B var uenig i at A ble nektet adgang til baren. B hevdet at det var As venninne som ble nektet adgang og da valgte de to venninnene å gå videre. As venninne hadde tilkalt politiet som snakket med bartenderen og A. Politiet konstaterte at A var ikke beruset. Ombudet mente at det ikke var sannsynlig at det var As venninne som ble nektet adgang når bartenderen ikke sa dette til politiet da de ankom stedet. A ble nektet adgang til baren, selv etter at venninnen forklarte at A er blind og har brannskader. Ombudet mente derfor at A ble nektet adgang på grunn av sin synshemning.

Konklusjon

B nektet A adgang og servering av alkohol på grunn av As synshemning i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5.

• Saksnummer: 13/1476
• Lovgrunnlag: diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5
• Dato for uttalelse: 19. november 2014

OMBUDETS UTTALELSE

Sakens bakgrunn

A, som er synshemmet, og hennes venninne B skulle dra på bar sammen den 10. mai 2013. A var edru da de møttes for å gå til C. B er avholdsperson, og dessuten ammet hun spedbarnet sitt på det tidspunktet. Da de kom til C og forsøkte å åpne døren, holdt bartenderen denne igjen og slapp dem ikke inn. Partene er uenige om hvorfor de ble nektet adgang. B ringte politiet som kom til stedet og konstaterte at A ikke var ruspåvirket. C tilbød A å gå inn alene, men da bestemte de to venninnene seg for å gå videre.

Ombudet har henvendt seg til politiet for å få innsyn i politiets vaktlogg fra kvelden for hendelsen. Politiet har gitt ombudet følgende opplysninger:

«Politiet ble varslet kl. 2048 om at en person ikke fikk ta med seg sin synshemmede venninne inn på C. En patrulje kom til stedet etter ca en halv time (ikke presist angitt i loggen). De snakket med D, og med den synshemmede personen. Det fremkommer av loggen at sistnevnte snakket normalt, snøvlet ikke, sto oppreist og i ro, og fremsto etter tjenestepersonens oppfatning som edru.»

Etter forslag fra politiet anmeldte A bartenderen. Saken ble imidlertid henlagt fordi straffeloven § 349 a om forbud mot å nekte tjenester ikke ga et vern til mennesker med nedsatt funksjonsevne på det tidspunkt. 

Partenes syn på saken

A:

Bartenderen sa at de ikke fikk komme inn fordi A så ut som en rusmisbruker. De kunne risikere å miste skjenkebevillingen hvis hun slapp inn. B forklarte bartenderen at A ikke var beruset, men at hun er blind og har skader fra en brannulykke. Bartenderen ville likevel ikke slippe dem inn.

B ringte da politiet og ba dem om å sende noen konstabler til stedet. Mens de ventet på politiet var det flere personer som oppmuntret bartenderen til å slippe dem inn. B skriver at det blant annet var en mann ved navn F som ringte bareieren for å forklare situasjonen. Ettersom F var kraftig beruset tok B over telefonsamtalen med bareieren, som sa at han ville ringe bartenderen for å høre hva som hadde skjedd. I en senere samtale med bareieren fikk B vite at årsaken til at de ikke slapp inn var at bartenderen mente A så ut som en rusmisbruker og den som fulgte henne så ut som en mindreårig. Bareieren sa at han ikke kunne gjøre mer siden bartenderen var ansvarlig for sikkerheten på puben mens han arbeidet der.

Etter hvert kom det to politikonstabler til baren. B skriver at disse skal ha anbefalt at B og A ble sluppet inn i baren. De snakket med A og konstaterte at hun ikke var beruset. Bartenderen gikk med på at A kunne komme inn på den betingelse at hun kun drakk kaffe. Dette opplevdes som svært krenkende for A, fordi både hun og B skal ha vært helt edru. De gikk derfor videre.

C:

C viser til at de har valgt å være ekstra forsiktige med ikke å slippe inn berusede personer siden de tidligere har blitt stengt av Næringsetaten.

Ifølge bareier E ble han oppringt av en beruset stamgjest som fortalte at de hadde blitt utestengt fra baren, og at bartenderen, D, også hadde nektet to damer inngang fordi den ene var blind. E ringte deretter til D og sa at han ikke kunne nekte en med funksjonshemming inngang. D hadde da forklart at han ikke ville ta sjansen på venninnen. Han mente at hun var påvirket eller virket som en rusmisbruker. Ifølge bartenderen kunne A få komme inn alene. Han forsikret E at han ikke nektet noen inngang på grunn av funksjonshemming.

E har lagt ved en redegjørelse fra D hvor det står at «(…) jeg forklarte sjefen at blind person er ikke problem men den som følger henne er ruspåvirket og jeg kan ikke ta sjansen på henne».

E har også lagt ved en bekreftelse på at en annen blind person hadde besøkt C flere ganger, samt et bilde av et skilt hvor det stod at førerhund er velkommen.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), jf. § 28. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Da dette handler om et forhold som fant sted før revidert diskriminerings- og tilgjengelighetslov trådte i kraft, vil ombudet vurdere saken etter forbudet mot diskriminering i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (dtl.) av 20. juni 2008.

Dtl. § 4 første ledd forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 4 fjerde ledd eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 5.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne, jf. § 4.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 4 fjerde ledd.

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 13.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

I forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven uttales det følgende om bevisvurderingen (Ot. prp. nr. 44 (2007-2008) s. 191):

«I saker om diskriminering vil det ofte fremtre som uklart hva som har vært det avgjørende for den handlingen som er foretatt eller om det har skjedd diskriminering. I slike saker vil styrkeforholdet mellom partene ofte være skjevt i den diskriminertes disfavør. Det kan dreie seg om diskriminering i boligforhold eller i forbindelse med kjøp av varer eller tjenester, inngang til utesteder mv. Det vil ofte være vanskelig å bedømme om det har skjedd diskriminering ettersom de reelle grunnene for handlingen kan være uklare eller skjulte. I de fleste tilfeller vil den som påstås å ha diskriminert være den sterkeste parten, og samtidig være den eneste som har opplysninger om hva som faktisk har skjedd. For eksempel vil det i en ansettelsessituasjon bare være arbeidsgiver som vet hvilke hensyn som var avgjørende ved valget av en arbeidssøker. Av disse hensyn er en regel om delt bevisbyrde ansett nødvendig for å effektivisere diskrimineringsvernet.»

 Departementet uttaler på s. 191 at regelen om delt bevisbyrde har som hensikt å «tydeliggjøre at innklaget eller saksøkt part i saker om diskriminering bør ha et særlig ansvar for å bidra til sakens opplysning.» Videre presiserer departementet på s. 191 at eventuell tvil skal gå utover innklaget:

«Ved avsluttet bevisføring gjelder den alminnelige regelen om at det mest sannsynlige faktum skal legges til grunn. Ved tvil skal imidlertid tvilen gå utover innklagede eller saksøkte.»

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om A ble nektet adgang til og servering på C på grunn av sin synshemning. 

Å bli nektet adgang til en bar og servering av alkohol er å bli stilt dårligere i lovens forstand. Det ombudet må ta stilling til er om det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det var As synshemning som var grunnen til at hun ble nektet adgang til og servering av alkohol på C.

Alkoholloven § 4-1 gir bevillingshaver rett og plikt til å nekte adgang til personer som er åpenbart påvirket av rusmidler. Alkoholloven § 4-2 gir bevillingshaver rett og plikt til ikke å skjenke alkoholholdig drikk til person som er åpenbart påvirket av rusmidler, eller som må antas å bli åpenbart påvirket. § 4-2 gir også bevillingshaver plikt til ikke å servere alkoholholdig drikk til personer som sitter sammen der en eller flere er åpenbart påvirket av rusmidler:

«Sitter flere personer sammen og en eller flere av dem er åpenbart påvirket av rusmidler, må det ikke serveres alkoholholdig drikk til noen av dem før den eller de påvirkede er fjernet.»

A ble gitt adgang alene under forutsetning av at hun kun drakk kaffe. Etter ombudets tolkning av alkoholloven § 4-2 hadde ikke bartenderen hjemmel til å nekte A servering av alkohol når de som var påvirket ikke fikk adgang.

A og hennes følge opplyser at begrunnelsen for at de ble nektet adgang og servering var at bartenderen mente A så ut som en rusmisbruker. C benekter at dette var årsaken til at de to ikke fikk slippe inn, og viser til at det var B som fremsto som beruset og som var årsaken til at følget ikke slapp inn. Utgangspunktet er altså at det står påstand mot påstand om A ble vurdert som ruspåvirket.

Ombudet merker seg at det kun var A som ble vurdert av politiet etter at politiet kom til stedet og hadde snakket med bartenderen. Dette fremgår av politiloggen, som er tidsnær dokumentasjon fra den aktuelle kvelden. Ombudet har bedt politiet undersøke om det sto noen opplysninger om B i vaktjournalen. Ombudet fikk opplyst at det ikke var registrert andre opplysninger på B enn at det var hun som hadde ringt politiet.

I brev av 17. september 2014 ba ombudet om en tilbakemelding på hva D sa til politiet da politiet var i baren, herunder hvorfor det ikke står noe om B i loggen dersom hun var grunnen til at følget ikke slapp inn. I brev av 2. oktober 2014 viser C til at det ikke står noe i loggen om hvorvidt B var beruset eller ikke, og at en kan ikke legge til grunn at B ikke var ruspåvirket fordi hun ringte politiet. 

C har altså fått muligheten til å forklare hvorfor bartenderen ikke sa til politiet at det var B som var problemet, dersom det var slik at det var B som ble vurdert som ruspåvirket, men har etter ombudets mening ikke kommet med en overbevisende forklaring på dette. Slik saken er opplyst, mener ombudet det fremstår som mest sannsynlig at avvisningen skyldtes at A ble vurdert som beruset.

Spørsmålet etter dette er om det var As synshemning som var årsaken til at hun ble nektet adgang og servering. Det følger av diskriminerings- og tilgjengelighetslovens forarbeider (Ot.prp. nr. 44 (2007-2008)) at det ikke er nødvendig med kjennskap til den nedsatte funksjonsevnen for at en handling eller unnlatelse kan ha en diskriminerende virkning i strid med loven. Det står videre i forarbeidene til loven at det ikke er et vilkår at det har vært en intensjon eller hensikt å diskriminere for at en handling skal være i strid med diskrimineringsforbudet. Forbudet mot diskriminering rammer også handlinger eller unnlatelser med diskriminerende virkning. Dette er avgjørende for forbudets effektivitet og i tråd med lovens formål om å hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne uavhengig av om det ligger en bevisst hensikt til grunn (se s. 98).

Etter at B fortalte at A er blind og har brannskader ble hun fortsatt nektet adgang. Først etter at politiet hadde vært på stedet og undersøkt om A var ruspåvirket ble hun tilbudt adgang. Det fremgår klart av politiloggen at A ikke var ruspåvirket.

På bakgrunn av hendelsesforløpet og opplysningene som er lagt frem i saken mener ombudet det er grunn til å tro at vurderingen av A som ruspåvirket er knyttet opp mot hennes nedsatte syn og brannskader. Det er ikke sannsynliggjort at det var andre grunner enn As synshemning som var årsaken til at hun ikke fikk adgang til og servering av alkohol i baren.

Konklusjon

C har handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2010 § 4 da A ble nektet adgang til og servering av alkohol i baren.