Ombudet påpekte at en administrativ avgjørelse vil være å foretrekke, fordi det er en enklere, billigere og ofte raskere måte å få avgjort saken på enn gjennom det ordinære rettsapparatet. Regelverket stiller derfor samværsforeldre (i hovedsak menn) dårligere enn foreldre som bor fast sammen med barna (i hovedsak kvinner). Begrunnelsen for dette var at fedrene må reise sak for domstolen hvis mødrene ikke samarbeider. Mødrene på sin side kan få fastsatt og inndrevet barnebidrag på en enklere måte gjennom administrativ avgjørelse av trygdeetaten dersom fedrene ikke samarbeider. Ombudet konkluderte med at disse ulike regelsettene for løsning av konflikter om barnebidrag og reisekostnader er i strid med likestillingslovens forbud mot indirekte diskriminering.

Barne- og familiedepartementet var ikke enig i ombudets konklusjon. Det legges til grunn at de fleste samværsforeldre ønsker den fordelingen av reisekostnader som fremgår av loven (deling av kostnader), og at det derfor vil være flest kvinner som vil påstå at særlige grunner gjør en annen fordeling rimelig. Departementet mente det ikke er hensiktsmessig at trygdeetaten er ansvarlig for fastsettelse og inndrivelse av reisekostnader, fordi dette dreier seg om et privatrettslig forhold (et rent pengekrav). Barnebidrag er derimot direkte knyttet til barnets forsørgelsesbehov og dreier seg om et pengetilskudd fra samværsforeldren og til barnet. Departementet påpekte videre at selv om man ved uenighet om fordeling av reisekostnader må gå til domstolene for å få tvangsgrunnlag til å inndrive pengene, vil mange likevel rette seg etter Fylkesmannens vedtak i en slik sak, slik at man slipper å ta saken inn for domstolene.

Saksnummer: 2001/317
Emne: reisekostnader, samvær, barnebidrag, barneloven
Klager: organisasjon
Lovanvendelse: § 3.0