Historien om en forelsket student

Der får han klar beskjed fra studentlegen: “Bare ta det med ro. Slike ting kan vi gjøre noe med. Dette finnes det medisiner mot!”

En time senere står han på fortauet med en resept i hånda.  Men han leser den ikke. Han går aldri på apoteket. Han svelger ikke en eneste pille. I stedet gjør han det som er så modig og så klokt at det gjør meg rørt bare å tenke på det: Han tar opp papiret. Han river det i stykker.  Og så melder han seg inn i Det norske forbundet av 1948.

Det er lett å glemme at dette var virkeligheten, ikke bare for denne studenten, men for mange, bare for få tiår siden. Det er ikke mange år siden det var kriminelt å være mann og elske en annen mann. Og det er enda færre år siden du ble omtalt som en medisinsk diagnose. En feil. Som burde repareres med piller og terapi.

Det skjer ikke i dag, takket være enkeltmennesker - som den forelskede studenten, grupper og organisasjoner. 

• De har gått foran, synliggjort og kjempet for at det å bli straffet eller tilbudt piller for å elske et annet menneske, er brudd på menneskerettigheter. 
• De har vist oss at kjærlighet ikke er noe man skal skamme seg over eller gjemme bort! Det er noe man skal vise fram og være stolt av.  
• De har lært oss at kampen for likestilling og mot diskriminering ikke handler om å få noen rettigheter – det handler om å ta noen tilbake.

Det er det menneskerettighetsarbeidet handler om: At vi alle har de samme grunnleggende rettighetene, den samme verdien uansett hvem vi er.

For å ha denne innstilling til rettighetsarbeidet – altså at vi tar noe tilbake som noen har tatt fra oss – må man ha en grunnleggende egenskap. Man må være stolt. Stolt over det man har oppnådd, og stolt nok til å ikke finne seg i den uretten som fortsatt skjer.

Sunniva Ørstavik deltar lørdag på regnbuedagene i Bergen. Dette er en kortversjon av talen hun holder før paraden.