Om kvalitetssikring av sakkyndiges rapporter i barnevernsaker

Likestillings- og diskrimineringsombudet er positiv til arbeidet som er satt i gang for å sikre en etterfølgende kontroll og kvalitetssikring av sakkyndiges rapporter i barnevernssaker. Ombudet er positiv til at det etableres et kontrollorgan.

Ombudet vil imidlertid komme med noen generelle merknader til enkelte deler av utredningen, herunder kapittel 3, kapittel 6 og kapittel 7.

Ombudets synspunkter er også oversendt elektronisk til postmottak@bld.dep.no.

Bakgrunnen for utvalget jf kapittel 3
Utvalget har tatt utgangspunkt i at de spørsmål som er av relevans i en barnevernssak er av psykologisk karakter, og gjelder barnets utviklingsbetingelser og barnets nåtidige og fremtidige psykiske helse. Ombudet stiller spørsmålstegn ved kom dette er en for snever beskrivelse av de faglige spørsmål som barnevernet kan trenge en etterfølgende vurdering av, både gjennom veiledning og gjennom sakkyndige rapporter.

Statistisk sentralbyrå har i sin rapport 2006/19 av Linda M. Allertsen og Trygve Kalve: Innvandrerbarn i barnevernet 2004, konstatert at innslaget av barn med innvandrerbakgrunn i barnevernet har økt de siste årene. På to år, fra 2002-2004, er det blitt nær 3 300 flere barn med barnevernstiltak. Barn uten innvandrerbakgrunn står for 68 % av denne økningen i tiltak, 17 % tilskrives førstegenerasjonsinnvandrerbarn og 14 % etterkommere. Sett i forhold til barnebefolkningen er det blant førstegenerasjons innvandrerbarn vi finner den høyeste klientraten målt per 1000 barn. Det gjelder for alle aldersgrupper, enten det er snakk om småbarn, førskolebarn skolebarn, tenåringer eller ettervernsklienter over 18 år. Overrepresentasjonen gjelder alle typer barneverntiltak.

Spørsmålet og utfordringen med å finne frem til hva som er det beste for barnet forutsetter en god forståelse og innsikt i forskjellige oppfatninger om barneoppdragelse, tradisjoner og familiestrukturer som finnes, avhengig av hvilket land familien har sine røtter fra. Grensesetting og samspillet mellom foreldre og barn kan f. eks påvirkes og fremstå som avvikende for dem som ikke tolker disse riktig i en kulturell kontekst. Under et måltid kan en mor med etnisk norsk bakgrunn fremstå som inkonsekvent ovenfor barna dersom hun ikke sikrer at barna sitter til bords under hele måltidet. I andre land gjennomføres kanskje ikke måltider samlet rundt samme bord. En sakkyndig må kjenne til slike forskjeller for å kunne tolke fenomener korrekt i den riktige kulturelle kontekst.

Videre må det forventes en solid evne til å vurdere hvordan forskjellene påvirker barnets beste, uavhengig av hva som er sakkyndiges egne kulturelle tilknytning. Den sakkyndige må derfor ha rutine og erfaring med et arbeide som krever en evne til kritisk distanse til egen kulturkrets i sine observasjoner. En etterfølgende kontroll med sakkyndigrapporten vil særlig måtte avklare hvorvidt sakkyndig har hatt familiens kulturelle tilhørighet med i sine analyser og belyse hvorvidt sakkyndige i sin rapport har utdypet hvilken relevans familiens kulturelle tilknytning kan ha hatt for de fenomener som er beskrevet, samt betydningen av dette i forhold til barnets beste.

Vi mener det tilsier at det i barnevernsaker også vil være andre spørsmål enn de av ren psykologisk karakter som krever solid innsikt og som indirekte kan ha betydning for de fenomener av psykologisk karakter som skal vurderes.

European Federation of Psychologists assosiation har i sine etiske retningslinjer for det faglige arbeidet under respekt for personers rettigheter og integritet (pkt 3.1) presisert følgende:

• “Awareness of individual, cultural and role differences including those due to disability, gender, sexual orientation, race, ethnicity, national origin, age, religion, language and socio-economic status.
• 
  Avoidance of practices which are the result of unfair bias and may lead to unjust discrimination”.

Tilsvarende etiske retningslinjer inngår ikke i de etiske prinsippene som ble vedtatt av Norsk psykologforening i 1998.

Ombudet viser til regjerningens arbeid for aktivt å forebygge negative og stereotype holdninger til forskjeller særlig på bakgrunn av funksjonshemming, seksuell orientering, etnisk og nasjonal opprinnelse, religion, livssyn og språk. Ombudet mener derfor at individuelle og kulturelle forskjeller på disse grunnlag må inngå i den sakkyndiges løpende og etterfølgende faglige veiledning av barnevernet.

Kvalitetsspørsmål ved bruk av sakkyndige, jf kapittel 6
Likestillings- og diskrimineringsombudet slutter seg til den vurderingen som er gjort av utvalget med hensyn til de sentrale kvalitetsspørsmål som bruk av sakkyndige i barnevernet reiser. Dette gjelder særlig krav til god og oppdatert fagkompetanse, faglig integritet, etisk standard, habilitet, og arbeidsformer som er åpne og kan gi tillitt.

Ombudet ønsker særlig å understreke behovet for å tilrettelegge for de sakkyndiges uavhengighet og innflytelse på det faglige arbeidet i barnevernet. Barnevernets arbeide preges i noen grad av tilgjengelige ressurser og økonomiske rammer for virksomheten. Det kan igjen reise problemstillinger og konflikter knyttet til f. eks omfanget av tjenestene til barnevernet. Foreldrene kan mene at de kan gi god omsorg dersom barnevernet tilbyr flere tiltak, mens barnevernet på sin side kan mene at de har gjort det som må kunne forventes, og at omsorgsovertakelse i stedet må bli løsningen. Foreldre med forskjellige former for funksjonshemming kan i blant møte dette i samarbeide med barnevernet, men også andre som f. eks minoritetsfamilier.  Sakkyndige vil i slike saker kunne utgjøre et korrektiv i forhold til kommunens vektlegging av økonomiske rammer ved valg av type tiltak.

Utvalgets forslag til kvalitetssikringstiltak, jf kapittel 7
Likestillings- og diskrimineringsombudet støtter utvalgets forslag til en mer omfattende, sentral modell for kontroll lik den som ligner modellen som benyttes av Rettspsykiatrisk gruppe under Den rettsmedisinske kommisjon, jf pkt. 7.1.3

Ombudet mener at behovet for nærhet til brukeren og hensyn til nødvendig veiledning og opplæring av barneverntjenesten, kan ivaretas på annen måte enn ved en desentralisert modell for kontroll. Kommisjonen kan ved hjelp av gode tekniske virkemidler som nettsider og publisering av relevante synspunkter gjennom fagtidsskrifter sørge for at deres arbeide gjøres kjent i de relevante fagmiljøer.

Når det gjelder kommisjonens sammensetning anbefaler ombudet at det vurderes hvorvidt kommisjonen bør styrkes med annen kompetanse i tillegg til psykologisk kompetanse, f eks sosialantropologisk kompetanse. Slik kompetanse vil bidra med en annen innfallsvinkel til å diskutere barnets identitetsutvikling.

Ombudet viser ellers til det som tidligere er sagt vedrørende endringer i barnebefolkningen i Norge og SSB sin rapport om utviklingen av innvandrerbefolkningens bruk av barnevernstiltak. Vi er enig i at arbeidet med sakkyndigrapporter kompliseres av en slik utviklingen og støtter derfor utvalgets forslag til en gjennomgang og styrking av det akademiske grunnlaget for barnesakkyndig arbeid.

Med vennlig hilsen