Likestillingsombudet kunne vanskelig se at regelen om deling av reisekostnader utgjør en forskjellsbehandling av bostedsforeldre og dermed er indirekte diskriminerende overfor kvinner. Ombudet opplyste at barnelova § 44 fastslår at mor og far skal dele de utgifter som påløper i forbindelse med samvær mellom samværsforelderen og barna, etter inntekt. Dette innebærer at så lenge samværsforelderen, som oftest far, utøver sin samværsrett så påløper også reisekostnader som bostedsforelderen, som oftest mor, må dekke sin del av. Samværsfaren har således en slags ”kontroll” over hvor mye penger som går med til utøvelsen av samvær fordi han i praksis kan velge bort en reise/samværet. Mor, som har daglig omsorg for barna har ikke noen tilsvarende ”kontroll” over disse utgiftene.

Spørsmålet for ombudets vurdering av saken, ble om denne valgfriheten som samværsfedrene (og –mødrene) har, kunne sies å innebære en diskriminering av mødre (og fedre) som har den daglige omsorgen for barna.

Ombudet påpekte at for at det skal kunne være tale om diskriminering i likestillingslovens forstand må regelverket innebære at et av kjønnene stilles dårligere enn det annet. Ombudet var usikker på om man kunne anse det å kunne velge bort samvær med egne barn pga dårlig økonomi som et gode. Ikke å ha råd til å gjennomføre det avtalte samværet oppleves neppe som en økonomisk gevinst, men snarere som en ulempe for de fleste samværsfedre. Ombudet stilte seg derfor tvilende til at bostedsforelderen kan anses å ”stilles dårligere” ved ikke å ha valget med hensyn til utgiftene.

Saksnummer: 2005/028
Emne: reisekostnader, deling, samvær
Klager: organisasjon
Lovanvendelse: § 3.0