakten hadde tilkalt vektere fordi A hadde kommet inn på vaktrommet, nektet å forlate det, kalt de ansatte for nazister og vært oppfarende og høylytt. Han skapte en utrygg og vanskelig atmosfære for både ansatte og pasienter.

Leger ved legevakten hadde forsøkt å roe ham ned, men da dette ikke lyktes, ble det lagt til grunn at skadene han hadde ikke var mer alvorlige enn at de kunne nekte ham behandling. Vekterne fulgte derfor A ut fra legevakten.

Politiet tok også vitneforklaring fra vekteren, som i stor grad samsvarer med sykepleiernes fremstilling. Videre forklarte vekteren at A hadde gjort et utfall mot ham som han oppfattet som et angrep. Vekteren hadde derfor lagt A i bakken igjen og påsatt håndjern.

Et annet vitne, en forbipasserende, oppfattet vekterens reaksjon som unødvendig og så ikke noe angrep fra A. Han la likevel merke til at A var høyrøstet og gestikulerte mens han ropte «what the fuck are you doing».

Politiet opplyser videre at mens en av politibetjentene skrev ned forklaringene stod A hele tiden ropende i bakgrunnen. Politibetjentene vurderte ham som åpenbart beruset, aggressiv og pågående. Som følge av dette ble han satt i drukkenskapsarrest etter politiloven § 9. Hans aggressive atferd pågikk helt til celledøren ble låst.

Da A ble satt i arresten var ikke medisinsk behandling et tema. Oslo politidistrikt opplyser at dette muligens hadde sammenheng med at han allerede hadde blitt undersøkt ved legevakten, hvor det ble fastslått at det ikke var nødvendig med behandling. Videre opplyser B at A uansett ville blitt kjørt tilbake til legevakten dersom det var behov for legetilsyn.

A ble ilagt et  forelegg på kr 9 000, subsidiært en fengselsstraff på 18 dager, for ordensforstyrrelser på legevakten. Han vedtok ikke dette, og 16. desember 2013 valgte politiet å avgjøre saken med en påtaleunnlatelse. Politiet opplyser at dette fremstod som en mer hensiktsmessig ressursbruk enn å holde saken i bero i påvente av at A eventuelt skulle returnere til Norge. I følgebrevet til påtaleunnlatelsen opplyste politiadvokaten om at politiet hadde besluttet å gi påtaleunnlatelse fordi han ikke hadde noen tilknytning til Norge.

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskrimineringsloveneller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 2.

Diskrimineringsloven

Fra 1. januar 2014 trådte ny diskrimineringslov om etnisitet i kraft. Den nye loven og viderefører diskrimineringsvernet i den tidligere diskrimineringsloven. Denne saken gjelder forhold før 2014 og behandles derfor etter den gamle diskrimineringsloven.

Diskrimineringsloven forbyr forskjellsbehandling på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn, jf. loven § 4 første ledd. Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer eller foretak på grunnlag som nevnt over blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon.

Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, hvis ikke B sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering, jf. diskrimineringsloven § 10.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er «grunn til å tro» at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om Oslo politidistrikt handlet i strid med diskrimineringsloven § 4 da A ble pågrepet utenfor Oslo legevakt, ved at han ikke ble tilbudt legetilsyn i arresten, ikke fikk veiledning om hvordan han kunne forfølge saken overfor Oslo politidistrikt og da forelegget ble omgjort til en påtaleunnlatelse.

Problemstillingen ombudet skal ta stilling til, er om det er grunn til å tro A er blitt behandlet dårligere enn en etnisk nordmann ville ha blitt behandlet i en tilsvarende situasjon, og om forskjellsbehandlingen i så fall hadde sammenheng med A sin etnisitet.

Arrestasjonen av A

Det første spørsmålet ombudet skal ta stilling til, er om det er grunn til å tro at A sin etnisitet ble vektlagt da politibetjentene besluttet å arrestere ham.

Det fremgår av politiets redegjørelse og saksdokumentene at det var en politipatrulje som var på vei til et annet oppdrag som reagerte på det som skjedde i Storgata utenfor legevakten. Ombudet legger derfor til grunn at verken Oslo legevakt eller A hadde kontaktet politiet om situasjonen som hadde oppstått.

Ombudet kan ikke overprøve politiets vurdering om å pågripe og innbringe A til varetekt. Denne vurderingen er de enkelte politibetjentene og politiets operasjonssentral nærmest til å gjøre. Det ombudet vurderer er om hans etnisitet kan antas å ha hatt betydning da han ble pågrepet.

Av rapporten fra politibetjentene og vitneforklaringene, som er nedtegnet i politianmeldelsen, fremgår det at A hadde opptrådt utagerende, pågående og skapt en utrygg atmosfære. Denne atferden var også grunnen til at politiet valgte å arrestere ham. Ombudet har forståelse for at det kan oppleves urettferdig eller nedverdigende å nektes helsehjelp og pågripes av B. Imidlertid må både helsepersonellet og politiet kunne utvise et visst skjønn når de vurderer om en utagerende person er såpass alvorlig skadet at han trenger umiddelbar behandling, eller om han skal tas hånd om av politiet.

Slik ombudet vurderer saken, er det ikke lagt frem opplysninger i saken som støtter As påstand om at han ble diskriminert på grunn av hans etnisitet eller nasjonale opprinnelse. Ombudet finner derfor ikke at det er grunn til å tro at A sin etnisitet har hatt betydning da det ble besluttet å arrestere ham.

Manglende legetilsyn i arresten

Det neste spørsmålet ombudet skal ta stilling til, er om det er grunn til å tro at A sin etnisitet hadde betydning da han ikke fikk tilbud om legetilsyn i arresten.

Osloi politidistrikt har opplyst at det ikke var et tema å tilby ham legetilsyn i arresten. Dette kan, i følge politiet, ha sammenheng med at personalet ved legevakten mente skadene ikke var såpass alvorlige at det var nødvendig med behandling. I alle tilfeller ville han i så fall ha blitt kjørt til legevakten dersom det var behov for legetilsyn.

Oslo politidistrikt har i sin redegjørelse opplyst at det ikke er dokumentert noen vurderinger om hvorvidt han skulle gis legetilsyn i arresten. I sin redegjørelse antar B at dette skyldes at han akkurat hadde kommet fra legevakten og at helsepersonellet der mente behandling ikke var nødvendig.

Ombudet vil bemerke at det er kritikkverdig at politiet ikke dokumenterte sin vurdering av om A trengte medisinsk behandling mens han satt i arresten. Av hensyn til etterprøvbarhet av Bs opptreden og vurderinger, mener ombudet dette burde blitt gjort.

A har opplyst at han oppsøkte legevakten 13. november 2013 og fikk diagnosen «N80 – HODESKADE IKA», og ble henvist til skadelegevakten. Ombudet kan likevel ikke se at politibetjentene kan lastes for at han ikke fikk legetilsyn i arresten. Dette fordi han allerede hadde fått tilsyn av helsepersonell som hadde fastslått at behandling kunne vente, og politibetjentene hadde ikke forutsetninger for å overprøve dette. Dersom A er uenig i den helsefaglige vurderingen som ble gjort av helsepersonellet ved legevakten den natten han ble pågrepet, kan den klages inn for Fylkesmannen i Oslo og Akershus.

Ombudet mener derfor det ikke er fremlagt opplysninger som støtter As påstand om at hans etnisitet eller nasjonale opprinnelse har hatt betydning for at politiet ikke ga ham legetilsyn. Ombudet finner derfor ikke at det er grunn til å tro at A sin etnisitet hadde betydning da han ikke fikk tilbud om legetilsyn i arresten.

Omgjøring av forelegg til påtaleunnlatelse

A har videre anført at det er diskriminerende at Oslo politidistrikt har lagt til grunn at han ikke har tilstrekkelig tilknytning til Norge til at det var hensiktsmessig å opprettholde forelegget han ble ilagt, og i stedet omgjorde forelegget til en påtaleunnlatelse.

En påtaleunnlatelse er etter straffeprosessloven § 69 en straffereaksjon politiet kan fastsette dersom de anser at straffeskyld er bevist, men at særlige forhold etter en samlet vurdering tilsier at det ikke bør tas ut tiltale mot eller gi vedkommende forelegg. En påtaleunnlatelse er ikke det samme som en henleggelse.

Oslo politidistrikt har begrunnet hvorfor de omgjorde forelegget til en påtaleunnlatelse med at A ikke har tilstrekkelig tilknytning til Norge. Alternativet til å omgjøre forelegget ville vært å stille saken i bero inntil en tilstrekkelig tilknytning forelå. Dette mener de ville vært en lite hensiktsmessig bruk av ressurser, og beslutningen var i realiteten til As fordel.

Ombudet kan ikke overprøve politietss valg av straffereaksjon. Imidlertid kan ombudet ta stilling til om A sin etnisitet eller nasjonale opprinnelse kan ha hatt betydning ved endringen av reaksjonen fra forelegg til påtaleunnlatelse. Dersom dette svares bekreftende, må ombudet vurdere hvorvidt han ble stilt dårligere som følge av dette.

Straffeprosessloven § 69 gir politiet adgang til å utvise skjønn ved vurderingen av om det skal gis påtaleunnlatelse. Ved utøvelsen av dette skjønnet kan flere forhold tillegges vekt, men dette avgrenses mot diskrimineringsvernet.

For at Statens innkrevingssentral skal kunne inndrive et forelegg, må skyldneren ha økonomiske verdier eller rettigheter i Norge som det kan tas utlegg i, f. eks. bankinnskudd, eiendeler, lønn eller trygdeytelser. Hvis ikke, må Norge ha en innkrevingsavtale med et land hvor vedkommende har slike verdier eller rettigheter.

Når politiet gir et forelegg gis det også en subsidiær fengselsstraff som må sones dersom forelegget ikke betales eller kan inndrives av Statens innkrevingssentral. Som hovedregel regnes det ett døgn i fengsel per kr 500. I A sitt tilfelle ville altså et forelegg på kr 9 000 medført fengsel i 18 dager, som det også fremgår av forelegget.

Slik ombudet forstår politiets redegjørelse, har de vurdert det slik at forholdet ikke er alvorlig nok til at de ønsker å holde saken i bero i påvente av at A eventuelt returnerer til Norge, for så å forsøke å inndrive forelegget eller fremstille ham for retten med sikte på å sone den subsidiære fengselsstraffen. Ombudet mener derfor at A sin nasjonale opprinnelse har hatt betydning da forelegget ble omgjort til en påtaleunnlatelse.

Det neste spørsmålet blir da om han har blitt stilt dårligere enn en person med fast tilknytning til Norge ved at forelegget ble omgjort til en påtaleunnlatelse. Både forelegg og påtaleunnlatelser er straffereaksjoner. Det vil si at begge er et uttrykk for at politiet anser det bevist at vedkommende er skyldig i et straffbart forhold. En påtaleunnlatelse er den mildeste straffereaksjonen, ettersom vedkommende ikke straffeforfølges videre for noe politiet mener han kunne blitt straffet for.

Oslo politidistrikt hadde i utgangspunktet fastsatt en straffereaksjon som ville medføre økonomisk tap eller at A måtte sone en fengselsstraff. At de i etterkant besluttet å omgjøre dette til en mildere reaksjon kan ikke ombudet se at medfører at han ble stilt dårligere i diskrimineringsloven § 4 sin betydning.

Ombudet bemerker likevel at dersom A ikke ville akseptere påtaleunnlatelsen, kunne han etter straffeprosessloven § 71 krevd at politiet frafalt siktelsen eller brakte saken inn for retten.

Oslo politidistrikts veiledningsplikt

Ombudet skal videre ta stilling til om det er grunn til å tro at A sin etnisitet hadde betydning da politiet ikke ga ham veiledning om hvordan han skulle oppsøke juridisk bistand eller ga ham innsyn i videoopptakene fra legevakten den aktuelle natten.

Retten til innsyn i sakens dokumenter følger av straffeprosessloven § 242. Slik saken er opplyst for ombudet, kan ombudet ikke se at A har fremlagt opplysninger som støtter hans påstand om at hans etnisitet eller nasjonale opprinnelse har vært vektlagt av politiet da de ikke ga ham innsyn i videoopptakene eller veiledning om hans rettigheter.

Spørsmål om hvorvidt Oslo politidistrikt har oppfylt sin veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11 eller har nektet innsyn i saksdokumentene i strid med straffeprosessloven § 242 er ikke noe ombudet kan vurdere. Dette må eventuelt klages inn for politidistriktet.

Krav om erstatning og oppreisning

A har videre opplyst at han ønsker erstatning og oppreisning for behandlingen han ble utsatt for.

Verken ombudet eller Likestillings- og diskrimineringsnemnda har kompetanse til å ilegge oppreisning eller erstatning. Et krav om erstatning eller oppreisning for et eventuelt brudd på diskrimineringslovgivningen må enten avgjøres ved et forlik mellom partene eller ved å ta ut søksmål, jf. diskrimineringsloven § 13, jf. § 14.

Konklusjon

Oslo politidistrikt handlet ikke i strid med diskrimineringsloven § 4 da A ble pågrepet og innbrakt til politiarresten natten til 9. november 2013.

Oslo politidistrikt handlet ikke i strid med diskrimineringsloven § 4 da A ikke fikk legetilsyn i politiarresten.

Oslo politidistrikt handlet ikke i strid med diskrimineringsloven § 4 da A ikke fikk innsyn i videoopptakene fra Oslo legevakt natten til 9. november 2013, eller da han ikke fikk tilstrekkelig veiledning om sine rettigheter i dagene etter arrestasjonen.