A klaget på utlendingsmyndighetenes avslag på å bli vertsfamilie til en au pair. Begrunnelsen var at A ikke hadde bodd i Norge i minst 10 år, slik praksis stiller krav om.

Ombudet tok stilling til om praksisen til utlendingsmyndighetene er i strid med forbudet mot diskriminering. Ombudet mente at kulturutveksling er et saklig formål, og at det er nødvendig å stille krav til en viss oppholdstid for å kunne oppnå formålet med kulturutveksling. Ombudet uttalte at det ikke har kompetanse til å overprøve hvor mange år utlendingsmyndighetene skal kreve av oppholdstid. Ombudet la avgjørende vekt på at det finnes en unntaksadgang fra 10års-kravet. Ombudet mente at praksisen heller ikke er uforholdsmessig inngripende for vertsfamilier.

Ombudet tok deretter stilling til om avslaget til A var i strid med forbudet mot diskriminering. Utlendingsmyndighetene hadde gjort en individuell vurdering av om det var grunn til å gjøre unntak fra 10års-kravet. Ombudet konkluderte derfor med at avslaget ikke var diskriminerende.

Konklusjon

1. Utlendingsmyndighetenes praksis når det gjelder oppholdstillatelse for au pair der begge vertsforeldrene er av utenlandsk opprinnelse er ikke i strid med diskrimineringsloven § 6.
2. Utlendingsnemnda handlet ikke i strid med diskrimineringsloven § 6 da A og B fikk avslag på å bli vertsfamilie til en au pair.

• Saksnummer: 16/1253
• Lovgrunnlag: diskrimineringsloven om etnisitet § 6
• Dato for uttalelse: 19. september 2016

OMBUDETS UTTALELSE

Sakens bakgrunn

En au pair kan få oppholdstillatelse i til sammen to år, jf. utlendingsloven § 26 første ledd bokstav a og utlendingsforskriften § 6-25. Det er et vilkår etter forskriftens § 6-25 første ledd at formålet med oppholdet er kulturutveksling. UDI har gitt nærmere retningslinjer i RS 2012-015.

C søkte om midlertidig oppholdstillatelse for å være au pair hos A og B, og deres to små barn. Søknaden ble avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI) i vedtak av 7. mars 2016. UDI viste til at det ikke var sannsynliggjort at formålet om kulturutveksling ville oppfylles, ettersom vertsforeldrene var av utenlandsk opprinnelse. Den ene av vertsforeldrene oppfylte ikke kravet til botid, som er ti år. B har bodd i Norge, siden 2011. A har bodd i Norge siden 2001.

A klaget på vedtaket på vegne av C. Utlendingsnemnda (UNE) opprettholdt avslaget i vedtak av 30. mai 2016.

A anmodet UNE om å omgjøre sitt vedtak. UNE avslo anmodningen om omgjøring i brev av 27. juni 2016.

Partenes syn på saken

A:

A anfører at vedtaket fra UNE er diskriminerende. A mener at UNE bør begrunne hvorfor de ikke er integrerte nok til å ivareta formålet med kulturutveksling.

A viser til at de har fått godkjenning av barnevernet for å bli fosterforeldre i januar 2016. De fikk beskjed om at siden de skal søke om au pair, vil barnevernet vente med plassering av et fosterbarn hos dem på grunn av at det må leveres politiattest fra au pairen. A mener at når Bufetat/barnevernet vurderer dem egnet som fosterfamilie, er det lite sannsynlig at de ikke er integrerte nok i det norske samfunnet.

Ifølge A er familien godt integrert i det norske samfunnet. Han jobber som lege, ektefellen hans jobber i barnevernet, og barna deres går i barnehage. De har alle norsk statsborgerskap. A har lagt ved flere bilder for å vise at familien går på ski, feier jul, påske og 17. mai. A har også lagt ved en bekreftelse fra X barnehage der det står at familien er godt integrerte i det norske samfunnet.

Utlendingsnemnda (UNE):

UNE anfører at vedtaket av 30. mai 2016 og UNEs etterfølgende beslutning av 27. juni 2016 er i tråd med gjeldende praksis, at det er tilstrekkelig begrunnet og at det ikke har skjedd en ulovlig forskjellsbehandling. Avslaget er ikke inngripende overfor parten selv, C, eller vertsfamilien A.

UNE påpeker at vedtaket av 30. mai 2016 gjelder Cs søknad om å være au pair i Norge hos klagerne. Vedtaket er ikke til hinder for at C kan søke om å være au pair hos en annen familie i Norge, dersom hun ønsker det. I og med at au pair-ordningen er begrunnet i au pairens mulighet for å få utvidet sin allmennutdanning, kan ikke UNE se at det at en vertsfamilie ikke får mulighet til å formidle norsk kultur til en au pair, er inngripende overfor dem.

Av UDIs rundskriv punkt 3.2. fremgår det at oppholdstillatelse kan gis selv om en eller flere av medlemmene i vertsfamilien har utenlandsk opprinnelse eller statsborgerskap. Er derimot begge vertsforeldrene av utenlandsk opprinnelse kan tillatelse kun unntaksvis innvilges. For å kunne gjøre unntak må to inngangsvilkår være oppfylt:

1. Begge vertsforeldre må ha bodd i Norge i minimum 10 år
2. Den ene vertsforelderens opprinnelsesland må være forskjellig fra au pairens.

Begrunnelsen for kravet om 10 års botid er at UNE mener at det er sannsynlig at vertsforeldrenes kunnskap om norsk språk og deres tilhørighet og kjennskap til Norge, øker proporsjonalt med den tiden de oppholder seg her. Utlendingsforvaltningen har ikke kapasitet til å foreta nærmere undersøkelser av de konkrete språkkunnskapene og kunnskapene om det norske samfunnet i alle vertsfamilier der begge vertsforeldre har utenlandsk opprinnelse. Ved å ha bodd 10 år i Norge, har en vertsfamilie bodd relativt lenge i Norge, og anses derfor for å ha oppnådd solid kunnskap om norsk språk og samfunn.

Etter en konkret vurdering kan det også i helt spesielle tilfeller likevel innvilges tillatelse, selv om vertsforeldrene ikke oppfyller begge inngangskriteriene for å gjøre unntak. De mest sentrale kriteriene for UNEs vurdering av om au pairen vil få god kjennskap til norsk språk og kultur, er hvor lenge begge vertsforeldre har bodd i Norge og hvilket språk de i hovedsak snakker i hjemmet. Øvrige momenter UNE vektlegger, er den andre vertsforelderens oppholdstid og tilknytning til Norge, om begge vertsforeldre er yrkesaktive, om de har et yrke der norsk språk benyttes, om vertsforeldrene deltar i norsk samfunnsliv og om begge vertsforeldrene er norske statsborgere. Desto mindre avviket mellom vertsforeldrenes oppholdstid og 10-års kravet er, desto tyngre vil andre momenter enn botid vektlegges. Dersom det er flere år igjen til begge vertsforeldre har bodd i Norge i 10 år, tillegges imidlertid andre momenter enn botiden liten vekt.

Etter en gjennomgang av egen praksis har UNE kun funnet én sak der formålet om kulturutveksling ble ansett å være oppfylt, til tross for at begge vertsforeldre hadde utenlandsk opprinnelse, og den ene vertsforelderen ikke oppfylte kravet om 10 års botid. Au pairen i den aktuelle saken var fra Filippinene, mens vertsforeldrene var fra Nederland og Ukraina, med henholdsvis 8 og 16 års botid i Norge. I vurderingen ble det vektlagt at vertsforeldrene hadde møttes i Norge og hadde norsk som felles språk i familien. Begge vertsforeldrene var fullt integrert i norsk arbeidsliv og deltok aktivt i norsk kulturliv. I tillegg til et felles barn, hadde vertsmoren et voksent særkullsbarn med sin tidligere ektefelle. Både særkullsbarnet og den tidligere ektefellen var norske statsborgere. Det at vertsmor hadde et norsk særkullsbarn med sin tidligere ektefelle, ble ikke nevnt eksplisitt i vedtaket, men underbygger inntrykket av at saken var spesiell. Har derimot begge vertsforeldre bodd i Norge i minst 10 år, innvilges det som hovedregel tillatelse.

I den foreliggende saken har UNE avslått Cs aupairsøknad fordi begge vertsforeldrene i familien A har utenlandsk opprinnelse. Etter forvaltningspraksis er det et krav om at begge vertsforeldrene må ha bodd i Norge i minst 10 år. Vertsmoren har langvarig tilknytning til Norge, gjennom nesten 15 års botid i landet fra hun var 17 år. Vertsfar har imidlertid kun bodd i Norge i fem år, halvparten av den tiden som etter praksis kreves for å kunne innvilge tillatelse til en au pair. UNE har i beslutningen av 27. juni 2016 sett hen til vertsmors botid, samt opplysningene om at familien er godt integrerte og at de er godkjente som fosterforeldre. UNE finner imidlertid ikke å kunne tillegge dette avgjørende vekt i vurderingen. UNE ser ikke bort ifra at vertsforeldrene har kjennskap til norsk språk og kultur, men ikke i en slik grad at det anses som overveiende sannsynlig at formålet med kulturutveksling i dette tilfelle er oppfylt. Det avgjørende i denne saken er at vertsfar kun har bodd i Norge siden 2011. Saken ble heller ikke ansett som så spesiell, at det var grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen om bokravet på 10 år.

Diskrimineringsloven om etnisitet 

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion og livssyn (diskrimineringsloven om etnisitet), jf. § 23 i loven. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 2.

Forbud mot diskriminering 

Diskrimineringsloven om etnisitet forbyr diskriminering på grunn av etnisitet, religion eller livssyn, jf. § 6 første ledd første punktum. Diskriminering på grunn av nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk regnes også som diskriminering på grunn av etnisitet, jf. § 6 første ledd andre punktum.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 7 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 8.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person eller foretak blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes etnisitet, religion eller livssyn, jf. § 6 andre ledd andre punktum.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 7.

Bevisregler

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 24.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om utlendingsmyndighetenes praksis når det gjelder oppholdstillatelse for au pair der begge vertsforeldrene er av utenlandsk opprinnelse, er i strid med diskrimineringsloven § 6. Ombudet skal også ta sitlling til om Utlendingsnemnda (UNE) handlet i strid med diskrimineringsloven om etnisitet da A og B sin søknad om å være vertsfamilie til en au-pair ble avslått.

Stilt dårligere?

Det første spørsmålet er om det å ikke få være vertsfamilie for en au pair medfører at man stilles dårligere i lovens forstand.

Ombudet mener at vertsfamilien mister en valgmulighet som ellers er åpen for personer som ikke har utenlandsk opprinnelse. Det å ha en au pair vil kunne gi en mulighet til å bli kjent med ny kultur og et nytt land. En au pair gir også betydelig bistand i en families gjøremål. Ombudet legger til grunn at terskelen for å bli stilt dårligere i diskrimineringslovens forstand skal være lav.

På denne bakgrunn mener ombudet at det å ikke kunne være vertsfamilie for en au pair er å bli stilt dårligere i lovens forstand.

Stilt dårligere på grunn av nasjonal opprinnelse?

Det neste ombudet må ta stilling til er om forskjellsbehandlingen har sammenheng med nasjonal opprinnelse.

I henhold til utlendingsmyndighetens praksis, er det et krav om 10års botid i Norge for å kunne være vertsfamilie for en au pair, dersom begge foreldrene i vertsfamilien er av utenlandsk opprinnelse. Kravet gjelder ikke for personer med norsk opprinnelse som har bodd i utlandet. Myndighetenes praksis reiser således spørsmål om direkte forskjellsbehandling på grunn av nasjonal opprinnelse.

Lovlig forskjellsbehandling?

Det er UNE som har bevisbyrden og som må sannsynliggjøre at forskjellsbehandlingen er lovlig i henhold til vilkårene som oppstilles i diskrimineringsloven § 7.

Saklig formål?

Det første vilkåret som må være oppfylt er at forskjellsbehandlingen må ha et saklig formål.

Begrunnelsen for kravet om 10 års botid er at UNE mener at det er sannsynlig at vertsforeldrenes kunnskap om norsk språk og deres tilhørighet og kjennskap til Norge, øker proporsjonalt med den tiden de oppholder seg her. Ettersom formålet med au pair-ordningen er å formidle norsk språk og kultur, mener ombudet at UNE har en saklig grunn for å stille krav om botid for personer av utenlandsk opprinnelse.

Nødvendig?

Det andre vilkåret som må være oppfylt er at forskjellsbehandlingen er nødvendig, det vil si at det saklige formålet ikke kan oppnås med mindre inngripende tiltak. Spørsmålet er om formålet med kulturutveksling ville blitt oppnådd med krav om kortere botid, eller gjennom en individuell vurdering av den aktuelle vertsfamiliens kjennskap til norsk språk og kultur.

UNE viser til at utlendingsforvaltningen ikke har kapasitet til å foreta nærmere undersøkelser av de konkrete språkkunnskapene og kunnskapene om det norske samfunnet til alle vertsfamilier der begge vertsforeldre har utenlandsk opprinnelse. UNE opplyser også at det ikke er opp til dem å bestemme eller snevre inn oppfatningen av hva som anses som norsk kultur. Ombudet legger til grunn at det i utgangspunktet er nødvendig for UNE å stille krav om et bestemt antall år med botid i Norge. Dette gir en forutberegnelig og lett håndterlig praksis. UNE begrunner kravet om 10 års botid med at kjennskap til norsk språk og kultur øker proporsjonalt med botid. UNE viser til at ved å ha bodd 10 år i Norge, har en vertsfamilie bodd relativt lenge i Norge, og anses derfor for å ha oppnådd solid kunnskap om norsk språk og samfunn. Ombudet skal være varsom med å overprøve sektormyndighetenes faglige vurderinger. Ombudet kan vanskelig uttale seg om hvorvidt de saklige formål kunne vært oppnådd med kortere botid.

Ombudet har merket seg at det foreligger en snever adgang til å gjøre unntak fra hovedregelen om 10 års botid. Desto mindre avviket mellom vertsforeldrens oppholdstid og 10 års kravet er, desto tyngre vil andre momenter enn botid vektlegges, slik som hvor lenge begge vertsforeldre har bodd i Norge og hvilket språk de i hovedsak snakker i hjemmet. Videre vektlegges om den andre vertsforelderens oppholdstid og tilknytning til Norge, om begge vertsforeldre er yrkesaktive, om de har et yrke der norsk språk benyttes, om vertsforeldrene deltar i norsk samfunnsliv, og om begge vertsforeldrene er norske statsborgere. Ombudet har for øvrig merket seg at det som hovedregel kreves kun 7års botid for å erverve norsk statsborgerskap.

Sett hen til ombudets begrensede adgang til å overprøve sektormyndighetenes faglige vurderinger, og muligheten til å gjøre unntak fra hovedregelen, mener ombudet at UNE har dokumentert at kravet om 10års botid er nødvendig for å ivareta formålet med au pair-ordningen.

Ikke uforholdsmessig inngripende?

Det tredje vilkåret er at forskjellsbehandlingen ikke kan være uforholdsmessig inngripende for dem det gjelder.

Ifølge UNE er aupairordningen begrunnet i au pairens mulighet for å få utvidet sin allmennutdanning. UNE kan ikke se at det å ikke få mulighet til å formidle norsk kultur til en au pair, er særlig inngripende overfor vertsfamilien. Det er for øvrig mulig å søke på nytt om å bli en vertsfamilie til en au pair etter at kravet om botid er oppfylt. Ombudet har forståelse for at det er i småbarnsfasen at det er behov for au pair, men påpeker at formålet med ordningen er kulturutveksling. Ombudet har også sett hen til at det finnes en snever unntaksadgang fra kravet om 10 års botid.

På denne bakgrunn er ombudet kommet til at vilkårene for lovlig forskjellsbehandling er oppfylt. Utlendingsmyndighetenes praksis når det gjelder oppholdstillatelse for au pair der begge vertsforeldrene er av utenlandsk opprinnelse er dermed ikke i strid med diskrimineringsloven § 6.

Spørsmål om avslaget til A og B er diskriminerende

Ombudet har ikke kompetanse til å overprøve UNEs vedtak og UNEs faglige vurderinger. Ombudet kan imidlertid vurdere om nasjonal opprinnelse er vektlagt i strid med diskrimineringsloven om etnisitet § 6.

På bakgrunn av ovenstående, legger ombudet til grunn at avslaget til A og B innebærer at de stilles dårligere i lovens forstand på grunn av sin nasjonale opprinnelse.

Ombudet har kommet til at kravet om 10års botid for personer med utenlandsk opprinnelse ikke er i strid med diskrimineringsloven. Forutsetningen er at UNE foretar en individuell vurdering av om det bør gjøres unntak fra hovedregelen. Ombudet har som nevnt ikke kompetanse til å overprøve de faglige vurderinger utlendingsmyndighetene gjør. Ombudet kan imidlertid vurdere om A og B har fått en tilstrekkelig individuell vurdering av saken sin basert på de objektive momentene UNE har vist til.

UNE har sett hen til vertsmors botid, samt opplysningene om at familien er godt integrerte og at de er godkjente som fosterforeldre, men vist til at det avgjørende i denne saken er at vertsfar kun har bodd i Norge siden 2011. Saken ble heller ikke ansett som så spesiell, at det var grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen om bokravet på 10 år.

Ombudet mener at UNE har sett situasjonen til A og B opp mot de objektive kriteriene som er oppstilt, og gjort en tilstrekkelig individuell vurdering av søknaden til A og B. UNE har uttalt at momenter som tilknytning til arbeidslivet mv. ikke tillegges avgjørende vekt når det er flere år til botidskravet blir oppfylt.

På denne bakgrunn er ombudet kommet til at avslaget til A og B ikke er i strid med diskrimineringsloven § 6.

Konklusjon

1. Utlendingsmyndighetenes praksis når det gjelder oppholdstillatelse for au pair der begge vertsforeldrene er av utenlandsk opprinnelse er ikke i strid med diskrimineringsloven § 6.
2. Utlendingsnemnda handlet ikke i strid med diskrimineringsloven § 6 da A og B fikk avslag på å bli vertsfamilie til en au pair.