Likestillings- og diskrimineringsombudet har kommet frem til at Trondheim kommune ikke har brutt sin plikt til individuell tilrettelegging etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 12 fjerde ledd i forbindelse med vedtak om kommunal bolig for A.

Klager brakte saken inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Nemnda kom til samme resultat som ombudet. Les nemndas vedtak på www.diskrimineringsnemnda.no.

Saksnummer: 11/2271
Lovgrunnlag: Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 12
Dato for uttalelse: 2. juli 2013

Ombudets uttalelse

Sakens bakgrunn

Helse- og velferdskontor Midtbyen, Trondheim kommune, innvilget søknad om kommunal utleiebolig for A, som har diagnosene barneautisme og psykisk utviklingshemming. Det fremgår av vedtaket at A vil få tilbud om en 2 roms leilighet når det finnes bolig, og at erfaringsmessig vil det ta fra 6 til 18 måneder før konkret bolig kan tilbys. B, As mor og far, påklaget på vegne av A vedtaket til Klagenemnda.

Klagenemnda fattet 31. januar 2012 vedtak på klage på innvilgelse av kommunal bolig. Klagenemnda fant ikke grunnlag for å endre Helse- og velferdskontorets vedtak om innvilgelse av søknad om kommunal utleiebolig. Klagenemnda uttalte blant annet at:

«Vanlig praksis ved boligtildeling i kommunen er at bruker får et boligvedtak hvor det angis antall rom og hvor lang kontrakt vedkommende kan forvente å bli tilbudt. Saksbehandler utarbeider dermed en sjekkliste hvor det framgår eventuelle særlige forhold som vil kunne ha betydning for tildeling av konkret bolig. Når det blir en ledig bolig i kommunen, vurderes denne boligen opp i mot de som har fått innvilget bolig og det vurderes hvem denne boligen kan være egnet for, med eller uten ytterligere tilpasninger. Boligen blir vurdert både i forhold til størrelse, beliggenhet, andre beboere, fysisk utforming, fagkompetanse i bofellesskapet og andre relevante forhold. Det er på dette
stadiet man vurderer om den konkrete boligen vil være egnet eller ikke for bruker.

For at kommunen skal kunne tilby en forsvarlig bolig ut i fra brukers behov, samtidig som man utnytter eksisterende boligmasse best mulig, er man avhengig av å ha et noe generelt utformet vedtak. Dersom alle søkere skulle få
innvilget samtlige av sine krav til bolig, ut over det som anses som faglig forsvarlig, ville kommunen vært tvunget til å bygge langt flere boliger, noe som ville få store økonomiske konsekvenser for kommunen. Dette ville igjen kunne
ført til at færre hadde fått innvilget kommunal bolig.»

Partenes syn på saken

B:

B hevder at kommunens vedtak er skjematisk og generelt utformet uten å ta hensyn til søkers særskilte, individuelle og omfattende behov for særskilt og individuelt tilrettelagt bolig, slik det er grundig gjennomgått og dokumentert i søknaden. Det hevdes at vedtaksformularet etterlater inntrykk av summarisk saksbehandling, der det tas sikte på å tildele alle den samme løsning uansett behov. Det fører til at de som har særskilte og omfattende behov for individuelt tilrettelagt bolig diskrimineres.

Trondheim kommune:

Trondheim kommune avviser påstand om at A og andre søkere som får vedtak om kommunal bolig etter samme mal utsettes for diskriminering i forhold til sine individuelle behov for tilrettelegging.

Kommunen opplyser at de vil tilrettelegge for en forsvarlig boligsituasjon for A, ut i fra hans individuelle behov. Kommunen opplyser at årsaken til at vedtakene på innvilgelse av bolig framstår så generelt utformet, er begrunnet ut i fra kommunens behov for å kunne utnytte boligmassen best mulig, i tillegg til å gi brukerne en forsvarlig bolig. Kommunen opplyser at vurderingen av
hvilken konkret bolig som skal tilbys, foretas i etterkant, når boliger meldes ledig. Når bolig er tilbudt og akseptert vil boligene tilrettelegges ytterligere ved behov.

Trondheim kommune hevder at anførsel om at alle brukere i kommunen tilbys lik bolig ikke er korrekt. Det opplyses om at når en bruker har fått innvilget kommunal bolig arbeides det kontinuerlig for å finne en bolig som vil kunne tilrettelegges ut i fra brukers behov. Kommunen opplyser at momenter som vil kunne være en del av vurderingen vil være størrelse på bofellesskapet, størrelse på boligen, utforming av boligen, beliggenhet, kompetanse i personalgruppa som betjener boligen, andre beboere i bofellesskapet etc. Det opplyses at dette er momenter som vil kunne være vanskelig å vedtaksfeste, da det kan være flere ulike boliger i vår eksisterende boligmasse som vil kunne oppfylle vårt
lovpålagte krav til forsvarlige tjenester for bruker. Kommunen viser for øvrig til Rådmannens saksframlegg til Klagenemnda datert 22. desember 2011 vedrørende vår saksbehandling ved tildeling av kommunale utleieboliger.

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 første ledd.

Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon.

Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre.

Plikten til individuell tilrettelegging reguleres av dtl. § 12. Kommunen er pålagt å foreta rimelig individuell tilrettelegging av tjenestetilbud etter tidligere sosialtjenesteloven og kommunalhelsetjenesteloven for å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne får et likeverdig tilbud, jf. dtl § 12 fjerde ledd.

Plikten til individuell tilrettelegging omfatter ikke tilrettelegging som innebærer en uforholdsmessig byrde. Ved vurderingen av om tilretteleggingen medfører en
uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmede barrierer, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen og virksomhetens ressurser, jf. dtl § 12 femte ledd.

Brudd på plikten til individuell tilrettelegging regnes som diskriminering, jf. § dtl. 12 sjette ledd.

Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, hvis ikke den som er ansvarlig for handlingen eller unnlatelsen sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om Trondheim kommune har oppfylt sin plikt til individuell tilrettelegging for A etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 12 fjerde ledd i forbindelse med vedtak om kommunal bolig.

Ombudet bemerker at kommunen har plikt til å tilby tjenester tilpasset den enkeltes behov. Ombudet vil presisere at diskriminerings- og tilgjengelighetsloven regulerer hvorvidt det er skjedd diskriminering som følge av at eksisterende regler ikke er fulgt opp, den skal ikke regulere kommunens helse- og sosialtjenester. Dtl. § 12 fjerde ledd skal virke verken innskrenkende eller utvidende i forhold til eksisterende sektorlovgivning og endrer ikke kommunens plikter etter sosial- og helselovgivningen. Hensikten er å styrke funksjonshemmedes rett til individuelt tilrettelagt tjenestetilbud ut fra et diskrimineringsperspektiv, slik at gruppen får et likeverdig tilbud med andre.

B har, på vegne av sin sønn A, anført at Trondheim kommune sitt vedtak om kommunal bolig for A ikke har tatt hensyn til hans særskilte, individuelle og omfattende behov for særskilt og individuelt tilrettelagt bolig.

Ombudet har merket seg Trondheim kommunes opplysninger om at årsaken til at vedtakene på innvilgelse av bolig framstår så generelt utformet, er begrunnet ut i fra kommunens behov for å kunne utnytte boligmassen best mulig, i tillegg til å gi brukerne en forsvarlig bolig. Kommunen har opplyst at vurderingen av hvilken konkret bolig som skal tilbys, foretas i etterkant, når boliger meldes
ledig. Når bolig er tilbudt og akseptert vil boligene tilrettelegges ytterligere ved behov.

Ombudet har også merket seg vedtak i Klagenemnda av 31. januar 2012, hvor Helse- og velferdskontorets vedtak om kommunal utleiebolig ble opprettholdt, og hvor det ble uttalt at det er vanlig praksis ved boligtildeling i kommunen at
bruker får et boligvedtak hvor det angis antall rom og hvor lang kontrakt vedkommende kan forvente å bli tilbudt, og at saksbehandler dermed utarbeider en sjekkliste hvor det framgår eventuelle særlige forhold som vil kunne ha betydning for tildeling av konkret bolig. Klagenemnda uttalte videre at kommunen er avhengig av å ha et noe generelt vedtak, dersom kommunen skal kunne tilby en forsvarlig bolig ut i fra brukers behov, samtidig som man utnytter
eksisterende boligmasse best mulig.

Ombudet har sett hen til de hensyn som ligger bak det generelt utformede vedtaket, samt merket seg at kommunens vurdering av den individuelle tilretteleggingen foretas i etterkant. Da det således ikke fremgår ut fra det
påklagede vedtaket hvilken bolig og individuell tilrettelegging kommunen vil tilby A, kan ikke ombudet på nåværende tidspunkt ta stilling til hvorvidt kommunen har foretatt en rimelig individuell tilrettelegging av
tjenestetilbudet ovenfor A.

Konklusjon

Likestillings- og diskrimineringsombudet har kommet frem til at Trondheim kommune ikke har brutt sin plikt til individuell tilrettelegging etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 12 fjerde ledd i forbindelse med vedtak om kommunal bolig for A.

Klager brakte saken inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Nemnda kom til samme resultat som ombudet. Les nemndas vedtak på www.diskrimineringsnemnda.no.