16/756 Ikke diskriminert på grunn av språk under varetektsfengsling

To ektefeller var varetektsfengselet med brev- og besøkskontroll. De hadde anledning til å skrive brev til hverandre og motta besøk i fengslet, men var pålagt av påtalemyndigheten å kommunisere på norsk. Ektefellene og de besøkende har et annet morsmål enn norsk.

Ombudet viste til at diskrimineringsloven ikke gir noen ubetinget rett til å benytte morsmål eller språklig tilrettelegging i form av tolk. For at en som er fengslet kan sies å ha blitt stilt dårligere som følge av et ønske om å snakke sitt morsmål, vil avhenge av ulike omstendigheter, herunder språkferdighetene til de det gjelder og i hvilken situasjon spørsmålet oppstår.

Ombudet konkluderte med at så lenge ektefellene kunne skrive og snakke på norsk på et nivå som ivaretok grunnleggende kommunikasjon, kan ikke ulempen de har blitt påført sies å være stor nok til å konkludere med at de har blitt stilt dårligere i lovens forstand.

• Saksnummer: 16/756
• Lovgrunnlag: Diskrimineringsloven om etnisitet § 6
• Dato for uttalelse: 29.09.2016

Sakens bakgrunn

Saken gjelder spørsmål om diskriminering på grunn av språk under varetektsfengsling.

A var varetektsfengslet i Bredtvet fengsel i perioden 28. september 2012 til 19. november 2012. Hennes ektemann, B, var varetektsfengslet i Oslo kretsfengsel i samme periode. De var begge siktet i samme straffesak. Saken ble henlagt 25. juni 2014. A og B var ilagt henholdsvis full isolasjon og brev- og besøksforbud. Etter en tid ble restriksjonene redusert til brev- og besøkskontroll. Da brev- og besøksforbudet ble opphevet, fikk B og A skrive brev til hverandre. Av hensyn til etterforskningen og faren for å forspille bevis ble de pålagt å skrive på norsk. Av samme grunn fikk de ikke snakke sitt morsmål da de hadde besøk av familie under varetektsfengslingen.

Partenes syn på saken

A og B:

B og A mener de ble diskriminert på grunn av språk siden de ikke fikk bruke tolk under besøk og brevveksling mens de satt varetektsfengslet.

B og A mener de burde hatt rett til å kunne kommunisere på sitt morsmål. Tolker kunne forklart hva som ble skrevet i brevene og oversatt samtalene under besøk. Isteden fikk de beskjed fra etterforsker C at de ikke fikk skrive eller snakke på spansk. Det var særlig vanskelig for B som hadde kommet til Norge fra Chile i 2007 og derfor ikke behersket norsk så godt.

B hadde besøk av en fetter. De ble pålagt å snakke norsk under besøket. B snakket ikke så godt norsk på den tiden. Han jobbet som renholder og hadde lite kontakt med nordmenn. Hjemme snakket de spansk sammen.

A fikk besøk av sin mor og søster mens hun var fengslet. De fikk ikke lov å være alene, og alt måtte foregå på norsk. Familien har alltid snakket spansk til hverandre. Det var derfor rart og unaturlig at de måtte snakke norsk i fengselet.

Oslo Politidistrikt:

Retten kan ilegge en varetektsfengslet restriksjoner i form av brev- og besøksforbud eller kontroll i den utstrekning hensynet til etterforskningen tilsier det. Når retten vurderer om en person skal varetektsfengsles med restriksjoner, skal de alltid vurdere om det er et uforholdsmessig inngrep. Dersom en siktet ber om tolk, men nektes dette, kan det være et moment som tilsier at restriksjonene er uforholdsmessige.

I de innledende fengslingene var B og A ilagt henholdsvis full isolasjon og brev- og besøksforbud. Etter hvert ble restriksjonene redusert til brev- og besøkskontroll. Begrunnelsen for restriksjonene var fare for bevisforspillelse, og at ekteparet ikke skulle samkjøre sine forklaringer.

Hvis en siktet ber om tolk til et fengselsbesøk, er det fast rutine at tolk innkalles. Det vil være til fordel for straffesaken at man unngår at det under fengselsbesøket plutselig utveksles beskjeder på et språk politiet ikke forstår.

Politiet administrerer besøk til fengslede med brev- og besøkskontroll. Det er ingen automatikk i at en som er varetektsfengslet med restriksjoner får lov til å få besøk, fordi det må vurderes opp mot bevisforspillelsesfaren. Det er nødvendig å kontrollere kommunikasjonen mellom de siktede og vitner. Det ble tilstrebet fra politiets side at B og A skulle få lov til å få besøk. De ønsket besøk av familiemedlemmer som var blant vitnene i saken. Det var derfor viktig at politiet førte nøye kontroll med hva som ble sagt og eventuelt utvekslet under eventuelle besøk i fengselet. I denne saken strakte politiet seg langt for å tillate besøk til ekteparet.

C kan ikke huske at A eller B etterspurte tolk. C har heller ikke oppfattet at det var behov for tolk under besøkene. C oppfattet at A behersket norsk skriftlig og muntlig svært godt. B snakket med litt mer aksent, men han fremstod som en som også snakker godt norsk.

A spurte om hun kunne snakke spansk med sin mor. Slik C husker det, sa han eller kollegaen Vatn at det ikke var mulig der og da, siden hun var underlagt besøkskontroll.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion og livssyn. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3.

Diskrimineringsloven om etnisitet

Diskrimineringsloven om etnisitet forbyr diskriminering på grunn av etnisitet, jf. § 6 første ledd første punktum. Diskriminering på grunn av språk regnes som diskriminering på grunn av etnisitet, jf. § 6 første ledd andre punktum.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 7.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person eller foretak blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes etnisitet, religion eller livssyn, jf. § 6 andre ledd andre punktum.

Diskrimineringsloven gir ikke en uttrykkelig rett språklig tilrettelegging i form av tolk. Det betyr at et spørsmål om en språklig tilrettelegging av offentlige tjenester må vurderes som et spørsmål om indirekte diskriminering. Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av etnisitet, religion eller livssyn, jf. § 6 andre ledd tredje punktum.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 7.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om B og A ble utsatt for indirekte diskriminering på grunn av språk under varetektsfengslingen. Spørsmålet er om de ble stilt dårligere på grunn av språk da de ble pålagt å korrespondere på norsk mens de satt varektektsfengslet. Videre skal ombudet ta stilling til om B og A ble stilt dårligere på grunn av språk da de måtte snakke norsk da de hadde besøk av familie i fengselet.

Under varetektsfengslingen var det et tema hvilket språk B og A måtte benytte i kommunikasjon seg imellom og med besøkende, og det ble besluttet av påtaleansvarlig og/eller ansvarlig etterforsker at all kommunikasjon måtte foregå på norsk. B og A har beskrevet hvilken velferdsmessige betydning det har for dem å kunne snakke sammen og med familiemedlemmer på sitt morsmål. Ombudet legger til grunn at det var en ulempe for ektefellene å ikke kunne benytte spansk.

Diskrimineringsloven gir likevel ikke noen ubetinget rett til å benytte morsmål eller språklig tilrettelegging i form av tolk. I hvilke tilfeller en som er fengslet kan sies å ha blitt stilt dårligere som følge av et ønske om å snakke sitt morsmål, vil avhenge av ulike omstendigheter, herunder språkferdighetene til de det gjelder og i hvilken situasjon spørsmålet oppstår.

Ombudet har i en tidligere sak (sak 10/1742) konkludert med at en varetektsfengslet ble diskriminert på grunn av mangel på tolk. Saken gjaldt en person som ikke fikk vite grunnlaget for hvorfor han hadde blitt fengslet og ikke gjort kjent med sine rettigheter og plikter i fengselet, fordi han ikke snakket norsk og hadde begrensede engelskkunnskaper. Ombudet påpekte at å være kjent med hovedtrekkene for hvorfor man blir berøvd sin frihet er en helt essensiell del av den rettsikkerhet som følger av straffeprosessloven. Den varetekstfengslede ble derfor stilt dårligere enn personer som snakker norsk ved at han ikke fikk vite grunnlaget for siktelsen.

Denne saken gjelder møter og brevveksling som hadde velferdsmessig betydning for B og A, men det gjaldt likevel ikke ivaretakelse av grunnleggende rettigheter under fengslingen. Ombudet har forståelse for at det var unaturlig og at de opplevde det som utilstrekkelig å kommunisere på norsk. Så lenge B og A kunne skrive og snakke på norsk på et nivå som ivaretok grunnleggende kommunikasjon, er den ulempen de har blitt påført likevel ikke stor nok til å konkludere med at de har blitt stilt dårligere i lovens forstand.

Ombudet vil ellers påpeke at dersom ulempen for B og A skulle sies å utgjøre en forskjellsbehandling i lovens forstand, ville uansett det å kontrollere kommunikasjonen mellom de siktede og mellom siktede og vitner i straffesaken, av hensyn til bevisforspillelsesfaren, kunne være saklig og nødvendig, jf. lovens § 7.

Konklusjon

Oslo Politidistrikt handlet ikke i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av språk i diskrimineringsloven om etnisitet § 6.