Skeive drømmer

Torsdag var jeg så heldig å få lov til å åpne Skeive dager på Sørlandet.  Det var en drømmedag. Å stå der, sammen med masse stolte mennesker, og feire det som for få tiår siden var en fjern drøm: Retten til å elske og være stolt av det!

  • Retten til å kysse drømmemannen midt i Markens en lørdag formiddag. 
  • Retten til å gå hånd i hånd med drømmedama som har drømmebarnet i magen
  • Retten til å være den mannen eller kvinnen man drømmer om å være, ikke den samfunnet og kromosomene har bestemt er den riktige.

Et drømmesamfunn. Og det har vi i dag. Har vi ikke?
Jeg skulle ønske jeg kunne si ja. Jeg skulle ønske jeg kunne si at vi alle har mulighet til å være den vi vil, elske den vi vil, gjøre det vi vil. At vi kan bruke resten av helga til å feire at vi er mål. At drømmen har blitt virkelighet.

Det vet dere at jeg ikke kan.
For på mange måter, og mange steder, er vårt drømmesamfunn fremdeles bare en drøm.

Og drømmer er skjøre. De er lette å ødelegge og lette å miste. Særlig når man har brukt alt sitt mot til å løfte dem fram, og opplever at andre tråkker på dem. Da kan veien fra drøm til mareritt være ganske kort.

Slik som i Russland, der drap på lesbiske og homofile møtes med propagandalover for å svekke deres rettigheter, i stedet for løfter om beskyttelse. Der hets og vold er utbredt, og kjærlighet omtales som noe uønsket. Der det er farligere å elske enn å hate.

Eller på Jamaica, der transseksuelle Dwayne nylig ble mishandlet til døde, bare fordi han ville gå ut og danse sammen med vennene sine.

Hva har så det med oss å gjøre, tenker du kanskje? Dette skjer jo tusenvis av mil borte. Det er deres mareritt, ikke vårt. Og det er både helt riktig, og helt feil. For selv om Russland, og i hvert fall Jamaica, er en verdensdel unna, er fortellingene om det som skjer der tilgjengelige med et museklikk. Og de leses av oss. Og våre foreldre. Og våre barn. Og de fortellingene gjør noe med oss og hvordan vi ser på hverandre. Også her.

Dessuten er det ikke bare i utlandet det er farlig å elske.

  • Skeiv Verden i Oslo kan ikke oppgi adressen sin fordi de er redde for å bli angrepet
  • Kjærester blir truet og banket opp på vei hjem fra byen – også i Norge
  • Ungdommer opplever at det ordet som for dem betyr kjærlighet og identitet er det vanligste skjellsordet i skolen

For også i verdens mest likestilte land er det forskjell på drøm og virkelighet. Til tross for felles ekteskapslov og ny diskrimineringslov er det forskjell på rett på papiret og mulighet i praksis. Det vet alle som har klint i Markens, introdusert seg som medmor eller tatt på seg klær eller sminke som bryter med det folk forventer du skal gå i.

For det finnes gode drømmer. Og det finnes dårlige. Som liten drømmer man om monstre under senga. Skumle, enøyde beist som stjeler leker og spiser barn. Så blir man voksen og skjønner at udyret finnes på ordentlig. Men det spiser ikke barn. Det spiser drømmer.

Opp gjennom tidene har det fått mange navn og tatt mange fasonger.

  • Det er bygdedyret som sladrer bak nedtrukne gardiner.
  • Det er moralpolitiet som arresterer deg med blikket og truer deg med ord fakter
  • Det er Janteloven som gjør deg mindre og mindre og mindre…

…helt til du blir så liten at drømmen blir for stor til å holde fast på. Og du slipper den.

Det er da det blir farlig.

For uten drømmene, står vi stille. For i alle samfunn, til alle tider, har store samfunnsendringer startet med nettopp det. At noen drømte om noe bedre. Og at de våget å si det høyt.

  • Det var det Nelson Mandela gjorde i Sør Afrika. 
  • Det var det Ghandi gjorde i India. 
  • Og det er det Kim Friele og hundrevis av andre modige kvinner og menn gjorde i Norge på 60- og 70-tallet, da Norge fremdeles hevdet at det var farlig å elske.

De våget å se over det fjellet som alle vi andre stod ved foten av og stirret rett inn i. De våget å si ifra om det de så på som urimelig og umenneskelig. Og de våget å kjempe for den drømmen de skimtet langt der framme.

Antropologen Margaret Mead sa en gang:
“Tvil aldri på at en liten gruppe med bevisste og engasjerte borgere kan forandre verden. For til alle tider er det nettopp de som har gjort akkurat det”.

Hun har rett. Derfor fortsetter vi å kjempe. Derfor bestemmer borgermesteren i Amsterdam seg for å flagge med regnbueflagg på alle offentlige bygg når de får statsbesøk fra Russland. Derfor maler aktivister fotgjengerovergangen foran den russiske ambassaden regnbuestripet. Og derfor kysser vi i Markens midt på en lørdag formiddag, selv om bygdedyret og moralpolitiet lusker bak hushjørnene.

Fordi vi vet at det er dette som er drømmen. Det er dette som er drømmedagen. Drømmekysset. Og drømmedama.

Og hun er alltid verdt å kjempe for.


 

 Serien Signert Sunniva


Ikon av serien Signert Sunniva


Sunniva Ørstavik er likestillings- og diskrimineringsombud.

I serien "Signert Sunniva" vil hun med jevne mellomrom skrive om likestilling, diskriminering og saker som engasjerer henne.

Tidligere innlegg i serien:

Følg Sunniva på Twitter: @sorstavik

www.facebook.com/SunnivaOrstavik

Få siste nytt fra LDO. Melde deg på nyhetsbrev.