Høring - ratifisering av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Prop. 106 S

Jeg er glad for at Regjeringen nå har tatt det nødvendige skrittet å fremme forslag om norsk ratifikasjon av FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Regjeringen har også foreslått at LDO skal få et særskilt ansvar for å sikre tilsynet med gjennomføringen av konvensjonen. Dette ansvaret vil LDO ta.

Eksisterende menneskerettighetskonvensjoner gir et vidtrekkende, generelt diskrimineringsforbud, som i prinsippet også beskytter mennesker med nedsatt funksjonsevne. Vi vet imidlertid at mennesker med nedsatt funksjonsevne i praksis møter betydelige hindringer for å kunne delta som likeverdige medlemmer av samfunnet, og opplever alvorlige menneskerettighetsbrudd i alle deler av verden.

CRPD-konvensjonen er en milepæl, ved at den er utformet særlig med sikte på å sikre individuell autonomi og uavhengighet, inkludert retten til å ta selvstendige valg og retten til likeverdig samfunnsdeltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne.

Jeg er derfor, som sagt, glad for at vi har kommet til den dagen at Regjeringen foreslår at Norge skal ratifisere konvensjonen. Likevel er det min jobb og mitt ansvar å påpeke enkelte områder som gir grunn til bekymring når det gjelder gjeldende norsk rett, og de krav konvensjonen stiller:

For det første, som likestillings- og diskrimineringsombud har jeg med bekymring merket meg at Regjeringen foreslår en tolkningserklæring når det gjelder konvensjonens artikkel 14 om rett til frihet og personlig sikkerhet. Artikkel 14 forplikter partene til å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne har rett til frihet og personlig sikkerhet, og ikke berøves friheten på ulovlig eller vilkårlig måte, samt at nedsatt funksjonsevne ikke i noe tilfelle skal rettferdiggjøre frihetsberøvelse. Regjeringens forslag til tolkningserklæring uttrykker imidlertid at norsk forståelse av konvensjonen er at den tillater tvungen omsorg og tvungen behandling av mennesker. Den tvang det her siktes til, er først og fremst tvang overfor personer med alvorlige psykiske lidelser.

Å redusere tvangsbruken i psykisk helsevern er en målsetning, som det i Norge er bred politisk enighet om. Denne målsetningen har forankring både i Storting og skiftende regjeringer. Likevel viser tallene at bruken av tvang ikke har blitt redusert som ønsket, samt at det er store geografiske variasjoner i bruken av tvang, hvilket kan tyde på vilkårlighet. CRPD innebærer et klart paradigmeskifte i forståelsen av psykososiale funksjonsnedsettelser. Fokuset i CRPD er ikke-diskriminering, rett til selvbestemmelse og autonomi, og deltakelse.

Vi vet at CRPD-komitéen har vurdert lovgivningen til blant annet Spania (og også Tunisia og Peru). I sin vurdering av disse landene har komitéen kommet med en klar oppfordring til myndighetene om at tvangsreglene må frikobles fra nedsatt funksjonsevne i form av alvorlig psykisk lidelse.   De samme klare uttalelsene har FNs høykommisær for menneskerettigheter kommet med i 2009.

LDO vil fremheve at dagnes tvangspraksis overfor mennesker med psykiske lidelser ikke kan forsvares i lys av CRPD – og heller ikke legitimeres av de tolkningserklæringene regjeringen har foreslått. De norske reglene for tvang i psykiatrien er nå til vurdering i Helse- og omsorgsdepartementet, basert på de anbefalinger som har kommet i NOU 2011: 9 Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet (Paulsrudutvalget). Etter LDOs syn, tilsier CRPDs artikler 12, 14 og 25 at Paulsrudutvalgets flertall sitt forslag går for langt i å videreføre adgangen til tvang i norsk psykiatri. Dette synet har LDO utdypet og begrunnet grundig i vår høringsuttalelse til NOU 2011: 9

Etter LDOs syn, må Regjeringen sikre at den norske tvangslovgivningen endres slik at den blir i samsvar med de føringer som følger av konvensjonen slik den er tolket av CRPD-komitéen. LDO mener på ingen måte at dette skal hindre norsk ratifikasjon av konvensjonen nå. Vi mener imidlertid at Regjeringen må forplikte seg til å følge nøye med på utviklingen i CRPD-komitéen, og ta sikte på å revidere hjemlene for tvang i norsk psykiatri, slik at de kommer i samsvar med den forståelse av konvensjonen som CRPD-komitéen legger til grunn.

Min andre bekymring gjelder tolkningserklæringen Norge har avgitt når det gjelder artikkel 12 om likhet for loven. Ifølge artikkel 12 skal partene erkjenne at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rettslig handleevne på lik linje med andre, på alle livets områder. Regjeringen uttaler i den foreslåtte tolkningserklæringen til artikkel 12, at den forstår konvensjonen slik at den tillater fratakelse av rettslig handleevne, eller bistand for å utøve rettslig handleevne, eller tvungent vergemål, der slike tiltak er nødvendig som en siste utvei og underlagt kontrollmekanismer. Dette kan være problematisk.

Vi vet at mennesker med alvorlige psykiske lidelser er særlig utsatt for å bli fratatt sin personlige autonomi og selvbestemmelsesrett, og at konvensjonen nettopp er ment å gi disse den særskilte beskyttelsen de trenger. Det er derfor svært uheldig at land som Norge kommer med tolkningserklæringer som kan forstås slik at de svekker den beskyttelsen som konvensjonen er ment å gi.

Min anbefaling til komitéen er som følger:
Som likestillings- og diskrimineringsombud ønsker jeg at komitéen skal innstille på at Stortinget samtykker til norsk ratifikasjon av CRPD. Samtidig vil jeg be komitéen innstille på at Regjeringen må forplikte seg til å revurdere de foreslåtte tolkningserklæringene så snart som mulig, og senest innen 2 år, med sikte på å trekke de tilbake.