Rom for rom

I fjor så vi virkelig hvordan retorikken og handlingene mot tilreisende rom tok frem noe av det verste i oss. Politikere ville busse romfolket ut av landet vårt. Avisene var stappfulle av nedsettende, krenkende og uverdige skildringer. De fleste snakket om dem som en gruppe, de færreste om mennesker i nød.

Den siste tiden har jeg advart mot at de ulike forslagene regjeringen og politikerne kommer med er brudd på grunnleggende menneskerettigheter og er diskriminering. Det er det få som vil høre på.

Spørsmålet er om det hadde vært mindre ille om forslagene ikke hadde brutt med internasjonale forplikter og nasjonal lov. Selvfølgelig ikke. Vi kan ikke behandle enkeltmennesker på den måten vi gjør i dag.

Spørsmål mange stiller er om vi virkelig må tåle å se fattigdommen, om vi må tåle at noen sitter der med koppen, mens vi selv løper frem og tilbake i livene våre. Svaret er ja. Vi må tåle å se fattigdommen, tåle å se forskjelligheten i å leve liv på. Vi må tåle å bli utfordret som enkeltmennesker.

Politikerne er særlig ansvarlige for å sørge for at tilreisende rom møtes med anstendighet og verdighet. Men også du og jeg har et stort ansvar. Oslo kommune får mange henvendelser fra folk som er sinte og frustrerte. Men også henvendelser fra folk som spør “Hva kan jeg bidra med?”

Det gir meg håp om at vi skal unngå en ny skammens sommer. Hvis politikerne begynner å diskutere de gode tiltakene og hvordan vi skal unngå å diskriminere, og du og jeg tar ansvar for hvordan vi selv snakker om og møter folk i gatene våre, er det håp.

Noen ville busse folk av landet i fjor. Jeg vil busse folk – og ikke minst politikerne til Holocaustsenteret og andre steder – for at de skal lære om romfolkets historie. Det er historie om overgrep, trakassering og vold fra storsamfunnet. De bussturene vil forhåpentligvis føre til den nødvendige endringen i den offentlige debatt om Europas mest diskriminerte folkeslag.