Høring om helseundersøkelser for adopterte fra land utenfor Vest- Europa

Helsedirektoratet opplyser at formålet med rundskrivet dels er begrunnet i et ønske om å styrke kvaliteten på de kommunale helsetjenestene og redusere de regionale variasjonene, og dels i et ønske om å sikre et likeverdig helsetilbud for en gruppe som ellers ser ut til å havne «mellom to stoler».

LDO viser innledningsvis til at LDO har utarbeidet en håndbok for tjenesteytere om likeverdige tjenester som gir generell veiledning for offentlige tjenesteytere med fokus på helsetjenester.

Likeverdige tjenester- hva handler det om?

I høringsnotatet oppgis formålet med rundskrivet å være… « å sikre et godt og likeverdig (vår utheving) tilbud for adoptivfamilier». Rundskrivet definerer samtidig ikke hva helsedirektoratet legger i et likeverdig tilbud. Dermed overlates dette til den enkelte tjenesteyter.

Likeverdige tjenester er ikke klart definert i lov. Vi mangler fortsatt en felles autoritativ definisjon av hva som kjennetegner likeverdige tjenester, og hva som er nødvendige forutsetninger for at offentlige tjenesteytere skal kunne betegne tjenestene som «likeverdige». I LDO sin håndbok s. 7 har vi gitt en beskrivelse av hva som kjennetegner likeverdige tjenester.

LDO ser at likeverd svært ofte forveksles med likhet, særlig for helsetjenester. LDO mener derfor at det er nødvendig at den enkelte virksomhet klargjør hva som legges i et likeverdig tjenestetilbud, slik f. eks Oslo Universitetssykehus har gjort.

Der defineres målsettingen for et likeverdig tjenestetilbud slik:

1. Tjenestene skal være av like god kvalitet.
2. Det skal være like god tilgang på tjenester.
3. Tjenestene skal gi resultatlikhet.

LDO anbefaler at helsedirektoratet definerer et likeverdig tjenestetilbud i rundskrivet. Ansvaret for å sikre likeverdige tjenester ligger på tjenesteyteren. Et reelt likeverdig behandlingstilbud er et tilbud som er utformet på en måte som sikrer kvalitet, uavhengig av forskjellighet hos pasienten. Ofte forutsetter det et systematisk og strukturert forarbeid som gjør det faktisk mulig å tilpasse tjenestetilbudet, f. eks ved behov for tolk og ved behov for mer tid.

Brukere forteller LDO at det fortsatt er vesentlige mangler ved tilretteleggingen av offentlige tjenester. Problemene ser ut til å være sammensatt. Noen ganger er kunnskapen om behovet for tilrettelegging fraværende og behovene usynlige for tjenesteyteren, noen ganger kan det være intern motstand mot å tilpasse tjenestetilbudet til enkelte grupper, og noen tjenesteytere kan ha stereotypiske forestillinger om pasientens behov. Manglende tilrettelegging avdekkes dessuten sjelden gjennom ordinære klagesaker og saker om direkte og indirekte diskriminering.

Det kan ikke utelukkes at den negative erfaringen til adopterte henger sammen med organisatoriske praksiser og virksomhetskulturer som på en usaklig måte skaper og vedlikeholder ufordelaktige situasjoner for enkelte grupper.

Variasjonene i tilbudet kan ha sammenheng med at det er ressursene og kunnskapen til den enkelte adoptivfamilie, og ikke hos virksomheten, som blir avgjørende for tjenestetilbudet.

Et likeverdig tjenestetilbud forutsetter at ansvaret for at tjenestene er likeverdig utformet ligger på virksomheten, ikke på pasienten.

• LDO anbefaler at rundskrivet tydeliggjør at likeverdige tjenester forutsetter at tjenesteyteren (fastlegen, kommunen, bufdir?) har ansvaret for et tilrettelagt tjenestetilbud og at oppfølging av adoptivfamilien etter hjemkomst initieres av ansvarlig tjenesteyter, og ikke adoptivfamilien selv.

Gjennom aktivitetsplikten pålegges offentlige myndigheter å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å hindre diskriminering og sikre likestilling. Det gjelder i rollen som tjenesteyter, som budsjettansvarlig, ved utforming av sektorpolitikk og rettsregler og som arbeidsgiver, jf. likestillingsloven (kjønn), diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (nedsatt funksjonsevne) og diskrimineringslovgivningen (etnisitet, religion mm).

En aktivitetsplikt innebærer blant annet:

• at informasjon fra offentlige myndigheter må tilrettelegges for ulike brukergrupper (f. eks med etnisk minoritetsbakgrunn og for personer med nedsatt funksjonsevne)
• at myndighetene må legge til rette for god kommunikasjon, og tilegne seg kunnskap og verktøy for å se brukernes behov og synspunkter.
• at likestillingsarbeidet må det forankres både hos ledelsen og hos alle ansatte, i plandokumenter, serviceerklæringer og budsjetter.

Offentlige myndigheter må selv, ut fra en analyse av tilstanden og utfordringene i den enkelte virksomhet, vurdere hvilke tiltak som er aktuelle og hensiktsmessige.

Vi vet i dag at kommunene ikke følger opp aktivitetsplikten. I NOU 2011:18 Struktur for likestilling s. 24 opplyser likestillingsutvalget at mindre enn en tredjedel av kommunene svarer at de i stor grad har kjennskap til aktivitets- og rapporteringsplikten i lovgivningen.

• LDO anbefaler at rundskrivet gir veiledning på hva som er nødvendige forutsetninger for at tjenestene er likeverdig utformet med hovedvekt på offentlige tjenesteleverandørers aktivitetsplikt i lovverket.

Helsedirektoratet opplyser i forordet til rundskrivet at målet er at adopterte barn skal få like god oppfølging som andre barn i Norge. Men gjennomgangen av kliniske undersøkelser og aktuelle psykososiale problemstillinger i rundskrivet kan neppe sies å være typiske for barn i Norge generelt.

Et likeverdig og ikke- diskriminerende tilbud innebærer at like tilfeller skal behandles likt. Ved å sammenligne helsetilbudet til andre barn i Norge med «barn fra ikke-vestlige europeiske land», kan sammenlikningen gi et feilaktig bilde av at det gjøres mye for sistnevnte gruppe og at de derfor blir særbehandlet. Mangel på likeverd usynliggjøres, når de gruppene som sammenlignes ikke er egnet til å synliggjøre den reelle forskjellsbehandlingen.

LDO er selvfølgelig også opptatt av at dette kan reise spørsmål om indirekte diskriminering.

Sammenligningen bør i stedet gjøres mellom barn i tilnærmet lik situasjon. Kanskje vil f. eks fosterbarn og barn fra ikke- vestlige Europeiske land være riktigere å sammenlikne?

• LDO ber helsedirektoratet vurdere om adoptivbarn fra ikke- vestlige europeiske land bør sammenliknes med andre grupper av utsatte barn f. eks fosterbarn. Det gjelder særlig i forhold til behandlingstilbudet ved psykososiale utfordringer.

I innledningen til rundskrivet vises det til at erfaringer…» har vist at disse barna ikke alltid har vært ivaretatt godt nok i møte med helsetjenesten, og at det har vært tilfeldig hvilke undersøkelser som har blitt gjort av adopterte som kommer til Norge.» Selv om høringen ser ut til å legge stor vekt på å tydeliggjøre hvilke medisinske undersøkelser som bør inngå i en forsvarlig
utredning, kan det ikke utelukkes at det dårlige tilbudet også har hatt sammenheng med andre mangler ved tjenestene.

For å si noe om hva manglene har vært, må man se på hvordan tjenesten er i virkeligheten og hvordan den oppleves av pasienten. Det betyr at tjenesteyter må skaffe seg kunnskap om hvordan brukerne selv opplever tjenestene.

Se også strategidokumentet til Oslo Universitetssykehus pkt Forutsetninger.

• LDO anbefaler kvalitative undersøkelser av brukererfaringer for å avdekke hva pasienten selv savner i møtet med tjenesteyter.