Ombudet konkluderte med at A ikke var diskriminert av B ved at de ikke tilrettela en parkeringsplass for han i boligsameiet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5.

Ombudet mente at sameier var unntatt fra plikten til universell utforming, men vurderte saken etter den generelle bestemmelsen om indirekte diskriminering i lovens § 5. Ombudet fant imidlertid ikke at sameiet hadde en plikt til å tilrettelegge en plass for A ettersom det ikke har myndighet til å omdisponere plassene i sameiet på grunn av eiendomsretten til den enkelte eier.

Ombudet viste til sak 09/1311 om at det er grunn til å være varsom med å pålegge betydelige forpliktelser til fysisk tilrettelegging etter bestemmelsen om indirekte diskriminering, både for å sikre forutsigbarhet for pliktsubjektene etter loven og for ikke å uthule lovgivers bevisste valg om hvem som skal ha plikt til universell utforming og individuell tilrettelegging.

Konklusjon:

B hadde ikke utsatt A for diskriminering i strid med lovens § 5 ved å ikke tilrettelegge en parkeringsplass for han.

• Saksnummer: 14/920
• Lovgrunnlag: Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5
• Dato for uttalelse: 27. oktober 2014

OMBUDETS UTTALELSE

Sakens bakgrunn

Saken reiser spørsmål om A har blitt diskriminert på grunn av nedsatt funksjonsevne ved ikke å få parkeringsplass tilpasset funksjonshemmede i B.

Boligen som A flyttet inn i oktober 2012 ble ferdig oppført i 2007. Han eier leilighet nr. 52 med garasjeplass nr. 52 i B nr. 7, og garasjeplass nr. 2 i B nr. 5. Slik ombudet forstår det, kan A ikke bruke plassen under nr. 5 da den er for langt unna. Plassen under B nr. 7 har en standardstørrelse på 227 x 466 cm. Han har senskader etter en poliomyelitt og kan kun gå korte strekninger med krykker, og ellers bruker han rullestol. Garasjeplassen hans er for liten til både parkering av bil og oppbevaring av manuell og elektrisk rullestol.

Partene er uenige om hvorvidt det er parkeringsplasser for bevegelseshemmede i garasjeanlegget. C kommune gjennomførte en befaring i garasjeanlegget den 12. februar 2014 og registrerte at det er plasser tilpasset bevegelseshemmede. Kommunen skriver i brev datert 13. februar 2014 at boligområder skal være universelt utformet etter plan- og bygningsloven ved at en andel plasser «skal være HC-plasser», og at dette skal være dokumentert ved behandling av byggesøknaden.

I e-post fra utbygger, D (tidligere E AS), datert 24. februar 2014 fremgår det at de ikke «finner dokumenter eller krav om etablering av HC-plasser inne i garasjeanlegget […] HC-plassene er vist på utomhusplanen.» De har heller ikke funnet reguleringsbestemmelsene, men rammetillatelsen sier ingenting om krav til parkeringsplasser hverken innvendig eller utvendig. De anfører at dersom det hadde vært et krav om dette, ville de etablert slike plasser, synliggjort plassene ved oppmerking og anført det i kontraktene med den enkelte kjøper av de aktuelle parkeringsplassene.

Per dags dato har en av naboene med plass ved siden av A fått tillatelse til å parkere bilen sin ute, slik at A har plass til sin bil og mulighet for å gå ut og inn av bilen. Ordningen er midlertidig inntil naboen enten begynner å benytte plassen eller selger eiendommen sin.

Partenes syn på saken

A:

A hevder han er utsatt for diskriminering ved ikke å få en parkeringsplass for bevegelseshemmede slik han ble forespeilet da han ble vist leiligheten av megler. Han hevder at han ble forespeilet en parkeringsplass som er rett ved døren til heisanlegget da han ble vist leiligheten. Megler fortalte han at det var tre HC-plasser i bygget og at han kunne disponere en av disse. Plass nr. 50 er for eksempel en plass som han kan bruke. A har også foreslått å slå sammen to plasser ved siden av hverandre.

A anfører at det opprinnelige referansenummeret på garasjeplassen er delvis malt over og erstattet med nye nummere. Eksempelvis er hans garasjeplass nr. 2 i den delen av anlegget som tilhører B nr. 5. Etter befaringen fra C kommune ble det også registrert minst tre parkeringsplasser som er tiltenkt bevegelseshemmede, men disse er solgt til tilfeldige beboere.

Han anfører videre at salg av HC-plasser til bestemte leiligheter ikke kan ha vært forutsetningen til byggetillatelsen ut ifra brevet til C kommune, og salgene er etter det han kjenner til heller ikke tinglyst.

Dersom det er solgt faste garasjeplasser til leilighetene, må dette være ulovlig i henhold til å ha HC-plasser i garasjen, og det kan uansett ikke være vanskelig å rokkere om på garasjeplassene for de funksjonsfriske beboerne.

B:

B avviser å ha utsatt A for diskriminering på grunn av hans nedsatte funksjonsevne.

Leilighetene ble solgt med garasjeplass merket med referansenummer tilsvarende hver leilighet, og noen leiligheter ble solgt med to garasjeplasser. Det er ikke reservert HC-plasser i B. De beboerne som har parkeringsplassene som er påståtte HC-plasser har kjøpt dem som en del av den inngåtte kjøpekontrakten før innflytting, og det var intet krav om at kjøper skulle ha en nedsatt funksjonsevne. Beboere som ønsket det kunne kjøpe en ekstra plass, og noen valgte en slik løsning. Sameie viser til e-post fra utbygger som underbygger dette.

Plass nr. 50 som A hevder å ha blitt forespeilet tilhører en nabo, og eieren har ikke blitt forespurt å fravike sin plass til ny kjøper av leilighet nr. 52. Også megler skal ha bestridt at eier av leilighet nr. 52 skulle få disponere plass nr. 50. Uansett så burde dette vært en del av kjøpekontrakten til A, som ikke er fremvist.

Sameiet har tillatt A å parkere utenfor oppmerket område slik at det blir plass til rullestol, tillatt montasje av døråpner fra garasje til trappehuset til tross for redusert brann og tyverisikkerhet og ordnet midlertidig løsning på garasjeplassen ved at han kan disponere naboens garasjeplass. Ordningen er midlertidig og opphører når leiligheten selges eller eier flytter bilen inn permanent.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), jf. § 28. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 første ledd. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 6 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 7.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd andre punktum.

Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd tredje punktum.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 6.

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 30.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til A er diskriminert på grunn av sin nedsatte funksjonsevne ved at B ikke lar han disponere en parkeringsplass som er stor nok til behovet hans og/eller ikke sørger for å slå sammen to plasser for han.

Boligsameier er unntatt fra plikten til universell utforming og individuell tilrettelegging i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven §§ 13 og § 16, jf. Prop. 88 L (2012–2013), jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) s. 143. Det fremgår av lovens forarbeider at borettslag ikke er å anse som en virksomhet som er rettet mot allmennheten. Ombudet legger til grunn at heller ikke et sameie kan anses å være en virksomhet rettet mot allmennheten.

Byggverk med krav om heis er imidlertid omfattet av plikten til universell utforming etter lovens § 15, jf. plan- og bygningsloven av 2008, jf. Byggeteknisk forskrift 2010 (Tek. 10). Ettersom bygningen i denne saken ble oppført i 2007, reguleres forholdet ikke av Tek. 10. Det er imidlertid utbygger og ikke boligsameiet som eventuelt ville være ansvarlig etter Tek 10.

Bruk av fellesarealer i et borettslag/sameie vil imidlertid kunne reise spørsmål om indirekte diskriminering, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) s. 10. Likestillings- og diskrimineringsnemnda har uttalt at forbudet mot indirekte diskriminering er ment å være en sikkerhetsventil for fysisk tilrettelegging i tillegg til bestemmelsene i §§ 13 og 16, jf. brev av 1. september 2010 fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet til Likestillings- og diskrimineringsombudet, som igjen viser til utredning av advokat Ann-Helen Aarø. Dette er lagt til grunn i ombudets sak 09/1311 og nemndas sak 23/2010. I sak 23/2010, som gjaldt spørsmål om et borettslag diskriminerte beboere med nedsatt funksjonsevne, ved at disse selv måtte dekke utgifter til fjernkontroll til elektrisk bom, ga nemnda følgende begrunnelse for hvorfor forholdet skulle vurderes etter bestemmelsen om indirekte diskriminering: «Det er i dette tilfelle tale om en situasjon som borettslaget selv har skapt, og det er tale om et grunnleggende behov, nemlig adgang til egen bolig, der tilrettelegging ikke utløser kostbare fysiske tiltak. Nemnda er derfor kommet til at § 4 siste ledd ikke er til hinder for en vurdering opp mot forbudet mot indirekte diskriminering, slik omstendighetene ligger an i denne saken.»

Problemstillingen for ombudet er derfor om sameiet handler i strid med vernet mot indirekte diskriminering ved å unnlate å tildele A en parkeringsplass tilrettelagt for hans behov.

Ombudet har ikke holdepunkter for å betvile at den enkelte beboer eier parkeringsplassene, både de i standardstørrelse og de som eventuelt er større. Det kommer tydelig frem i brevet fra E at de ikke bygget HC-plasser i garasjeanlegget, og at dette i så fall ville ha blitt synliggjort med merking og også fremkommet i kontrakten med den enkelte kjøper. Ombudet har på bakgrunn av dette og boligsameiets forklaring heller ikke grunn til å betvile at boligsameiet ikke har råderett over parkeringsplassene og derfor ikke kan omdisponere dem. 

Det er etter ombudets oppfatning vanskelig å se hvordan et av løsningsforslagene som A har foreslått kan gjennomføres uten at det krenker eiendomsretten til den enkelte eier når eier ikke samtykker til et bytte.

Ombudets sak 09/1311 gjaldt en person som mente seg diskriminert på grunn av nedsatt funksjonsevne i et borettslag der hun ikke fikk tilrettelagt en parkeringsplass i garasjeanlegget. Klager fikk ikke medhold av ombudet. Ombudet uttalte at det er grunn til å være tilbakeholden med å pålegge et borettslag omdisponering av parkeringsplasser i saker der man griper inn i eiendomsretten til den enkelte eier med hjemmel i forbudet mot indirekte diskriminering. Ombudet viste også til at plikten til fysisk tilrettelegging i borettslag er begrenset av lovgiver. Det var dermed grunn til å være varsom med å pålegge betydelige forpliktelser til fysisk tilrettelegging etter bestemmelsen om indirekte diskriminering, både for å sikre forutsigbarhet for pliktsubjektene etter loven og for ikke å uthule lovgivers bevisste valg om hvem som skal ha plikt til universell utforming og individuell tilrettelegging.

Det er ombudets oppfatning at denne saken ikke skiller seg vesentlig fra saken over som kan medføre et annet resultat. Det er på det rene at A har et behov for en tilrettelagt parkeringsplass. Ombudet finner imidlertid ikke at sameiet har en plikt til å tilrettelegge en plass for han ettersom det ikke har myndighet til å omdisponere plassene i sameiet på grunn av eiendomsretten til den enkelte eier.

På denne bakgrunn har ombudet kommet frem til at B ikke har diskriminert A på grunn av hans nedsatte funksjonsevne.

Konklusjon

B har ikke diskriminert A i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 ved ikke å tildele han en større parkeringsplass og/eller ved å unnlate å slå sammen to parkeringsplasser for han.