De siste ukene har det stormet rundt Telenor. På jakt etter ny administrerende direktør, var ingen kvinner med i sluttrunden om topplederstillingen, til tross for tydelige politiske krav om det. 

Hvert fjerde minutt skjer det. Noen blir banka og slått av noen de kjenner. Mange av dem lider i stillhet. De tør ikke si noe. Mange av de rundt dem, er også stille.

“My little sister’s birthday / She’ll remember me / For a gift I had ten of my boys take her virginity”

Kanskje har du kjent på den selv. Magefølelsen som dukker opp i det du ser et høyt tall i søknadsbunken. Ikke det høye tallet på hvor mange år søkeren har jobbet med det din arbeidsplass mangler. Ikke det høye tallet på antall år med utdannelse fra de gode skolene, eller hvor mange relevante kurs hun har gått.

GJESTEBLOGG:

Tirsdag 1. juni 2015 vil stå som en merkedag i taternes og romanifolkets historie. Da overleverte tidligere utenriksminister Knut Vollebæk en offentlig utredning om norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. 

Slik begynte hun brevet sitt til oss. Kvinnen som kontaktet oss få dager etter at vi hadde lansert undersøkelsen som viser at norske mødre diskrimineres når de får barn.

Forrige uke ble myten om at det er likestilling mellom menn og kvinner i Norge knust. Norge ble presentert for det spekteret av vold, hat og trakassering som rammer kvinner.

Du har alt for mye å tape på å fortelle at du er gravid.

Hver dag treffer jeg folk som ikke får lov til å være den de er. De kan ikke. De våger ikke. De makter ikke. Det er rett og slett ikke plass til dem. Det er ikke plass til dem i vårt samfunn. Det er ikke plass til dem Norge.

Abdullah har søkt 129 jobber uten napp. Kristin kommer ofte til intervju, men ikke lenger. Det sier stopp når arbeidsgiver har truffet henne og rullestolen hennes.

Jeg bryr meg ikke om medvirkning for medvirkningens skyld. Det er folk som utsettes for diskriminering vant til – og drit lei. De løper mellom alle de såkalt ‘rådgivende’ utvalgene - langt fra der makten sitter. Jeg bryr meg om treffsikker likestillingspolitikk.

Han er i midten av førtiårene og har endelig begynt å kle seg som han vil og slik han føler seg.

Husker du den gamle gåten? Hvis et tre faller i skogen og ingen ser. Ingen hører det. Ingen forteller om det. Har det da skjedd?

Hvis dette hadde vært 1814, hadde bare 7,5 prosent av oss hatt stemmerett. Jeg hadde ikke vært en av dem. Det hadde ikke det store flertallet av dere andre heller. Det er et paradoks at den Grunnloven vi i år feirer 200-årsdagen til i realiteten bare var en seier for en veldig liten prosentdel.

I morgen kommer 8. mars-togene til å være fulle av folk som for et halvt år siden ikke ville drømt om å engasjere seg i likestilling. Det kan vi takke den blåblå regjeringen for.

“Asylsøkeran kryr som lopp og lus og bur i forsamlingshus”, sang Hans Rotmo for noen uker siden. Og det ble ramaskrik. Heldigvis.

Det er januar og avisene er fulle av nyttårsforsetter, slanketips og treningsforslag. Mine nyttårsforsetter handler om tre egenskaper som er avgjørende i vår kamp mot urettferdighet og diskriminering: Mot, utålmodighet og uavhengighet.

2013 er det siste året folk med loven i hånd kan diskriminere et menneske for å elske. Da burde det være på sin plass å gratulere med årtusenets første likestilte år?

Helseminister Bent Høie forvalter et lovverk som gjør at norske helseinstitusjoner kan bryte menneskerettighetene. Derfor ber jeg regjeringen erstatte lov om psykisk helsevern med et ikke-diskriminerende regelverk, og rydde opp i diskriminerende tvangsbruk i psykiatrien.

Lukten av klementiner og pepperkaker gjorde henne kvalm. Det var det samme med påskeegg og marsipan. Ferie med lange dager uten jobb, økte alltid faren for juling.

Er innvandrere diskriminert? Dette er et av de første gode spørsmålene vår nye statsråd Solveig Horne får. Og svaret bekymrer meg mer enn hennes tidligere uttalelser.

For to uker siden fortalte ni synlige samfunnsdebattanter hvordan de ble truet og trakassert på nett og i hverdagen, bare fordi de er kvinner som snakker. En uke senere fortalte et titalls kvinner hvordan de ble befølt og sjikanert av drosjesjåfører, bare fordi de er kvinner.

Jeg har et bilde på kontoret mitt av en småbarnspappa som lærer datteren sin å sykle. Hun ruller foran, helt fersk på to hjul. Han ruller bak, ganske erfaren på sine fire.

I disse dager har 60 000 barn sin første skoledag. Hvor mange av de barna må begynne på en annen skole enn vennene sine, fordi politikerne ikke vil prioritere en skole for alle?

Torsdag var jeg så heldig å få lov til å åpne Skeive dager på Sørlandet.  Det var en drømmedag. Å stå der, sammen med masse stolte mennesker, og feire det som for få tiår siden var en fjern drøm: Retten til å elske og være stolt av det!

Gleder du deg til å gå på byen i sommer? Mange gjør det ikke. Fordi de møter stengte dører, fordi de trakasseres eller fordi de ikke får lov til å kysse kjæresten sin på dansegulvet. Det gjør meg sint og fortvila.

Noen tar til orde for å bytte ut likestilling med likeverd. Det er ingen god ide. Likestilling handler om mer enn likeverd. Det forplikter til handling og det krever noe av oss.

Denne uken feirer vi 100-årsjubileet for kvinners stemmerett. Likestillingskampen har handlet om fordeling av makt, om frihet til å bestemme over eget liv, og om likeverd. Det vil den gjøre også de neste 100 årene.

Da jeg ble ombud, kom jeg med lang erfaring fra et av de mørkeste og mest skjulte kapitlene i Norges nære diskrimineringshistorie.

Våren er her, og det er også den stygge debatten om romfolket i Norge. Politikerne kappes om forbud og reguleringer. De driver mesterskap i å rydde gatene våre til 17. mai. Langt færre av de ansvarlige diskuterer gode tiltak for å møte Europas fattigste og mest diskriminerte folk.
Ingen diskuterer diskriminering og trakassering av romfolk i Norge. Det er en skam.

Denne helgen er det mange som unge som skal konfirmeres. Selv skal jeg ferie en av de flotteste 15-åringene jeg kjenner. Det gleder jeg meg til. Flere ganger har jeg fått anledning til å tale til ungdom på den viktige dagen. Og hva sier vi egentlig til dem på en sånn dag? Jeg treffer altfor mange unge som opplever at de ikke strekker til, at de ikke er bra nok og burde vært en annen. Derfor kan jeg ikke rope høyt nok til alle unge: du er noe og du trengs! Her finner du talen jeg holdt til konfirmanter i fjor. God konfirmasjonshelg til alle!

I dag skal jeg være med i høringsrunden på Stortinget for stortingsmeldingen “Forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner”.  Jeg skal dit fordi kjønnsbasert vold, også den som skjer i nære relasjoner, er en form for diskriminering av kvinner og jenter og et brudd på bestemmelsene i FNs kvinnekonvensjon.

Tenk deg at du ikke får den jobben du søker på fordi du er gravid, eller fordi du er for gammel, fordi du sitter i rullestol, eller fordi du har et pakistansk navn. Du var den best kvalifiserte. Men jobben fikk du ikke. Du klager på diskrimineringen. Og det apparatet som er satt til å beskytte deg mot diskriminering, finner at du er diskriminert og at arbeidsgiver har brutt loven. Ja, vel. Fint. Viktig. Du hadde rett og de hadde feil. Men hva så?

I dag foreslår regjeringen å rettighetsfeste et av Norges viktigste frigjøringsverktøy, brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Jeg håper likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen skjønner at det burde være hun som la fram den gode nyheten, ikke helseminister Jonas Gahr Støre.

Står likestillingskampen anno 2013 om frisørpriser? Nei. Den gjør ikke det.

Loven er klar: I Norge skal du ikke diskrimineres som gravid. Du har ikke plikt til å si at du venter barn og arbeidsgiver kan ikke spørre. Men hva hjelper det for den enkelte kvinnen som søker seg ny jobb?

I helgen har bilde av et menneskehav i protest mot homofiles rettigheter i Frankrike kvernet i hodet mitt. Hvordan er det mulig at så mange mennesker sier nei til andres rett til å elske den de vil og være den de er? I min verden nå virker det bare trist, og helt i utakt med samfunnsutviklingen.

I år skal vi feire det forkjemperne for kjønnslikestilling har fått til, sa statsministeren i nyttårstalen. Vi skal feire at det 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett. Det er bra å feire, og den virkeligheten min oldemor vokste opp i ser veldig annerledes ut enn den datteren min lever i. Men jeg savner en mer offensiv statsminister som ser fremover i jubileumsåret, og ikke bare bakover.

En venn av meg har en 16 år gammel sønn med store hjelpebehov. Han er skilt fra guttens mor, men de samarbeider godt. Sønnen har hatt behov for hjelp i mange år, og endelig har familien fått den støtten de trenger fra bydelen. Men så skal mor flytte til en annen bydel, og sønnens tjenester blir automatisk med på flyttelasset. Resultatet er at sønnen møter et nytt hjelpeapparat, som ikke kjenner han og hans behov.

“Gått ut på dato?” “Ungt og dynamisk miljø?” “50 år og for gammel?”

Det er en stor ære for meg å være her på Bjørnholt skole i dag og snakke for alle dere. I dag er over 350 000 ungdommer i 50 forskjellige land over hele verden samlet for å snakke om verdighet.

“Jeg er utdannet jurist fra hjemlandet, har en master fra Norge, har bodde her i 10 år, og det eneste jobbtilbudet jeg får er som vaskehjelp.”

Jeg har alltid vært begeistret for mot. Men mot er ofte lettere å snakke om enn å gjøre. Litt som med likestillingspolitikken i Norge. Store ord, men langt mindre konkret handling. For å få resultater i likestillingsarbeidet må den ut av festtalene og inn i det virkelige liv, konkluderte Likestillingsutvalget forrige uke. Deres diagnose for likestillingslandet er alvorlig og krever store endringer.

Dette spørsmålet fikk en kvinne fra legen under en komplisert fødsel; “vil dere helst bli kalt neger eller svartinger?”

Noe av det vanskeligste å få til i den norske likestillingsdebatten er å anerkjenne diskriminerings- og likestillingsutfordringene for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Rett før sommerferien skjedde det. Det venner, familie og kollegaer har ventet lenge på: Jeg opprettet profil på Facebook.

Denne uken har vi lest om det noen fremstiller som likestillingens skyggesider. Om menn som føler seg avmaskulinisert, om høyrepolitiker Torbjørn Røe Isaksen som mener økonomisk uavhengighet gjør at kvinner har lavere terskel for å skille seg. Vi har lest om sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen, som mener det ikke er stuerent å debattere likestilling med skepsis.

Jeg treffer altfor mange mennesker som skammer seg over den de er. Som gjør alt de kan for ikke å vise seg, eller som gir alt for å skjule sin annerledeshet.

“Du får ta deg en tur på byen da”. Det var svaret en lesbisk kvinne fikk fra fastlegen sin. Hun ønsket assistert befruktning, for å kunne bli mor. Er det et unntak? En enkeltstående historie? Nei. Dessverre finnes det mange slike historier.