Barneverntjenestens akuttplassering av barn var ikke i strid med diskrimineringsloven om etnisitet

Sakens bakgrunn

A og B er begge opprinnelig fra Somalia, og har fem barn. Barna er født i henholdsvis 2006, 2007, 2008, 2010 og 2013. Det er fire jenter og en gutt. I november 2012 ble det sendt bekymringsmelding fra tannhelsetjenesten til barneverntjenesten i kommunen. Bakgrunnen var at tre av barna manglet en eller flere hjørnetenner i underkjeven. I tillegg viste også far frem «brennmerker» (omtalt som coining) på det eldste barnets overkropp. Det ble opprettet undersøkelsessak av barneverntjenesten. Som følge av dette ble det avholdt samtaler med foreldrene, foretatt hjemmebesøk og observasjon i barnehage. Barneverntjenesten innhentet også opplysninger fra fastlege, helsestasjon, tannklinikk og barnehage. Undersøkelsessaken ble avsluttet i juni 2013, og det ble konkludert med at omsorgen barna fikk var god nok etter barneverntjenesteloven § 4-4.

13. juni 2014 sendte rektor ved skolen en bekymringsmelding til barnevernet. Bakgrunnen var at skolen var bekymret for at familien skulle reise bort for å få jentene omskåret. Bekymringen kom fra lærerne som har jentene. Av bekymringsmeldingen går det frem at jentene hadde vært urolige og oppskjørtet og fortalt at de skulle flytte til Somalia. De visste ikke når eller hvorfor. Lærer kontaktet far som fortalte at de ikke skulle flytte, men skulle på ferie til Tyskland der de har familie. Skolen skriver i bekymringsmeldingen at de ikke vet hvordan foreldrene stiller seg til omskjæring, men de vet at familien har fått informasjon fra helsesøster om at det ikke er lovlig i Norge. Skolen hadde ikke foretatt seg noe i saken, da de var usikre på hva som foregikk. De skriver at de har et godt samarbeid med foreldrene. Foreldrene var ikke informert om at bekymringsmeldingen ble sendt. Skolen sendte tilleggsopplysninger til barneverntjenesten 20. juni, der det går frem at det var de to eldste jentene som opplyste at de skulle flytte.

20. juni 2014 fattet barneverntjenesten et midlertidig vedtak om akuttplassering av barna, jf. barneverntjenesteloven § 4-6 annet ledd. Av vedtakets begrunnelse går det frem følgende:

«Med bakgrunn i den kjennskap barneverntjenesten i X har samt bekymringene fra Y skole knyttet til at to av barna hadde virket oppskjørtet og urolige i forbindelse med at de selv har hatt forståelse av at de skal flytte til Somalia.

Barneverntjenesten i X kommune konkluderte med at det er overveidende mistanke om at barna er i fare for å bli utsatt for kjønnslemlestelse, dette med tanke på at foreldrene har utsatt barna sine for fysisk vold som de grunner i kulturelle årsaker, samt at det er kommet frem ulike opplysninger fra barna og far om hva som skal skje i forhold til flytting/ferie.

Barneverntjenesten i X er klar over at det ikke er ulovlig å omskjære gutter i Norge. Men etter en helhetsvurdering ble det konkludert med at det er overveiende fare for at gutten og blir utsatt for omskjæring i forbindelse med hans søstre. På bakgrunn av de kjennskap barneverntjenesten har til hvordan barn kan bli omskåret av ufaglært helsepersonell, har en konkludert med at det er nødvendig å sikre gutten og.

Barneverntjenesten konkluderte med at det var behov for å sikre alle barna nå, dette da skolen er ferdig og en ikke vet når familien skal reise.

Barneverntjenesten er av den klare oppfatning av at det er fare for at barna vil bli vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet.»

23. juni 2014 godkjente Fylkesnemnda akuttplasseringen i det midlertidige vedtaket til barneverntjenesten. Advokat påklaget vedtaket på vegne av foreldrene 24. juni. I Fylkesnemndas vedtak av 27. juni 2014 fikk ikke foreldrene medhold i klagen sin.

Barna var akuttplassert fra 20. juni 2014 til de ble tilbakeført til foreldrene 10. juli 2014. I forkant av at barna ble tilbakeført, ble det gjennomført samtaler med foreldrene, samt dommeravhør med barna. Barneverntjenesten iverksatte etter det opplyste hjelpetiltak i familien, samt at det ble opprettet en sikkerhetsplan.

Partenes syn på saken

A og B:

Foreldrene anfører at kommunen, ved å akuttplassere barna, har utsatt dem for diskriminering i strid med diskrimineringsloven om etnisitet § 6. De mener at man ikke kan gå ut fra at det er en risiko for omskjæring fordi man er fra Somalia.

Forhold som skyldes andre tradisjoner ble sjekket ut av saken i 2012. Når det gjelder at barna var oppskjørtet og sa at de skulle flytte til Somalia, så vet barneverntjenesten at det ikke stemmer. Det har heller ikke kommet frem noen opplysninger som tilsier at barna var oppskjørtet fordi de fryktet kjønnslemlestelse. Den ene datteren sa til barneverntjenesten at foreldrene aldri ville ha omskåret henne. Det som gjenstår av begrunnelsen er da dette: «Da familien er dypt religiøse og kommer fra et land der omskjæring er vanlig, er skolen bekymret for at det skal skje med deres elever». Dette er en fordomsfull bekymring uten grunnlag i andre forhold enn en stereotyp forståelse av hva somaliere gjør. Vedtaket oppfattes uten snev av grunnlag i faktiske forhold, knyttet til denne familien. Det har vært dypt krenkende og innebærer i realiteten at som somalier har man en meldeplikt til barneverntjenesten dersom man skal reise på ferie. Barneverntjenesten har ikke ønsket å høre foreldrene og har heller ikke lagt vekt på foreldrenes oppfatning når de har blitt hørt. Denne måten å bli behandlet på hadde vært utenkelig om familien var norsk. Vedtaket er en klar krenkelse av diskrimineringsloven. Selv om intensjonene er å hindre kjønnslemlestelse og i utgangspunktet er aktverdig, har det en diskriminerende virkning uavhengig av intensjonen.

Foreldrene viser også til at barneverntjenesten ikke har handlet i tråd med Veiledning for helsepersonell i Norge om kvinnelig omskjæring, hvor det går frem at det skal innhentes informasjon. Dette ble aldri gjort fra barnevernets side. Av veilederen går det også frem at dersom undersøkelsen avdekker at en jente kan bli utsatt for kjønnslemlestelse skal barneverntjenesten iverksette de tiltak som er nødvendig for å beskytte jenta. Foreldrene mener at ingen undersøkelser avdekket at barna risikerte omskjæring, bortsett fra at de kommer fra feil land.

Foreldrene viser til at sønnen kunne blitt lovlig omskåret i Norge på en helsemessig trygg måte. Likevel mener barneverntjenesten at det var troverdig at han skulle omskjæres på en primitiv måte i Afrika. Det at flere søstre ble akuttplassert, tilsier ikke at også sønnen måtte akuttplasseres da han ikke var utsatt for samme risiko.

A og B bestrider at forskjellsbehandlingen har et saklig formål. De viser til at de leverte sine reisedokumenter nesten umiddelbart, og at det dermed ikke var fare for omskjæring, slik kommunen hevder. I praksis vil ikke foreldrene kunne dra på ferie uten å bli mistenkt for omskjæring, og risikere separasjon fra barna på ubestemt tid.

Når det gjelder sikkerhetsplanen, er det i realiteten et hjelpetiltak som familien aksepterte for å få barna tilbake. Dersom familien skal til utlandet, krever barneverntjenesten at den skal varsles. Dette til tross for at ingenting tilsier at barneverntjenesten hadde rett i mistanke om kjønnslemlestelse og at familien har gitt klart uttrykk for at de er motstandere av kjønnslemlestelse.

Barneverntjenesten:

Barneverntjenesten viser i sin redegjørelse til at etnisitet ikke har noen betydning når de mottar en bekymringsmelding for et barn. I denne saken dreide det seg om en bekymring for at barna kunne bli utsatt for kjønnslemlestelse. Fordi Somalia er et av de land der kjønnlemlestelse utføres i praksis ble selvsagt barnevernet ekstra bekymret da barna uttrykte uro for at familien skulle på ferie dit.

Begrunnelsen for at foreldrene ikke ble kontaktet da bekymringsmeldingen ble mottatt var avvergelsesplikten. Det var på slutten av skoleåret, og barneverntjenesten var bekymret for at barna skulle bli utsatt for kjønnslemlestelse. I denne konkrete saken vurderte barnevernet situasjonen slik at det var riktig å akuttplassere barna slik at foreldrene ikke fikk tatt dem med ut av landet.

For de tilfellene barneverntjenesten mener at akuttplassering ikke er nødvendig, vil det åpnes undersøkelsessak. Barneverntjenesten vil gjennomføre de undersøkelser som er nødvendig for å avklare bekymringen. En del av undersøkelsen vil være å undersøke foreldrenes holdninger til kjønnslemlestelse og informere dem om at kjønnslemlestelse er straffbart i Norge. Vanligvis vil barneverntjenesten snakke med foreldrene før en går til et så alvorlig skritt som å akuttplassere barna. I denne saken vurderte barneverntjenesten at det var viktig å hindre at barna ble tatt med ut av landet.

Når det gjelder akuttplassering av gutten, fant barneverntjenesten at det var fare for at gutten kunne bli omskåret av ufaglært helsepersonell, og at det ville kunne medføre risiko for ham. Når det gjelder barneverntjenestens erfaringer med omskjæring av ufaglært helsepersonell i Somalia, er denne problemstillingen vurderte utfra aktuell fagkompetanse på området, blant annet fra RVTS og UDIs kompetanseteam.

Retningslinjer ved mistanke om kjønnslemlestelse

Barneverntjenesten bruker Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementets Veileder om regelverk, roller og ansvar knyttet til kjønnslemlestelse, og Statens Helsetilsyns Veileder for helsepersonell i Norge om kvinnelig omskjæring. Videre er det rutine å ha en gjennomgang av bekymringsmelding. Barneverntjenesten har i tillegg søkt råd hos RVTS (Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging) og kompetanseteamet i UDI.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion og livssyn (diskrimineringsloven om etnisitet), jf. § 23 i loven. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 2.

Diskrimineringsloven om etnisitet

Diskrimineringsloven om etnisitet forbyr diskriminering på grunn av etnisitet, religion eller livssyn, jf. § 6 første ledd første punktum. Diskriminering på grunn av nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk regnes også som diskriminering på grunn av etnisitet, jf. § 6 første ledd andre punktum.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 7. Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes etnisitet, religion eller livssyn, jf. § 6 andre ledd andre punktum. Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 7.

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 24. En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om barneverntjenesten i X kommune har handlet i strid med diskrimineringsloven om etnisitet § 6 ved å fatte vedtak om akuttplassering av A og Bs fem barn.

Saken reiser spørsmål om direkte diskriminering, jf. § 6 annet ledd. Et vilkår for at en handling skal kunne karakteriseres som direkte diskriminering er at noen blir dårligere behandlet enn andre og at det skyldes etnisitet, jf. definisjonen i § 6. Dersom ombudet kommer til at familien har blitt utsatt for usaklig forskjellsbehandling, er spørsmålet om forskjellsbehandlingen var lovlig etter loven § 7.

Ombudet har behandlet flere saker hvor spørsmålet har vært hvorvidt håndtering av mistanke om kjønnslemlestelse innebærer forskjellsbehandling på grunn av etnisitet. Nemnda har behandlet spørsmålet i sak 49/2011 og påpeker at flere hensyn må vurderes opp mot hverandre. Det dreier seg om retten til ikke å bli diskriminert på grunn av etnisitet, sett opp mot barns rettssikkerhet, herunder deres rett til å bli beskyttet mot alvorlige overgrep. Nemndas flertall uttalte om dette i sak 49/2011:

"Disse medlemmene legger til grunn at kjønnslemlestelse er en form for omsorgssvikt og mishandling og at barneverntjenesten har et sentralt ansvar for å beskytte jenter mot slik behandling. Det er viktig for nemnda å presisere at diskrimineringslovgivningen ikke innebærer at barneverntjenestens plikt blant annet til å beskytte barna mot alvorlige overgrep, må tolkes innskrenkende. Forbudet mot diskriminering kan ikke forstås slik at jenter som kommer fra land eller kulturer hvor kjønnslemlestelse finner sted, ikke skal nyte det samme rettsvern som andre barn."

Mistanke om kjønnslemlestelse vil i de aller fleste tilfeller være nært knyttet til etnisitet/nasjonal opprinnelse, da kjønnslemlestelse er et kulturelt fenomen som knytter seg til visse områder i noen land. Utgangspunktet vil dermed være at ulik behandling i slike tilfeller innebærer forskjellsbehandling på grunn av etnisitet.

Fordi saker om kjønnslemlestelse er så nært knyttet til etnisitet/nasjonal opprinnelse, medfører det at spørsmålet om personer blir behandlet dårligere enn andre i en tilsvarende situasjon ville ha blitt, er komplisert. I forarbeidene (Ot. prp. nr. 33 (2004-2005) punkt 10.3.2.3) er det skrevet følgende om kravet til å bli behandlet dårligere enn andre:

"Etter departementets vurdering må det være tilstrekkelig å føre bevis for at vedkommende er behandlet på en måte andre ikke ville blitt (ved sammenlikning med en ‘hypotetisk tredjeperson’). Det vil ikke alltid foreligge andre konkrete, tilsvarende saker å sammenlikne med."

I nemndas sak 49/2011 uttalte flertallet følgende i vurderingen av å bli behandlet dårligere:

"I det første spørsmålet fremstår det som mest sannsynlig at diskriminering har funnet sted. Det er ingen tvil om at den somaliske bakgrunnen har vært avgjørende for kravet om underlivsundersøkelse. Dersom det hadde vært en elev med norsk bakgrunn som hadde vært i den tilsvarende situasjonen ville bekymringsmeldingen ikke dreiet seg om mulig kjønnslemlestelse og dette ville heller ikke vært et tema hos barnevernet. Det kan imidlertid være tvil om hva man skal sammenligne med, i og med at omskjæring bare skjer innenfor visse kulturer. Hvis det hadde vært mistanke om eksempelvis mishandling eller seksuelle overgrep, ville et norsk barn på tilsvarende måte ha blitt undersøkt."

Ombudet påpeker at dersom man alltid vurderer at foreldrene blir stilt dårligere i diskrimineringslovens forstand når offentlige myndigheter foretar seg noe i forbindelse med mistanke om kjønnslemlestelse, ville det innebære en generell prøving opp mot diskrimineringslovverket i alle slike saker.

Praksis har variert når det gjelder å konstatere hvorvidt klagerne er stilt dårligere i saker som dreier seg om mistanke om kjønnslemlestelse. Nemndas flertall i sak 49/2011 konkluderte først med at familien ikke ble stilt dårligere ved barneverntjenestens beslutning om å åpne undersøkelsessak. Når det gjaldt iverksettelse av underlivsundersøkelse, kom nemndas flertall deretter til at klageren ble behandlet dårligere og at det hadde sammenheng med familiens somaliske bakgrunn. Nemnda hadde imidlertid ikke en nærmere begrunnelse for hvorfor klageren ble stilt dårligere ved beslutningen om underlivsundersøkelse, annet enn at det ble konstatert at det fremstår som mest sannsynlig at diskriminering har funnet sted.

Ombudet har ikke tidligere vurdert om en familie har blitt diskriminert på grunn av sin etnisitet ved at barnevernet har akuttplassert barn for å avverge mulig kjønnslemlestelse.

Et midlertidig vedtak om å plassere barn utenfor hjemmet på bakgrunn av fare for omsorgssvikt, vil i utgangspunktet ikke reise spørsmål om forskjellsbehandling, selv om det for en familie er et særlig inngripende vedtak. Ombudet skal vurdere om familien ble dårligere behandlet enn andre i tilsvarende situasjon. Ombudet presiserer i den sammenheng at vi ikke kan prøve om barneverntjenesten traff en riktig beslutning ved å akuttplassere barna. Dette ligger i kjernen av barnevernfaglige vurderinger, som ombudet vil være varsom med å overprøve. Mer objektive konstaterbare momenter som eksempelvis at vedtaket ikke er tilstrekkelig begrunnet, vedtaket fraviker fra praksis, eller dersom begrunnelsen knyttes til etnisitet eller nasjonal opprinnelse alene vil være indikasjoner på at familien er dårligere behandlet enn andre i en tilsvarende situasjon.

I denne saken har ombudet vært i tvil om familien ble behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon. Barneverntjenestens vedtak var blant annet begrunnet i bekymringsmeldingen om barnas, sammenholdt med at far kom med andre, og etter barneverntjenestens oppfatning, motstridende opplysninger om hvor de skulle på ferie. Barneverntjenesten la også vekt på tidligere undersøkelsessak som ble opprettet fordi to av barna hadde blitt utsatt for vold ved tanntrekking og brennmerking. Det midlertidige vedtaket var altså ikke alene begrunnet i familiens etnisitet og nasjonale opprinnelse.

Ombudet har likevel kommet til at familien må sies å være stilt dårligere på grunn av etnisitet. For et etnisk norsk foreldrepar som blir fratatt barna sine gjennom akuttplassering ved mistanke om omsorgssvikt ville utfallet blitt det samme dersom en tenker den norske etnisiteten bort. I denne saken ville imidlertid foreldrene ikke kommet i en slik situasjon dersom en ser bort fra deres etniske bakgrunn. Ombudet mener dermed at A og B ble dårligere stilt på grunn av etnisitet da barnevernstjenesten akuttplasserte barna.

Spørsmålet blir etter dette om forskjellsbehandlingen likevel er tillatt etter unntaksadgangen i § 7. Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere. Alle tre vilkårene må være oppfylt for at forskjellsbehandlingen skal være lovlig.

Ombudet konkluderer kort med at barneverntjenestens vedtak om å akuttplassere barna ivaretar et saklig formål, nemlig å hindre kjønnslemlestelse av familiens barn og omskjæring foretatt av ukvalifisert helsepersonell.

Det neste spørsmålet blir om akuttplasseringen var nødvendig for å hindre kjønnslemlestelse. Vurderingen blir om det var andre, mindre inngripende tiltak som kunne iverksettes for å oppnå formålet. Det går frem av barneverntjenestens begrunnelse at det var behov for å sikre barna, da skolen var ferdig og de ikke visste når familien skulle reise. Dette må ses i sammenheng med den særskilte avvergelsesplikten barnevernet er underlagt i kjønnslemlestelsesloven § 2. I Fylkesnemndas vedtak i saken går det frem følgende om vurderingene i en akutt situasjon:

"I en akutt situasjon må barneverntjenesten treffe sin avgjørelse raskt. Beviskravet kan derfor ikke settes for høyt. Kravet til sannsynlighet etter barnevernloven § 4-6 annet ledd vil variere etter hva som står på spill for barnet. Mons Oppedal, Akutthjemlene i barnevernloven, Oslo 2008 s. 151 skriver for eksempel at kravet til sannsynlighet settes langt lavere hvis det står om fare for livet. Fylkesnemnda legger til grunn at det i en akuttfase heller ikke kan kreves sannsynlighetsovervekt dersom det er risiko for at barn skal bli kjønnslemlestet. Kjønnslemlestelse er et alvorlig overgrep med store helsemessige og sosiale konsekvenser for jentene som rammes. Det vil derfor være langt verre å ikke gripe inn der det burde ha vært gjort, ennå gripe inn i et tilfelle der det senere viser seg å være uriktig. Dette innebærer imidlertid ikke at det skal være et tilsvarende spillerom for barneverntjenesten under hele akuttplasseringen. Fylkesnemnda legger til grunn at kravene til sannsynlighet vil øke desto lengre akuttplasseringen varer."

Slik Fylkesnemnda viser til er kjønnslemlestelse et svært alvorlig overgrep med store konsekvenser for den som blir utsatt for det. Dette påvirker hvilke krav det kan stilles til sannsynlighetskravet for barneverntjenestens vurdering, og etter ombudets mening, også om forskjellsbehandlingen har vært nødvendig.

Foreldrene har blant annet anført at de tilbød seg å levere innreisedokumentene sine, for å vise at de ikke hadde intensjoner om å reise ut av landet. Dette ble avvist av barneverntjenesten under henvisning til at familien kunne reist fritt i Schengenområdet uten reisedokumentene sine, samt en usikkerhet om familien kunne skaffet somaliske pass utenfor Norge. Ombudet har ikke grunnlag for å overprøve dette.

I Veileder om regelverk, roller og ansvar knyttet til kjønnslemlestelse, punkt 3.2.1 om barneverntjenestens rolle for å forhindre kjønnslemlestelse kommer følgende frem:

"Ved fare for at et barn kan bli vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet, kan barneverntjenestens leder umiddelbart fatte et midlertidig akuttvedtak om å plassere barnet utenfor hjemmet. Denne muligheten vil særlig være aktuell ved fare for at barnet kan bli kjønnslemlestet i nær fremtid."

I Statens Helsetilsyns Veileder for helsepersonell i Norge om kvinnelig omskjæring blir det trukket frem i punkt 2.3.3 at tidsrommet før en ferie er en situasjon hvor en bør tenke på at en jente kan omskjæres. Hvis jenta virker engstelig er også det et moment. Dette var tilfelle i barneverntjenestens vurdering i denne saken. Barneverntjenestens vurdering er tilsynelatende i tråd med loven og veilederen på området.

Når det gjelder familiens sønn, er det et spørsmål om akuttplasseringen skal vurderes på en annen måte enn for hans søstre i og med at det er lovlig å omskjære gutter i Norge. Barneverntjenesten har lagt vekt på skadepotensialet en omskjæring som utføres av ufaglært helsepersonell medfører. De har innhentet informasjon fra regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging og UDIs kompetanseteam. Ombudet mener at det er en svakhet at denne informasjonen ikke er nærmere underbygget fra barneverntjenestens side, og at dette har medført tvil om forskjellsbehandlingen har vært nødvendig. På den annen side kunne gutten risikert å havne i en dårligere situasjon enn sine søstre dersom ikke han også ble akuttplassert. Ombudet vil være tilbakeholdne med å overprøve barneverntjenestens vurdering av om gutten kunne blitt vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet. Ombudet har lagt vekt på at Fylkesnemnda opprettholdt barneverntjenestens akuttvedtak også når det gjaldt gutten. Ombudet har derfor kommet til at akuttplasseringen av alle barna var nødvendig for å oppnå formålet.

Ombudet må også ta stilling til om det var et rimelig forhold mellom beslutningen om å hindre kjønnslemlestelse, og å akuttplassere barna. Det vises til at kjønnslemlestelse er ulovlig, og et svært alvorlig inngrep som kan medføre langvarige fysiske helseproblemer for den som blir utsatt for det. Det samme vil også være en risiko ved omskjæring av ufaglært helsepersonell. Akuttplassering av barn er også svært inngripende for de familiene som blir berørt. Ombudet har likevel lagt vekt på at akuttplasseringen er midlertidig for å avverge en potensiell livslang skade. Det kan i vurderingen ikke være avgjørende om man i ettertid vet at barna ikke har blitt omskåret, og ombudet mener at det må legges vekt på barneverntjenestens avvergingsplikt. Ombudet har derfor kommet til at akuttplasseringen av barna ikke var uforholdsmessig inngripende.

Ombudet ønsker likevel å gjøre barneverntjenesten oppmerksom på FAFO-rapporten «Forskningsbasert politikk» av Bråten og Elgvin fra 2014, som peker på at kjønnslemlestelse er lite utbredt i Norge, men at tiltakene mot kjønnslemlestelse har vært dimensjonert ut fra en antakelse om at omfanget kunne være stort. Ombudet ønsker å påpeke at det derfor er særlig viktig at barneverntjenesten arbeider kunnskapsbasert og at risikovurderingene til barneverntjenesten er oppdatert og relevante for norske forhold.

Konklusjon

A og B ble ikke diskriminert i strid med diskrimineringsloven om etnisitet § 6 da barneverntjenesten i X kommune plasserte barna utenfor hjemmet i midlertidig vedtak i medhold av barnevernloven § 4-6 annet ledd.