Ny kamp for gamle paroler

Ikke på mange år har vi hatt så grunnleggende, store og engasjerende likestillingsdebatter som det siste halve året. Vi har diskutert sexkjøp og vold, tidsklemme og kroppspress, abort og familieliv. Ikke bare hjemme i stua. Eller på de byråkrattette debattmøtene jeg noen ganger inviteres til, men på TV! I beste sendetid. Fulgt opp og dratt videre av aviser og sosiale medier, der nye stemmer har bidratt til å løfte debattene til nye og andre innsikter. Hvordan i all verden kom vi dit?

Jeg tror svaret er enkelt: Vi kom dit fordi vi innså hva vi er i ferd med å miste. Det startet allerede i høst, da fedrekvoten og kampen for et likestilt arbeids-og familieliv plutselig ble en av valgkampens viktigste saker. Regjeringspartiene, som hadde gått til valg på å fjerne fedrekvoten, opplevde at det de trodde var en klar vinnersak, ikke var det likevel. Flere enn noen gang engasjerte seg i likestillingen – og et samlet arbeidsliv, med NHO i spissen, tok til orde for at det var uklokt å tukle med fedrekvoten. Vi er ikke i mål, var det tydelige ropet fra både organisasjoner, forskere og foreldre. Vi trenger fedrekvoten, vi liker fedrekvoten og vi vil beholde den, også etter valget.

Det kunne lett blitt et blaff. Noen ukers opphetet diskusjon, et forlik som reddet ti av fjorten uker, og så tilbake til den dvalen vi som jobber med likestilling kjenner så altfor godt: Troen på at vi er i mål. Eller at det lille som gjenstår kommer av seg selv, bare vi er tålmodige. Slik ble det ikke. For ikke før var vi ferdige med å diskutere fedrekvote, så kom en ny likestillingssak på bordet: Forslaget om å gi fastleger rett til å reservere seg mot å henvise til abort. Da eksploderte det. Kvinners ubestridte rett til å bestemme over egen kropp har mobilisert kvinner og menn som for lengst hadde trukket seg ut av likestillingskampen – og vekket unge jenter og gutter som trodde likestilling var et 70-talls rødstrømpeprosjekt. Vi har fått politisk debatt i alle kanaler, med alle partier. Fra politikkens nyfødte grand old lady Astrid Nøkleby Heiberg til tenåringene som har starta egne grupper i sosiale medier.

Ikke siden 70-tallet har så mange kvinner og menn, på tvers av alder og politisk tilhørighet, vært så enige om en ting: Likestillingen er verdt å kjempe for! Etter å ha brukt hele stemmerettsjubileet 2013 til å overbevise hverandre om at vi straks er i mål, er det som om vi plutselig har bråvåknet i 2014. Fordi vi for første gang på mange år har innsett at det slett ikke er en selvfølge at likestillingen fortsetter framover.  Hardt tilkjempede rettigheter kan aldri tas som en selvfølge. Tvert i mot kan de både fort og enkelt reverseres. Det trengs bare en valgkamp, en hestehandel og en samarbeidsavtale.

Som ombud er jeg bekymret. Både for kuttene i fedrekvoten og forslaget om å gi fastleger reservasjonsrett i abortspørsmål. Samtidig har folks engasjement det siste halve året gjort at jeg står tryggere og stoltere i kampen for et likestilt samfunn enn jeg har gjort noen gang tidligere. Flere jenter og kvinner, gutter og menn har blitt ristet ut av en norsk likestillings-dvale. Det mobiliseres som aldri før. Og det går fortere enn det det gjorde på 70-tallet. Takket være sosiale medier og andre nye kanaler er Per og Arshad, Randi og Roshina, med i kampen før politikerne har rukket å si utredning, proposisjon eller føringer. Mange pusser støvet av gamle paroler for togene på lørdag, og flere og nye stemmer kommer til togene nær deg. Minst like mange ruster seg i gruppene «ja til egen kropp», «hold fingrene av pappapermen» og andre initiativ i sosiale medier.

Jeg har sagt at de største truslene mot likestillingen er likegyldigheten og troen på at vi er i mål. Takket være den blåblå feminismen ser det ut til at disse truslene er i ferd med å endres. Kombinasjonen av gamle kamper og ny stemmer kan bli mer eksplosiv enn på lenge. Jeg er rustet til tog med både gamle og nye kjempere. God 8. mars og god likestillingskamp.