En kvinne hevdet at hun ble nektet praksisopphold hos en lege fordi hun brukte hijab. Legen skulle i følge kvinnen ha sagt at bruk av hijab kunne oppfattes negativt av pasienter.

Legen hevdet for det første at han ikke hadde lovet henne noe praksisopphold. Videre mente legen at det hadde formodningen mot seg at han skulle ha problemer med bruk av hijab. Legen var selv fra Iran, og flere i pasientgruppen var brukere av ulike religiøse hodeplagg.

Ombudet konkluderte med at det ikke forelå diskriminering på grunn av religion eller kjønn.

Saksnr; 09/526
Lovanvendelse; Diskrimineringsloven § 4, likestillingsloven § 3
Dato: 08.03.2010

Anonymisert sammendrag av uttalelse

Likestillings- og diskrimineringsombudet mottok den 27. februar 2009 en klage fra A.

A hevder hun ble nektet å gjennomføre avtalt hospitering hos doktor B, ved klinikk X i Oslo, fordi hun bruker hijab.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har kommet frem til at det ikke foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at B har handlet i strid med diskrimineringsloven § 4 eller likestillingsloven § 3.

Likestillings- og diskrimineringsombudets uttalelse kan bringes inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Fristen er tre uker fra du har mottatt dette brevet, se vedlagte orientering.

Sakens bakgrunn

A:

A hevder hun kontaktet B ved klinikk X i Oslo med forespørsel om hospitering i forbindelse med oftalmologikurs. Hospiteringen er et ledd i sjetteåret av medisinstudiet ved Poznan University of Medical Sciences (Polen). Hun hevder forespørselen ble besvart bekreftende og at hun møtte på klinikken til avtalt tid, tirsdag 10. februar 2009.

På møtet hevder A at B kom med følgende utsagn:

”Jeg går rett på sak- din hidjab er et problem. Du må enten ta den av deg eller forlate mitt kontor øyeblikkelig. Mange av mine pasienter er fisefine og kan reagere negativt på ditt religiøse hodeplagg. For meg er pasientene viktig pga pengene og jeg vil ikke miste penger pga deg. Du vet hvilket land vi lever i og hvordan nordmenn tenker.. Jeg måtte selv barbere vekk mitt skjegg, da pasientene assosierte dette med terrorisme. Jeg kan dermed ikke ha deg i dette rommet når jeg har pasienter, for jeg vil ikke tape kunder og penger. Hadde jeg i utgangspunktet visst at du bærer hidjab, så hadde jeg i første omgang aldri sagt ja til hospiteringen. ”

A ble svært overrasket og såret av uttalelsene, men spurte likevel om B kunne gi henne en innføring i hvordan man bruker de forskjellige instrumentene og metodene i oftalmologi uten at pasientene var tilstedeværelse. B aksepterte dette, men presiserte at A ikke ville få noe bekreftelse på at hun hadde gjennomgått en slik innføring. A valgte da å forlate klinikken.

B:

B avviser påstandene fra A.

B hevder for det første at han aldri har inngått en avtale om hospitering og viser til at han ikke er godkjent som instruktør i faget, og at han derfor ikke under noen omstendigheter har mulighet til å utstede papirer for praksisopphold. Han mener dermed at det er uforståelig hvordan A kan hevde at han på telefon tilbød henne hospitering. B hevder han ba A ta kontakt med Ullevål sykehus for hospitering.

For det andre mener B at det har formodningen mot seg at han skulle ha problemer med bruk av hijab. Han viser til at han selv er fra Iran og at det i pasientgruppen hans er mange pasienter med minoritetsbakgrunn som bruker ulike former for religiøse hodeplagg.

B mener beskyldningene kan ha sammenheng med at han hadde sagt nei til en pasientutvekslingsavtale med As ektemann, og at beskyldningene er deres måte å hevne seg på ham. 

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskrimineringsloven og likestillingsloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 1 og 2.

Diskrimineringsloven forbyr forskjellsbehandling på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn, jf. loven § 4 første ledd.

Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer eller foretak på grunnlag som nevnt over blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon, jf. lovens § 4 annet ledd.

Trakassering på grunnlag av for eksempel nasjonal opprinnelse er forbudt, jf. diskrimineringsloven § 5. Med trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende eller ydmykende.

Likestillingsloven § 3 fastslår at direkte eller indirekte forskjellsbehandling av kvinner og menn ikke er tillatt.

Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende kjønnsnøytral handling som faktisk virker slik at det ene kjønn stilles dårligere enn det annet, jf. likestillingsloven § 3 tredje ledd.

Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, ”hvis ikke den som er ansvarlig for handlingen, unnlatelsen eller ytringen sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering”, jf. diskrimineringsloven § 10 og likestillingsloven § 16.

Ombudets vurdering

Spørsmålet for ombudet er om det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at A ble nektet hospitering på grunn av at hun brukte hijab. For at det skal foreligge omstendigheter som gir grunn til å tro at det har funnet sted diskriminering, må klagers påstand støttes av hendelsesforløpet og sakens ytre omstendigheter. Dette må bero på en konkret vurdering. En påstand fra klager er ikke i seg selv nok til at bevisbyrden går over på innklagede. Klageren har i utgangspunktet bevisføringsrisikoen, jf. uttalelsen fra mindretallet i Likestillings- og diskrimineringsnemndas sak 26/2006, som en samlet nemnd senere har sluttet seg til.

I denne saken hevder A hun hadde en avtale med B om hospitering, noe som avvises av B. Påstanden fra A er ikke underbygget i form av en bekreftelse per e-post eller lignende. Etter ombudets vurdering støttes heller ikke As påstand av sakens ytre omstendigheter. Ombudet sikter da til at B ikke er godkjent som instruktør i faget. Ombudet mener på bakgrunn av dette at det har formodningen mot seg at B skal ha akseptert en forespørsel om hospitering.

Ombudet er etter dette kommet til at det ikke foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at A ble nektet hospitering på grunn av at hun brukte hijab.  

Konklusjon

B har ikke handlet i strid med forbudet mot direkte diskriminering på grunn av religion i diskrimineringsloven § 4 eller forbudet mot indirekte forskjellsbehandling på grunn av kjønn i likestillingsloven § 3.