Du ser det ikke før du tror det

I en tid da folk er mer opptatt av å fortelle facebookvennene sine at de er på stranda, enn å faktisk være på stranda, er det lett å tvile på det med treet og fallet. For hvis ingen ser. Ingen hører. Ingen tror… skjer det da?

Det gjør det. Det skjer. I hvert fall når det gjelder hatkriminalitet og mennesker med nedsatt funksjonsevne. Treet faller, hver eneste dag. Det faller oftere enn vi tror. Det faller styggere enn vi tror. Og det faller fordi noen med viten og vilje har dyttet det overende.

I går skrev tre av landets største aviser om hatprat og hatkriminalitet. I Aftenposten handlet det om kvinner. I Dagsavisen handlet det om homofile, lesbiske og transpersoner. I VG handlet det om religion og etnisk opprinnelse. Ikke en av dem nevnte nedsatt funksjonsevne. Ikke fordi det ikke skjer. Men fordi de ikke ser det.

Koblingen mellom hatkriminalitet og mennesker med annen funksjonsevne er ikke-eksisterende. Det er en blind flekk. Vi ser på oss selv som et samfunn som er “snille med de funksjonshemmede”, ikke et som slår dem. Vi mener at dersom det likevel, mot formodning, skulle skje, utføres det av et “bad apple” – én enkeltperson som på ingen måte er representativ for resten av oss. Eller et særlig sårbart offer, der institusjonalisering, misforståelser og den annerledes funksjonsevnen kan forklare det meste.

Hatkriminalitet og hatprat er bare ekstremvariantene av det hele samfunnet vårt er gjennomsyret av: En tendens til å se annerledeshet som feil. Og feilvare er det jo ikke så farlig med? Vi ser ikke at det handler om oss. Vi ser ikke at den måten vi ser og tolker annerledeshet på gjør noe med menneskesynet vårt.  Slike skylapper er livsfarlige og må bekjempes.

Vi må få myndighetene generelt, og politiet spesielt, til å se at dette angår hele vårt samfunn. Å beskytte befolkningen mot vold og overgrep er deres jobb. Det er slått fast i både diskrimineringslovverk, straffeloven og menneskerettighetene.

Vi skal hjelpe dem. Vi skal hjelpe dem å se, og hjelpe dem å tro,. I dette arbeidet spiller kunnskap en nøkkelrolle, slik at forbrytelser registreres som de overgrepene de faktisk er. Kunnskap gjør journalister i stand til å se at den hetsen Sandra Borch og Marte Goksøyr utsettes for fortjener samme navn som den hetsen Hadia Tajik og jeg møtes med. Og kanskje viktigst: Kunnskap gjør det umulig for myndighetene å møte gode og nødvendige tiltak med påstander om at vi ikke vet nok til å handle.

Vi vet mer enn nok til å begynne arbeidet. Hovedutfordringen vår er å få denne kunnskapen ut til alle de som skulle hatt den. Politiet. Mediene. Myndighetene. Helsevesenet. Busselskapene. Listen er lang.

For aktiv kunnskap – dokumentert og forstått - endrer verden. Den skaper engasjement. Den skaper motpress.  Og det gjør det vanskeligere og vanskeligere for oss som samfunn å late som om hatkrim handler om unntak og dårlige epler, og at vi svikter fordi vi ikke vil se.