Ombudet tok stilling til om klager var utsatt for diskriminering på grunn av etnisitet fordi innklagede for å få jobb hos dem krevde 10 års statsborgerskap pga. sikkerhetsklarering i forsvaret .

Ombudet konkluderte med at kravet om statsborgerskap i 10 år var i strid med diskrimineringsloven § 6 om indirekte diskriminering.

Ombudet mente at sikkerhetsloven ikke stilte krav om statsborgerskap, og det også var forbudt å forskjellsbehandle pga. statsborgerskap etter EØS-forordning 1612/1968 for EU/EØS-borgere. Ombudet mente at praksisen med 10 års statsborgerskap medførte personer med en annen etnisk bakgrunn ble stilt dårligere ved at de fikk dårligere muligheter til å få jobb hos innklagede enn etnisk norske.

Ombudet mente at selv om det var saklig å ha et krav om at ansatte hos dem måtte bli sikkerhetsklarert, var det ikke saklig å ha et krav om 10 års norsk statsborgerskap.

Partene inngikk en minnelig løsning etter ombudets uttalelse.

• Saksnummer: 14/187
• Lovgrunnlag: Diskriminringsloven § 6
• Dato for uttalelse: 1. oktober 2014

Sakens bakgrunn

Saken gjelder spørsmålet om A er forskjellsbehandlet i strid med diskrimineringsloven om etnisitet ved å få avslag på søknaden på stillingen som arkitekt hos B.

A er dansk statsborger og har bodd i Norge i fem og et halvt år. Den 8. januar 2014 utlyste B en stilling for arkitekter. Fra utlysningsteksten fremgår det:

«På grunn av økende oppdragsmengde ønskes følgende nye ansatte:

Erfaren sivilarkitekt

Sivilarkitekter (min. 3 års erfaring)

Nysgjerrig? Se www.B.no)...»

A søkte på stillingen den 24. januar 2014. Den 27. januar 2014 fikk han avslag på søknaden sin med følgende begrunnelse:

«For å arbeide i B må en ha vært norsk statsborger i 10 år grunnet klarering i det norske forsvaret. Ønsker deg lykke til :-)»

Partenes syn på saken

A:

A mener han er utsatt for diskriminering på grunn av etnisk opprinnelse da han fikk avslag på sin søknad fordi han har dansk statsborgerskap og ikke har bodd i Norge i 10 år, og derfor ikke kunne bli sikkerhetsklarert.

Han hevder at det er en åpenbar diskriminering av han som dansk statsborger da den utlyste stillingen ikke beskrev at det var behov for sikkerhetsklarering av noen art.

A påpeker i tillegg at reglene for sikkerhetsklarering også er slik at man ikke behøver å bo i Norge eller være norsk statsborger for å bli sikkerhetsklarert hos politiet for å jobbe med slike oppdrag. Videre at som dansk bosatt i Norge i fem og et halvt år, skulle sikkerhetsklarering ikke være et problem.

A anfører at B kunne skrevet i stillingsannonsen at virksomheten bare søkte allerede sikkerhetsklarerte personer, men har valgt i ettertid å bruke dette til å avslå hans søknad.

B:

B anfører at det er et lite firma med fire arkitekter, fire prosjektledere, fem ingeniører i byggteknikk og én kontorsjef. Deres lokaler er innredet slik at alle kontorplassene er innenfor sikkerhetssonen. Kjøkken, lunsjrom og kontorsjef er utenfor sikkerhetssonen. De har vært i kontakt med Forsvarsbygg som sier at det ikke hadde noen krav om at alle i B måtte være sikkerhetsklarert. Det forsvarsbygg mener er at alle innenfor sikkerhetssonen må være sikkerhetsklarert eller være i følge med en medarbeider som er sikkerhetsklarert.

B har derfor bevisst valgt at alle medarbeidere skal være sikkerhetsklarert. På denne måten behøver de ikke å dele kontoret i to avdelinger, en innenfor sikkerhetssonen og en avdeling med medarbeidere uten sikkerhetsklarering. Dette er ikke en organisasjonsmessig akseptabel løsning, og B er for små til å ha to ulike avdelinger. Det er også viktig å opprettholde fleksibiliteten ved at alle medarbeidere kan benyttes til oppgaver som krever klarering.

B svarer derfor til alle som sender søknader om stilling i B at de må ha vært norske statsborgere i 10 år for å kunne la seg klarere og at de må kunne ha norsk som arbeidsspråk. Det er referert til hjemmesiden deres i annonsen, og der er det opplyst om norsk som arbeidsspråk.

I denne saken ble svaret om sikkerhetsklarering gitt til en dansk statsborger. De får spesielt mange søknader av utenlandske arkitekter, og det gikk automatikk i svaret for å konkludere med at søkeren ikke kunne få klarering. Alternativet er å ikke svare søkeren.

B har bevisst valgt ikke å bruke ordet «sikkerhetsklarering» i annonsen fordi de ikke vil synliggjøre dette for alle.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion og livssyn (diskrimineringsloven om etnisitet) av 2013, jf. § 23. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 2.

Diskrimineringsloven om etnisitet

Diskrimineringsloven om etnisitet av 2013 forbyr diskriminering på grunn av etnisitet, religion eller livssyn, jf. § 6 første ledd første punktum. Diskriminering på grunn av nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk regnes også som diskriminering på grunn av etnisitet, jf. § 6 første ledd andre punktum.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 7 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 8.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person eller foretak blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes etnisitet, religion eller livssyn, jf. § 6 andre ledd andre punktum.

Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av etnisitet, religion eller livssyn, jf. § 6 andre ledd tredje punktum.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 7.

Diskrimineringsforbudet gjelder alle sider av et ansettelsesforhold, jf. § 16. Dette omfatter blant annet utlysning av stilling, ansettelse, omplassering eller forfremmelse, opplæring og kompetanseutvikling, lønns- og arbeidsvilkår og opphør av ansettelsesforholdet.

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 24.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Saken gjelder spørsmål om B handlet i strid med diskrimineringsloven om etnisitet § 6 ved å avslå A søknad på stilling som arkitekt. For å ta stilling til dette spørsmålet, må ombudet vurdere om praksisen til B om 10 års norsk statsborgerskap på grunn av sikkerhetsklarering er i strid med diskrimineringsloven om etnisitet § 6 og forbudet mot etnisk diskriminering.

Forskjellsbehandling på grunn av statsborgerskap er i utgangspunktet ikke

vernet av diskrimineringsloven om etnisitet, jf. oppramsingen i § 6 første og andre ledd.  Det fremgår imidlertid av forarbeidene til tidligere diskrimineringslov av 2005, som i hovedsak er videreført gjennom diskrimineringsloven om etnisitet av 2013, Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) s. 88 at forskjellsbehandling på grunn av statsborgerskap kan rammes av forbudet mot indirekte diskriminering på grunn av etnisitet. Dette er også lagt til grunn i forvaltningspraksis, jf. Likestillings- og diskrimineringsnemndas vedtak 18/2006.

Ombudet vil påpeke at forskjellsbehandling på grunn av statsborgerskap for EU/EØS- borgere er forbudt etter EØS forordning 1612/1968 (EØF 1612/68) art 3 nr. 1, som er inntatt som norsk lov etter lov av 27. november 1992. Det fremgår i den norske oversettelsen at: 

Innen rammen av denne forordning får lover, forskrifter eller administrativ praksis i en medlemsstat ikke anvendelse når de

• for utlendinger begrenser eller setter vilkår som ikke gjelder for innenlandske statsborgere, for tilbud og søknad om arbeid og adgang til og utøvelse av arbeid,
• eller, uten å stille vilkår om statsborgerskap, utelukkende eller hovedsakelig har til formål eller virkning å utelukke statsborgere i andre medlemsstater fra ledige stillinger.

Denne bestemmelse gjelder ikke for vilkår om språkkunnskaper som er nødvendige på grunn av arbeidets art.

Forskjellsbehandling på grunn av statsborgerskap kan altså anses som en nøytral praksis eller handling som har den virkning at en gruppe kommer dårligere ut enn en annen gruppe. Hensikten er å hindre at personer med en annen etnisk bakgrunn stilles dårligere enn personer med etnisk norsk bakgrunn.

Etter Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste av 20. mars 1998 (sikkerhetsloven) § 22 fremgår det at «En utenlandsk statsborger kan gis sikkerhetsklarering etter en vurdering av hjemlandets sikkerhetsmessige betydning og vedkommendes tilknytning til hjemlandet og Norge». Ombudet håndhever ikke sikkerhetsloven, men ser at bestemmelsen innebærer at også utenlandske statsborgere kan bli sikkerhetsklarert etter en konkret vurdering, og det er følgelig intet krav om norsk statsborgerskap eller varigheten av statsborgerskapet.

Ombudet presiserer at loven gjelder for forvaltningsorganer og enhver som er leverandør av varer eller tjenester til et forvaltningsorgan i forbindelse med en sikkerhetsgradert anskaffelse, jfr. sikkerhetsloven § 2. Loven gjelder således også for B som leverer tjenester til det norske forsvaret.

Ombudet legger på bakgrunn av det opplyste til grunn at B ikke foretar en individuell vurdering av søknadene til utenlandske statsborgere uten 10 års norsk statsborgerskap eller vurderer muligheten for sikkerhetsklarering i forsvaret for utenlandske personer. As søknad ble dermed avslått med den begrunnelse at han ikke har hatt norsk statsborgerskap i ti år uten en nærmere vurdering.

Denne praksisen fører klart til at personer med annen etnisk bakgrunn enn norsk har dårligere muligheter til å få jobb hos B. Når en stor gruppe personer, både EU/EØS-borgere og personer med annet statsborgerskap enn norsk, blir utelukket for stillinger hos B, innebærer det at disse blir stilt dårligere enn personer med etnisk norsk bakgrunn.

Ombudet skal ta stilling til om forskjellsbehandlingen likevel kan være saklig, nødvendig og forholdsmessig etter bestemmelsen i diskrimineringsloven § 7. Alle tre vilkårene over må være oppfylt for at diskrimineringen skal anses som lovlig forskjellsbehandling, og det er B som bærer bevisbyrden for å dokumentere at forskjellsbehandlingen er lovlig, jf. diskrimineringsloven § 24.

B anfører at det er et lite selskap med få ansatte, og det ville ikke være en organisatorisk akseptabel løsning å dele kontoret opp i avdelinger mellom de som blir sikkerhetsklarert og de som ikke blir det. Det er også mer fleksibelt for dem at alle medarbeidere kan benyttes til oppgaver som krever klarering eller ikke.

Med vekt på at B har få arkitekter og at de må være fleksible når det gjelder oppdrag, mener ombudet det er saklig at B stiller krav om at alle deres arkitekter er i stand til å bli sikkerhetsklarert. Ombudet mener imidlertid at det ikke er saklig å kreve norsk statsborgerskap eller 10 års statsborgerskap for å bli vurdert for stillinger hos dem. Ombudet viser i den forbindelse til at sikkerhetsloven ikke stiller krav om statsborgerskap eller varigheten av statsborgerskapet. Ombudet viser også til EØF 1612/68 art 3 som stadfester forbud mot forskjellsbehandling ved krav om statsborgerskap for arbeidstakere fra EU/EØS-land.

Etter dette er ombudet kommet til at kravet om saklighet ikke er oppfylt. Ettersom alle tre vilkårene må være oppfylt for at forskjellsbehandlingen skal være lovlig, vil ombudet ikke vurdere om forskjellsbehandlingen er nødvendig eller forholdsmessig.

Språk

B anfører at deres arkitekter må ha norsk som arbeidsspråk, og viser samtidig til at det gikk litt automatikk i svaret til A. Ombudet legger til grunn at B mener at språk ikke ble vektlagt i avslaget til A ettersom han er dansk statsborger.

Ombudet påpeker at forskjellsbehandling på grunn av språk kan anses som direkte diskriminering på grunn av etnisitet etter diskrimineringsloven § 6. Forskjellsbehandling på grunn av språk kan også være saklig. Ombudet finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette spørsmålet i denne saken.

Konklusjon

B har handlet i strid med diskrimineringsloven § 6 første ledd og andre ledd tredje punktum ved å avslå As søknad på stilling som arkitekt i virksomheten.