Dignity Day: Hva er verdighet?

Akkurat i dag deler unge mennesker i Sør-Afrika, i Indonesia, i USA og her i Norge fortellinger om verdighet. Bare i Norge er over 30 000 unge samlet for å fortelle sine historier, bli inspirert og bevisstgjort betydningen av egen og andres verdighet.

Jeg vet ikke hvordan dere har det i dag, eller hvordan det er å være ung i dag. Men jeg husker ganske godt hvordan jeg selv hadde det som 15-åring – hva jeg var opptatt av og hva jeg drømte om. Jeg husker hvordan jeg satt på bakerste rad på vindusrekka, med rosa posebukser, grorudpalme på hodet og en ganske ukul tannregulering. Hvis noen hadde spurt meg hva jeg var mest opptatt av da – og jeg skulle svart helt ærlig – tror jeg at jeg ville sagt at jeg var mest opptatt av å bli likt – å bli akseptert av andre.

I jobben min som likestillings- og diskrimineringsombud treffer jeg mennesker som ikke blir akseptert for den de er – og jeg tror at det er derfor jeg er blitt invitert til å snakke for dere i dag. Jeg og mine kolleger jobber for at forskjellige folk skal få leve mer verdige liv. Vi møter hver eneste dag mennesker som er utsatt for uverdig behandling. Som ikke får lov til å være den de er, tro på det de vil, forelske seg i hvem de vil, eller som mobbes og trakasseres nettopp fordi de prøver å være seg selv.

I Norge har vi lover og regler som gir deg rett til å være deg selv. Som beskytter deg mot urettferdig forskjellsbehandling, mot diskriminering og trakassering. Men lover og regler er ikke nok til å sørge for verdighet, fordi verdighet er noe som skapes i møtene mellom deg og meg – i alle de små daglige handlingene våre. Når du treffer noen i gangen, på vei til skolen, i kantina, på trening og i klasserommet.

Jeg vil si noe om hva verdighet handler om for meg. Kanskje tenker du annerledes som verdighet. Og det er nettopp det denne dagen skal handle om – dere skal selv definere hva verdighet er for dere.  Dere skal fortelle historier som dere forbinder med verdighet. Og dere skal fylle begrepet verdighet med deres innhold.

Verdighet er jo et litt rart og stort ord. Et litt høytidelig ord. Men jeg tror at hun jenta med tannregulering på bakerste vindusrad hadde trengt å forstå mer om verdighet, og forstå at også hun betyr noe for andres verdighet. Og at hennes ønske om å bli likt – og akseptert – nettopp er kjernen i hva verdighet er – for meg. Verdighet for meg handler om tre ting:

For det første handler verdighet om grunnleggende menneskerettigheter – om grunnleggende menneskeverd. Hva betyr det? Jo, det betyr at vi alle, i kraft av å være mennesker – har verdighet. Har verdi. Er like mye verdt. Om det er Kronprinsen som stifta Dignity Day, eller hun jeg sykler forbi i Sofienbergparken hver eneste dag. Du er like mye verd – og har like mye krav på verdighet – om du er homo eller hetro, om du tror på Jesus eller Allah, om du har hijab eller lue på hodet.

Så verdighet er noe grunnleggende. Alle har det – alle har rett på det.

For det andre, så handler verdighet for meg om hva vi gjør. Mer enn hva vi sier. Du er ikke hva du tenker – du er hva du gjør, heter det i ordtaket. Verdighet vises og skapes i møtene mellom deg og meg. Derfor er hva du gjør viktig. Det hjelper ikke å mene en masse gode ting, hvis vi ikke gjør noe. Det hjelper ikke å være mot rasisme, hvis du lar vennene dine snakke stygt om muslimer uten å protestere. Og det hjelper ikke å være mot mobbing, hvis du velger å se en annen vei når en av vennene dine blir ertet. Du kan gjøre en stor forskjell – med ganske små handlinger. Sende en melding på Facebook til jenta i klassen som ikke har så mange venner. Snakke med den gamle naboen som aldri får besøk. Eller begynne å smile til han slitne som sitter et sted i byen hver dag og samler småpenger i en kopp.

Jeg har en sånn verdighetshistorie. Om en dame jeg sykler forbi hver dag i Sofienbergparken på vei til jobb. Jeg sykla alltid fort forbi henne før. Med dårlig samvittighet for at jeg ikke stoppet og ga henne penger. Fordi jeg ikke synes jeg kunne gi henne penger hver dag – sykla jeg bare fort forbi. Men en dag stoppet jeg og smilte i stedet. Ga henne noen kroner, men først og fremst et smil. Hun smilte stort tilbake. Neste dag sa hun hei til meg på sykkelen. Dagen etter ropte jeg hei og hun smilte og hilste tilbake. Nå vet jeg at hun heter Rosita, bor i Romania hvor hun har fire barn og skal reise hjem til dem etter en lang sommer om en ukes tid. Vi smiler til hverandre og viser hverandre verdighet. Det er små handlinger, men gjør stort for oss begge.

Den tredje tingen som verdighet handler om for meg – er faktisk MEG. Det handler om hvordan jeg ser på meg selv. Hvis jeg tviler på at jeg er verdt noe – eller at jeg er verdt å like, og bli akseptert (som reguleringsjenta på 15) – så er det vanskeligere for meg å vise verdighet til andre. Hvis verdighet handler om raushet, aksept og nestekjærlighet, så er det også noe jeg må vise meg selv. Det er ofte vanskelig å tro på seg selv – og tro på egen verdi – om du er femten eller førti. Vi er ofte flinke til å fortelle oss selv at vi ikke er bra nok, ikke holder mål. Det bør vi slutte med. Å vise seg selv verdighet er lurt.

Når vi i dag markerer Dignity Day – så gjør vi det derfor best ved å se på oss selv. Vi gjør det ved å se på våre handlinger – hva vi gjør mot våre venner, våre nærmeste – og hvordan vi ser på oss selv.

Må man gå på kurs for å lære verdighet – for å vise hverandre verdighet? Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror alle dere er eksperter på verdighet selv. At dere har massevis av historier fra hverdagene deres som viser verdighet i praksis. For det er jo det som betyr noe – ikke disse store ordene, men det vi faktisk gjør i møte med hverandre.

Jeg tror på det arbeidet dere gjør her på Bjørnholt skole. Jeg tror på at dere selv tar ansvar for hvordan dere vil ha det sammen – at dere hjelper hverandre å ta ansvar; elever, lærere, rektor. At dere jobber med å se det gode i andre mennesker – og jobber med å se andre også mer som deg selv, for vi er ganske like egentlig. Tross våre forskjeller, du og du og du, og den jenta med tannregulering på bakerste vindusrekke. Vi ønsker alle å lykkes, få til noe og bli akseptert – som den vi er.

I Norge har vi janteloven. Den loven sier at du skal IKKE tro du er noe. Jeg er enig i den loven. Du skal ikke TRO du er noe – du skal VITE det. Du er noe og du trengs. Lykke til med det viktige verdighetsarbeidet dere gjør i dag – og alle dagene framover.

Talen ble holdt for elever ved Bjørnholt skole onsdag 17. oktober.

Les mer om Global dignity og Dignity day her.