Ombudet tok stilling til om B kommunes begrensning av leietakers adgang til å låne bort sin leilighet i et bofellesskap for mennesker med psykisk utviklingshemming var i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Ombudet konkluderte med at B kommunes begrensning av leietaker Cs adgang til å låne bort sin leilighet i bofellesskapet i A gate ikke var i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4.

NFU hevdet at forbudet mot å låne ut sin leilighet innebærer en tvungen innskrenkning av friheten til beboerne og at det innebærer diskriminering av beboerne på grunn av nedsatt funksjonsevne. Personer som ikke har nedsatt funksjonsevne, og som ikke bor i denne type boliger, kan fritt låne bort leiligheten sin. I vurderingen la ombudet til grunn at hensynet til å ivareta alle bofellesskapets beboere, herunder deres og pleiernes sikkerhet, var en klart beskyttelsesverdig interesse og dermed saklig. Ombudet fant t tiltaket er nødvendig for å oppnå det saklige formålet, det kan vanskelig tenkes andre praktiske løsninger som vil kunne ivareta formålet.

Beboerne kan likevel ha overnattingsgjester når de selv er i leiligheten, det er bare når beboeren selv ikke er i leiligheten at den ikke kan lånes ut til andre. Ombudet så derfor ikke at begrensningen er uforholdsmessig inngripende overfor C eller andre beboere i bofellesskapet. 

Saken ble påklagd til Likestillings- og diskrimineringsnemnda, men nemnda opprettholdt ombudets uttalelse. Referanse hos nemnda er 33/2014

Konklusjon

B kommunes begrensning av leietaker C’s adgang til å låne bort leiligheten sin i bofellesskap for beboere som er psykisk utviklingshemmede i A gate 13, er ikke i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4.

• Saksnummer: 12/2284
• Lovgrunnlag:  Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4
• Dato for uttalelse: 12.12.2013

OMBUDETS UTTALELSE

Sakens bakgrunn

Bofellesskapet i A gate 13 i B er ifølge B kommune et bofellesskap for personer med sterk psykisk utviklingshemning. Det er B kommune som er utleier. Beboerne i bofellesskapet har behov for helse- og omsorgstjenester, og bofellesskapet er bemannet hele døgnet. Bofellesskapet er organisert slik at hver beboer har sin egen leilighet, men inngang, korridorer og sanserom er felles.

C leier bolig i bofellesskapet. Han ønsket å låne bort leiligheten til en bekjent som var på besøk i byen. Gjesten hadde fått nøkler av C, som selv skulle sove borte mens leiligheten var utlånt. Da personalet på vakt ble oppmerksom på at det var en gjest i C’s leilighet på et tidspunkt de visste at C var bortreist, ble gjesten bedt om å forlate leiligheten. NFU, som representerer C i denne saken, mener at dette er i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne og har bedt ombudet om å vurdere lovligheten av dette.

Partenes syn på saken

C:

Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) er en interesseorganisasjon av og for mennesker med utviklingshemming. NFU har adgang til å fremme saker på vegne av sine medlemmer. NFU har fått fullmakt av Cs hjelpeverger D og E til å opptre på vegne av C i forbindelse med denne klagen.

NFU hevder at forbudet mot å låne ut sin leilighet innebærer en tvungen innskrenkning av friheten til beboerne og at det er en form for diskriminering.

NFU anfører at det ikke finnes holdepunkter i husleieloven eller i C’s husleiekontrakt som tilsier at kommunen kan nekte ham som leietager å låne ut sin leilighet. NFU har forståelse for at kommunen ikke har en plikt til å skaffe varig bolig, men dersom man velger å takke ja til et tilbud fra kommunen om å leie leilighet, så skal ikke det få konsekvenser for leietakerens rettigheter og plikter etter husleieloven. Selv om andre leietakere i samme hus mottar bistand fra kommunen, mener NFU at det er diskriminerende å kreve at utviklingshemmede som bor i kommunale samlokaliserte boliger skal måtte tåle en reduksjon av de rettigheter alle andre leietakere har.

Det bestrides ikke fra NFUs side at kommunens tjenesteytere har taushetsplikt i forhold til tjenestemottakere. NFU anfører imidlertid at det er kommunens ansvar at opplysninger som er taushetsbelagte er oppbevart på en slik måte at uvedkommende så vel som andre beboere ikke får innsyn.

Ifølge NFU hadde foreldrene til C også informert kommunens tjenesteytere om overnattingen. Gjesten ble vist rundt om kvelden og hilste på personalet. Da var alt tilsynelatende i orden. Det var først senere på kvelden, etter at lederen av bofellesskapet fikk beskjed om besøket, at gjesten ble utvist.

Avslutningsvis understreker NFU at poenget med klagen er at C, som er leietaker, ønsket å låne bort sin leilighet i et par netter, slik alle andre leietakere av og til gjør.

B kommune

B kommune viser til at bofellesskapet er for personer med sterk psykisk utviklingshemning med behov for helse- og omsorgstjenester døgnet rundt. Boligene skiller seg dermed fra ordinære selvstendige boliger. Bofellesskapet er organisert slik at når en person har kommet seg inn i de felles korridorer, så har personen tilgang til samtlige leiligheter.

Kommunen bestrider at de ble orientert om C’s planer om utlån av leiligheten. Bofellesskapet ble først oppmerksom på at leiligheten var utlånt da personalet hørte lyder fra leiligheten på et tidspunkt da de visste at C var bortreist. Det har ikke vært tale om å frata C leiligheten som følge av utlånet.

Husleiekontrakten omhandler ikke overnattingsbesøk eller utlån av leilighet. Det er naturlig at dette reguleres i husordensregler i bofellesskapet knyttet opp mot husleiekontrakten. Det er adgang for beboerne å ha overnattingsbesøk. Spørsmålet om utlån av leilighet mens leietager selv er bortreist har aldri vært aktuelt tidligere og det er derfor ikke utarbeidet regler om dette.

Kommunen anfører videre at beboerne har store hjelpebehov. Leilighetene tildeles med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7 om kommunens medvirkning til å skaffe bolig til personer som selv ikke kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. Tildelingen skjer etter vurdering av brukers hjelpebehov og vurdering av hvilket bofellesskap som er best egnet. Andre personer uten slike særlige hjelpebehov er naturlig nok ikke i målgruppen for bofellesskapet.

Ifølge kommunen er det viktig å ivareta alle beboerne i bofellesskapet. Alle beboerne har spesielle hjelpebehov, og er derfor ekstra sårbare. Siden bofellesskapet har fellesarealer, innebærer dette at beboerne og deres besøkende kommer tett innpå hverandre. Dette tilsier at bofellesskapet ikke er sammenlignbart med en vanlig bolig. Hensynet til medbeboere i fellesskapet tilsier noen begrensninger i den enkelte beboers handlefrihet.

Kommunen mener det må være adgang til å sette begrensninger i forhold til utlån av leilighet i bofelleskap ut fra hensynet til taushetsplikt, sikkerhet og bofellesskapets formål, karakter og utforming.

Om dette skriver kommunen følgende:
«Kommunens personell har i henhold til helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1 og helsepersonelloven § 21 taushetsplikt i forhold til personlige opplysninger om kommunens tjenestemottakere. I henhold til rundskriv IS-8/2012 innebærer taushetsplikten ikke bare en passiv plikt til å tie, men også en aktiv plikt til å hindre uvedkommende i å få tilgang til taushetsbelagt informasjon. Dette gjelder etter B kommunes vurdering ikke bare sikring av skriftlig taushetsbelagt informasjon, men også å beskytte beboerne i bofellesskapet mot uønsket eksponering.

Som nevnt er inngang, korridorer og sanserom felles for alle beboerne i A gate 13. I noen sammenhenger er man også avhengig av å ha døren inn til enkelte beboeres leiligheter på gløtt ut mot fellesarealene for å kunne utøve forsvarlig tilsyn med beboerne. Dette gjelder beboere som sitter i rullestol, og som er så hjelpetrengende at de ikke er i stand til å trykke på en alarm dersom de trenger hjelp. Beboerne gir i noen sammenhenger uttrykk for at de vil være alene i leiligheten. For å respektere beboernes behov for og rett til privatliv trekker personalet seg da ut av leiligheten, men er avhengig av å ha døren på gløtt for å kunne utøve forsvarlig tilsyn med beboerne.

En vanlig problemstilling i bofellesskap generelt er også at enkelte brukere utagerer i fellesarealene, eller det kan oppstå situasjoner i fellesarealene der det er behov for grensesetting overfor brukere.

Ovennevnte utsetter beboerne for eksponering, gjerne i sine mest sårbare øyeblikk. Dette tilsier at kommunen må kunne sette noen begrensninger i forhold til tilgang for utenforstående i bofellesskap.

Hensynet til de andre beboernes sikkerhet tilsier også at kommunen må kunne sette slike begrensninger. Man kan tenke seg at en beboer låner ut leiligheten til en person som viser seg å være f.eks. voldelig, og dermed utsetter de andre beboerne for fare.

Kommunen har ansvar for å ivareta alle beboernes sikkerhet, og for øvrig også personalets sikkerhet. Dette vil være vanskelig å ivareta dersom kommunen ikke skal kunne sette noen begrensninger i forhold til utlån av leilighet i bofellesskap.

Det er fast praksis i bofellesskapene i B kommune at beboerne kan ha besøk, også overnattingsbesøk. Problemstillinger i forhold til taushetsplikt og sikkerhet vil selvfølgelig kunne være aktuelle også i forbindelse med besøk hos beboer mens beboer er til stede, ikke bare ved utlån av leilighet når beboer er bortreist. Her må man imidlertid avveie hensynet til den enkelte beboer opp mot hensynet til de andre beboerne. Kommunen har et ansvar for å sikre at den enkelte beboer «får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfullt tilværelse i fellesskap med andre», jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 1-1, nr. 3. En viktig del av dette er at beboer fritt kan ha besøk av familie og venner i bofellesskapet. Dette er imidlertid vesensforskjellig fra utlån av leilighet når beboer ikke er til stede selv. Her vil ikke utlånet først og fremst være motivert av beboers behov, men av den som låner leiligheten. B kommune er av den oppfatning at hensynet til de andre beboerne da må veie tyngre.»

Rettslig grunnlag

Likestillings- og diskrimineringsombudet skal føre tilsyn med og medvirke til gjennomføring av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr direkte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 4. Med direkte diskriminering menes en handling eller unnlatelse som har som formål eller virkning å behandle personer med nedsatt funksjonsevne dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon, jf. § 4 annet ledd. Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre, jf. § 4 tredje ledd.

Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles, ansees ikke som diskriminering etter loven, jf. § 4 fjerde ledd.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om kommunens begrensning i klagers adgang til å låne bort sin leilighet, fordi klager leier leilighet i et bofellesskap for beboere som er psykisk utviklingshemmede, er i strid med forbudet mot diskriminering i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4.

Ombudet antar at C er tildelt leiligheten i dette spesielle borettslaget gjennom et begunstigende forvaltningsvedtak. I så fall legger ombudet til grunn at kommunen har adgang til å knytte vilkår til tilbudet, så lenge vilkårene har saklig sammenheng med begunstigelsen og de ikke er uforholdsmessig tyngende i forhold til det vedtaket går ut på. Ombudet skal ta stilling til de diskrimineringsrettslige spørsmålene denne saken reiser, og går derfor ikke nærmere inn på dette. Ombudet forutsetter imidlertid at kommunen i utgangspunktet har adgang til å knytte enkelte vilkår til tilbudet i form av begrensninger.

Ombudet går ikke nærmere inn på spørsmålet om kommunens personale i forkant fikk beskjed om utlånet av leiligheten. Dette spørsmålet er omstridt mellom sakens parter, men er  slik ombudet ser det, ikke av avgjørende betydning for spørsmålet ombudet skal ta stilling til.

Bofellesskapet i A gate 13 er et bofellesskap for personer med sterk psykisk utviklingshemning. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven gir et vern mot diskriminering for personer med nedsatt funksjonsevne. I lovens forarbeider er det presisert at nedsatt funksjonsevne omfatter fysiske, psykiske og kognitive funksjonsevner, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) side 91.  Personene som leier leilighet i dette bofellesskapet, herunder C, har dermed et vern etter loven.

Det første spørsmålet som må vurderes er om kommunens begrensning i adgangen til å låne bort leiligheten, har som virkning at C på grunn av sin nedsatte funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre i en tilsvarende situasjon, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 annet ledd.

Vurderingen av om C blir behandlet dårligere forutsetter en sammenligning med en faktisk eller hypotetisk person. Selv om dette kommunale bofellesskapet er organisert på en litt annerledes måte enn andre bofellesskap, ved at det blant annet har fellesarealer og bemanning hele døgnet, har ombudet kommet til at det vil være mest nærliggende å sammenligne med andre personer som leier leilighet av kommunen.

Ombudet ser imidlertid grunn til å påpeke at det å leie leilighet i dette bofellesskapet ikke kan sammenlignes direkte med å leie en annen leilighet av kommunen. Leilighetene i bofellesskapet i A gate inngår i et spesialtilbud der leilighetene tildeles personer med sterk psykisk utviklingshemming. Tilbudet inkluderer egen leilighet, men også heldøgns bemanning og tilgang til fellesområder. Slik ombudet ser saken, så kan ikke det å leie selve leiligheten i dette bofellesskapet vurderes separat, på samme måte som det å leie en hvilken som helst annen leilighet av kommunen. Ombudet har likevel under tvil tatt utgangspunkt i en sammenligning med andre personer som leier leilighet av kommunen.

Det er vanligvis ingen begrensning i adgangen til kortvarig å låne bort en leid leilighet. Ombudet legger ut i fra dette til grunn at kommunens begrensning i adgangen til å låne bort leiligheter i C’s borettslag har som virkning at C blir behandlet dårligere enn andre. C bor i denne leiligheten i dette borettslaget fordi han har nedsatt funksjonsevne. Ombudet legger dermed videre til grunn at C blir behandlet dårligere på grunn av sin nedsatte funksjonsevne.

Det neste spørsmålet som må vurderes er om begrensning i klagers adgang til å låne bort sin leilighet er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 fjerde ledd.

For at forskjellsbehandlingen skal være saklig, må den være knyttet til en beskyttelsesverdig interesse. Når det gjelder begrensingen av adgangen til å låne bort leiligheten når leier i bofellesskapet ikke selv er til stede, er ombudet av den oppfatning at begrensningen ivaretar en beskyttelsesverdig interesse. Begrensningen er begrunnet blant annet i beboernes og personalets sikkerhet og bofellesskapets formål, karakter og utforming. Beboerne ved dette bofellesskapet i B har spesielle hjelpebehov og enkelte kan være særlig sårbare i enkelte stunder. Videre er bofellesskapet organisert slik at når en person har kommet seg inn i de felles korridorene, så har personen tilgang til felles sanserom og samtlige leiligheter. Dørene til noen av leilighetene må videre i noen sammenhenger stå på gløtt for at personalet skal kunne gi beboerne nødvendig tilsyn. Bofellesskapets organisasjonsform innebærer at beboerne og deres besøkende kommer tettere innpå hverandre enn det beboere og besøkende gjør i vanlige bofellesskap. Dermed kan ikke leilighetene i dette bofellesskapet sammenlignes direkte med vanlige leieleiligheter hvor hver enkelt leietaker har tilgang kun til sin egen isolerte del som ingen andre har tilgang til. Hensynet til å ivareta alle bofellesskapets beboere, herunder deres og pleiernes sikkerhet, er etter ombudets syn en klart beskyttelsesverdig interesse og dermed saklig.
 
Ombudet finner videre at tiltaket er nødvendig for å oppnå det saklige formålet, idet det vanskelig kan tenkes andre praktiske løsninger som vil kunne ivareta formålet.

Det er ikke innført begrensninger i adgangen til  å ha overnattingsbesøk og annet besøk mens beboerne selv er til stede i leilighetene. Her har hensynet til den enkelte beboers interesser veid tyngst, selv om dette også påvirker sikkerheten og det private rom for de andre beboerne. Det er således bare i tilfeller der det er ønskelig å la andre bruke leiligheten når beboeren ikke selv er tilstede at det er innført begrensning. Ombudet kan ikke se at denne begrensningen er uforholdsmessig inngripende overfor C eller andre beboere i borettslaget.

Ombudet finner etter dette at forskjellsbehandlingen ikke er å anse som diskriminering etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4.

Fordi problemstillingen knyttet til adgang til å låne bort leiligheten ikke tidligere har oppstått i borettslaget, har ombudet forståelse for at begrensningen i adgangen til å låne bort leiligheten så langt ikke har fremgått av husleiekontrakten eller husordensreglene for borettslaget. I lys av denne saken vil imidlertid ombudet oppfordre kommunen til å sørge for at leietaker blir gjort kjent med denne begrensningen ved leie av leilighet. Enten i form av at dette vurderes individuelt og tas inn i den enkelte beboers kontrakt, eller på andre måter.

Konklusjon

B kommunes begrensning av leietaker C’s adgang til å låne bort leiligheten sin i bofellesskap for beboere som er psykisk utviklingshemmede i A gate 13, er ikke i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4.