Diskriminering å nekte vaktoppdrag på grunn av kjønn

 Sakens bakgrunn

A ble i august 2013 ansatt hos B. Av arbeidskontrakten fremgår det at A får lønn på timebasis, men antall vakter som skal arbeides er ikke spesifisert.

Partenes syn på saken

As syn på saken:

A hevder at hun ikke fikk de vaktene som ble avtalt. Hun skulle nemlig arbeide to vakter pr måned. Da hun gjorde vaktkoordinatoren C oppmerksom på dette og spurte ham om hun kunne få vakter, ble hun fortalt at «grunnen er rett og slett D som ikke vil ha jenter på jobb i tilfelle noe skulle skje (…)», jf. e-postkorrespondansen av 5. november 2013, som A har fremlagt. Videre hevder hun at daglig leder ikke gjorde noe for å få henne inn i tjenesten igjen. A hevder at hun ble diskriminert på grunn av kjønn.

Bs syn på saken:

B viser til at selskapet har retningslinjer hvor det fremgår at kundene ikke skal få bestemme vakter ut ifra kjønn, legning eller etnisk opphav. I dette tilfellet er det gjort feil, hvor assisterende avdelingsleder har fulgt kundens ønske.

B har tatt dette opp med C og påpekt selskapets retningslinjer. B ønsker å ha vakter av begge kjønn. I den siste tiden har selskapet mistet mange kunder i Bergen, slik at det ikke har vært mange vakter å dele ut på de ansatte. Derfor har de ansatte som har vist seg dyktige for oppgaven blitt prioritert, uansett kjønn, legning eller etnisk opphav.

A har ikke kontrakt som tilsier at hun skulle jobbe to helger i måneden. Hun ble muligens forespeilet dette ved ansettelse. B beklager hendelsen overfor A.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven), jf. § 26. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 1.

Likestillingsloven

Likestillingsloven forbyr diskriminering på grunn av kjønn, jf. § 5 første ledd første punktum. Forholdet i denne saken fant sted i 2013. På det tidspunktet gjaldt likestillingsloven av 1978. Saken behandles derfor etter denne loven. Ombudet bemerker at rettstilstanden er den samme etter ny og gammel likestillingslov.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes kjønn, jf. likestillingsloven 1978 § 3 andre ledd nr. 1.

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 16.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om A ble diskriminert på grunn av kjønn da hun ble nektet vakter av arbeidsgiver B.

Ombudet vil kort slå fast at å bli fratatt arbeidsoppgaver eller muligheten til å utføre et arbeid må regnes som å «stilles dårligere» i lovens forstand. A har fremlagt bevis som uttrykkelig dokumenterer at hun ble nektet oppdrag fordi hun er kvinne. B på sin side erkjenner å ha forskjellsbehandlet A på grunn av kjønn.

Ombudet kommer derfor til at A ble diskriminert på grunn av kjønn da hun i november 2013 ble nektet vaktoppdrag av B. Ombudet ser at arbeidsgiver har uttalt at dette skjedde ved en feil, og at retningslinjene arbeidsgiver skal følge tilsier at kunders ønsker omkring vekternes kjønn, legning eller etnisitet ikke skal imøtekommes. Ombudet vil oppfordre B til å gjøre disse retningslinjene kjent blant sine ansatte, slik at man på best måte kan sikre at slike feil ikke oppstår.

Konklusjon

B handlet i strid med likestillingsloven 1978 § 3 første ledd, jf. andre ledd nr. 1 ved å nekte A vaktoppdrag på bakgrunn av at hun er kvinne.

Den som er blitt diskriminert kan kreve oppreisning og erstatning, jf. likestillingsloven § 28. I ansettelsesforhold gjelder ansvaret uavhengig av om arbeidsgiver kan bebreides for diskrimineringen.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har ikke kompetanse til å ilegge erstatnings- og/eller oppreisningsansvar, jf. likestillingsloven § 26 første ledd bokstav d). Spørsmål om erstatning og/eller oppreisning avgjøres av domstolene.

Ombudet vil likevel oppfordre partene til å komme frem til en minnelig løsning i saken. Vi ber om tilbakemelding innen 1. juli 2014 om hvordan B foreslår å løse saken, dersom B velger ikke å bringe saken inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda.