Kostnader til skolefritidsordning for barn med nedsatt funksjonsevne er ikke diskriminerende

• Saksnummer: 15/1712
• Lovgrunnlag: diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5
• Dato for uttalelse: 15. april 2016

Sakens bakgrunn

Opplæringsloven § 13-7 pålegger kommuner å ha et tilbud om skolefritidsordning før og etter skoletid for 1.- 4. årstrinn, og for barn med særskilte behov på 1.-7. årstrinn. Det følger av opplæringsloven § 13-7 at kommunen kan kreve utgiftene til skolefritidsordningen dekt gjennom egenbetaling fra foreldrene.

Forskrift om skolefritidsordningen i B kommune bestemmer at kommunestyret fastsetter satsene for foreldrebetaling i skolefritidsordningen med bakgrunn i opplæringsloven § 13-7.

A har en datter som har nedsatt funksjonsevne. Hun går på skolefritidsordningen ved C barne- og ungdomsskole i B kommune. A betaler egenandel på nesten kr 3000 per måned for skolefritidsordningen.

A søkte kommunen om avlastning, og ba om at avlastningen skulle organiseres som skolefritidsordning. A fikk avslag i vedtak av 17. juni 2015. Hun påklaget avslaget. Fylkeskommunen opprettholdt avslaget i vedtak av 11. september 2015. Begrunnelsen er at vilkårene for avlastning ikke er oppfylt i denne saken, da tilsyn etter skoletid faller inn under opplæringsloven, og ikke er en tjeneste etter helse- og omsorgstjenesteloven.

Partenes syn på saken

A:

A hevder at kostnader til tilsyn etter skoletid på grunn av datterens funksjonsnedsettelse, er diskriminerende og økonomisk belastende.

Ingen andre foreldre som har barn over fjerde klasse har barna sine på skolefritidsordningen (SFO). De har ikke behov for det. A, derimot, er helt avhengig av at datteren har tilsyn etter skolen fordi hun har nedsatt funksjonsevne. Regningen er på nesten 3000 kroner i måneden.

A kjenner til at enkelte kommuner hjemler SFO-tilbudet som avlastning. Hun har behov for avlastning etter skoletid for å kunne fortsette i full jobb og ha et aktivt sosialt liv. Det er gunstig for datterens trivsel, behov for trygghet, forutsigbarhet og omsorg, at avlastningstilbudet gis i form av SFO-tilbudet ved C barne- og ungdomsskole. Datteren er kjent der, og har begynt å falle til ro.

A har forhøyet hjelpestønad. Hun har for høy inntekt for å få stønad til barnetilsyn. Hun får ikke omsorgslønn, da kommunen ikke har dette tilbudet. Datteren har støttekontakt tre timer i uken, og A får praktisk bistand tre timer i uken.

B kommune:

B kommune viser i sin redegjørelse til at de ikke har noen ordning for fritak for betaling av plass ved skolefritidsordningen (SFO). Kommunen har lagt opp til at SFO skal baseres på selvkost. Hele SFO-ordningen er subsidiert av kommunen. For skoleåret 2015/2016 er prisen for hel plass i SFO for B kommune kr 87 600,-. Spørsmål om egenbetaling for SFO er politisk bestemt.

Fra 8. trinn og ut videregående skole har B kommune et tilsyns- og aktivitetstilbud, som hjemles etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester § 3-3 tredje ledd. Det avkreves samme egenandel som for SFO-tilbud. I hovedsak er det innvilget hjelpestønad i de sakene det er behov for tilsyn etter skoletid for denne aldersgruppa. Kommunen vurderer det derfor som rimelig at hjelpestønad benyttes blant annet til tilsyn etter skoletid. Hjelpestønad er en økonomisk ytelse til personer med særskilt behov for pleie og tilsyn på grunn av sykdom, skade eller medfødt funksjonshemming.

Ombudet tok kontakt med Arbeids- og velferdsdirektoratet, som avviser at ekstrautgifter til SFO kan dekkes av ordningen med hjelpestønad, da hjelpestønad kun gis der det er et privat pleieforhold. Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til at A kan søke om stønad til barnetilsyn for enslig mor.

Rettslig grunnlag

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), jf. § 28. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 3.

Forbudet mot diskriminering

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 første ledd. Forbudet gjelder også diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne hos en person som den som diskrimineres har tilknytning til. Ifølge forarbeidene tar bestemmelsen sikte på å verne blant annet foreldre til barn med nedsatt funksjonsevne mot diskriminering på grunn av barnets nedsatte funksjonsevne, jf. Ot.prp.nr.44 (2007-2008) s. 93.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 6 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 7.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd andre punktum.

Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd tredje punktum.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 6.

Bevisregler

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 30.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om B kommune har handlet i strid med forbudet mot diskriminering i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 ved å kreve egenandel av A for utgiftene til skolefritidsordning (SFO) etter 4. årstrinn.

A har et barn med nedsatt funksjonsevne. Som forelder til barnet, er A vernet mot diskriminering som har tilknytning til barnets nedsatte funksjonsevne.

Ombudets kompetanse til å behandle saker med spørsmål om diskriminerende lovverk:

Ombudet kan ikke ta stilling til om annen lovgivning er i strid med diskrimineringslovgivningen. Ombudet er et forvaltningsorgan, og ikke en domstol, og kan derfor ikke overprøve Stortingets lovgivende myndighet. Dette er slått fast i praksis fra Likestillings- og diskrimineringsnemnda, senest i sak 73/2014. Ombudet kan imidlertid ta stilling til om praktisering av en lov er i strid med diskrimineringsregelverket, dersom loven åpner for skjønn ved bruken av den.

Opplæringsloven § 13-7 har følgende bestemmelse i første ledd: «Kommunen skal ha eit tilbod om skolefritidsordning før og etter skoletid for 1.-4. årstrinn, og for barn med særskilte behov på 1.-7. årstrinn.»

I § 13-7 femte ledd er følgende slått fast: «Kommunen kan krevje utgiftene til skolefritidsordninga dekte gjennom eigenbetaling frå foreldra.»

Opplæringsloven har ingen bestemmelse om fritak for egenandel.

Opplæringsloven § 13-7 åpner for skjønn ved at kommunen kan kreve utgiftene til SFO dekket, men den gir ikke kommunen plikt til å kreve egenbetaling. Det er opp til kommunen å bestemme hvordan utgiftene skal dekkes, herunder om det skal betales egenandel og om det skal etableres en fritaksordning. Forskrift om skolefritidsordningen i B kommune gir kommunestyret myndighet til å fastsette satser for egenbetaling. På denne bakgrunn mener ombudet at vi har kompetanse til å vurdere B kommunes praktisering av egenbetaling for skolefritidsordningen opp mot diskrimineringslovgivningen.

Stilt dårligere på grunn av nedsatt funksjonsevne?

Det første ombudet må ta stilling til er om foreldre som har barn med nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre foreldre.

Foreldre til barn med nedsatt funksjonsevne kan bli avkrevd egenandel for SFO-tilbudet også etter 4. årstrinn, og det har sammenheng med at barnet har større behov for tilsyn enn andre barn. Dette er en ulempe sammenlignet med andre foreldre. Men situasjonen er ikke direkte sammenlignbar, da det kun er barn med særskilte behov som har rett til et SFO-tilbud etter 4. årstrinn.

Det kan imidlertid ikke legges til grunn at enhver økonomisk ulempe på grunn av barns funksjonshemning, og som ikke dekkes av det offentlige, er i strid med forbudet mot diskriminering.

Betaling av egenandel for bruk av offentlige tjenester er en etablert praksis som følger av lov eller forskrift på mange områder, for eksempel etter plan- og bygningsloven og helse- og omsorgstjenesteloven. Det er for eksempel vanlig praksis at mottakere av kommunale helse- og omsorgstjenester må betale en egenandel for tjenesten. Dette gjelder alt fra konsultasjon hos fastlege til plass på sykehjem. B kommune har hjemmel i opplæringsloven § 13-7 til å kreve utgiftene til SFO dekket gjennom egenbetaling, og loven stiller som nevnt ikke krav om fritak for egenbetaling for visse grupper. Kommunestyret i B kommune har bestemt satsene for egenandel ut fra sin skjønnsmyndighet som følger av loven. I og med at ingen grupper får fritak for egenandel, kan det ikke sies at kommunen har benyttet sin skjønnsadgang på en direkte diskriminerende måte.

Spørsmålet blir så om manglende fritak for egenandel for foreldre til barn med særskilte behov innebærer indirekte diskriminering. Opplæringsloven har regulert rett til SFO-tilbud til barn med særskilte behov, uten at lovgiver har fastsatt rett til fritak for egenandel for denne tjenesten. Kommunenes rett til å kreve egenandel er uten unntak etter loven. Ombudet legger dermed til grunn at krav om egenandel for SFO-tilbud til denne gruppen ikke er en økonomisk ulempe som utilsiktet rammer foreldre til barn som har behov for SFO-tilbud utover 4. klasse. Lovgiver har dermed bevisst åpnet opp for at også foreldre til barn med særskilte behov må betale egenandel for bruk av SFO. Ombudet kan ikke overprøve Stortingets lovgivende myndighet, og legger dermed til grunn at manglende fritak for egenandel for SFO-plasser til barn med særskilte behov ikke innebærer forskjellsbehandling i diskriminerings- og tilgjengelighetslovens forstand. A er på denne måten ikke diskriminert etter loven.

Ombudet vil imidlertid bemerke at utgiftene til SFO-plasser blir subsidiert av kommunen, utover det som dekkes av egenandelen. Det er i tillegg flere offentlige ordninger som kompenserer for foreldreutgiftene til SFO. Alle disse ordningene er utvidet til å gjelde foreldre til barn med nedsatt funksjonsevne som går på SFO utover 4. årstrinn. Det gis skattefradrag for utgifter til pass av barn som er yngre enn 12 år og/eller barn som er 12 år eller eldre som har særskilt behov for omsorg og pleie. Fradraget er på kr 25 000 for ett barn. Videre gir folketrygden stønad til barnetilsyn til enslig forelder. Stønaden er en skattefri ytelse, og dekker 64 % av utgiftene til SFO. Stønaden er imidlertid behovsprøvd, og gis ikke til foreldre som tjener mer enn seks ganger grunnbeløpet (til sammen kr 537 012 per år). A har for høy inntekt for å få denne stønaden.

Konklusjon

B kommune har ikke handlet i strid med forbudet mot diskriminering i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 ved å kreve egenandel for utgiftene til skolefritidsordning fra 5.-7. årstrinn.