En kvinne klaget til Likestillingsombudet fordi hun ikke ble ansatt i et vikariat ved en voksenopplæringsinstitusjon. Ifølge kvinnen var årsaken til at hun ikke fikk stillingen at hun ammet sin sønn, og stilte krav om ammefri.
Arbeidsgiver mente det forelå saklige grunner for ikke å ansette kvinnen. For det første var vikariatet kortvarig, for det andre ville ammepermisjonen utgjøre 1/3 av arbeidstiden og til sist manglet kvinnen kvalifikasjoner for fast ansettelse.
Ombudet mente det var sannsynliggjort at det var blitt lagt vekt på ammingen ved ansettelsen. Hun viste til at kvinnen hadde arbeidet ved skolen i nesten ti år, bare avbrutt av studier. Det tydet på at institusjonen mente hun var kvalifisert for en midlertidig stilling.
For kvinnen fikk avslaget store konsekvenser. Hun hadde planlagt å arbeide fram til sommeren for så å videreutdanne seg slik at hun kvalifiserte for fast jobb. Familiens økonomi var avhengig av kvinnens inntekt. Likestillingsombudet kunne ikke se at arbeidsgiver hadde like store omkostninger med å ansette henne. Riktignok ville ansettelsen kreve ansettelse av ytterligere en vikar, med mulige negative konsekvenser for elevene. På den annen side hadde kvinnen lang erfaring ved skolen, og elevene var fra før av vant til å forholde seg til skiftende vikarer.
Arbeidsgiver klaget avgjørelsen inn for Klagenemnda. Nemnda kom til samme resultat som Likestillingsombudet. I sin avgjørelse påpekte Nemnda at det var snakk om et relativt kort vikariat og at det i slike tilfeller kan legges vekt på kjønnsrelaterte forhold knyttet til svangerskap og fødsel. Det betyr imidlertid ikke at det alltid vil være lovlig å legge vekt på svangerskaps- og fødselsrelaterte forhold til ugunst for søkeren. I hvert enkelt tilfelle må det gjøres en konkret avveining. Nemnda la vekt på at kvinnen hadde vært ansatt i midlertidige stillinger i en årrekke, og at hun også var ønsket tilbake dersom hun kunne fylle undervisningsbehovet fullt ut. Videre påpekte Nemnda at det var lagt fram en praktisk løsning som innebar at undervisningsplikten ble dekket. Nemnda kunne heller ikke se at arbeidsgiver ble pålaget urimelige ulemper ved eventuell ekstra vikar, og viste til at vikarbruk var utbredt ved undervisningsinstitusjonen.
Nemnda konkluderte med at de samlede ulemper for arbeidsgiver var begrensede, mens for kvinnen, som var i en sårbar situasjon, hadde avgjørelsen klart negative konsekvenser, både fordi hun rent faktisk ikke fikk vikariatet og fordi hun følte seg diskriminert.
Saksnummer: 1999/083
Emne: ansettelse, graviditet, amming
Klager: kvinne
Lovanvendelse: § 4.2, § 3.0