Ombudet konkluderte med at Løvenskiold-Vækerø handlet i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Uttalelsen ble påklaget til nemnda, som avviste saken.

For mer informasjon, kontakt Likestillings- og diskrimineringsnemnda: http://www.diskrimineringsnemnda.no/

OMBUDETS UTTALELSE

Sakens bakgrunn

A har hatt multippel sklerose i syv år, og er 100 % ufør. Han har problemer med å gå over lengre distanser. I forbindelse med krepsefiske i Sandungen 10. august 2013 søkte han om kjøretillatelse for en strekning på ca 2 km mellom Vestmarksetra og Sandungen. Han fikk avslag på denne søknaden fra Løvenskiold-Vækerø, som er grunneier. A viser til at han er helt avhengig av en slik kjøretillatelse for å kunne benytte seg av tilbudet i marka, herunder krepsefiske med venner. Han mener Løvenskiold-Vækerø diskriminerer ham på grunn av nedsatt funksjonsevne ved at han ikke får den nødvendige kjøretillatelsen.

Løvenskiold-Vækerø har i sin redegjørelse vist til at alle gående og brukere av rullestoler har full tilgang til skogsveiene. Bruk av hest, kjelker, tråsykler mv er også tillatt. Veiene på eiendommene er private veier for tømmertransport og drift av eiendommene. Kjøring for andre formål enn arbeidsrelaterte behov, utøvelse av offentlig forvaltning, tilrettelegging for friluftsliv i regi av skiforeningen, DNT, pensjonsforeninger, handikaplag osv tillates ikke. Det gis ingen kjøretillatelse knyttet til individuelle ønsker relatert til utøvelse av friluftsliv. Dette er også avtalefestet eller servituttbestemt for mange av eiendommene i Nordmarka av hensyn til beskyttelse av drikkevannsreservoarene.

Løvenskiold-Vækerø er pålagt å føre en meget streng regulering av trafikken på veiene av hensyn til dette. Det vises til at markakommunene representerer et omland med godt over en million beboere. Det vil være et stort antall mennesker med tilsvarende behov som i denne saken, eller andre med begrensede mulighet til å ta seg fram i utmark. Det vil være vesentlig til hinder for bruken av veiene til deres egentlige formål dersom alle disse brukerne skulle gis rett til kjøretillatelse til friluftsformål. Det vil også medføre et betydelig trafikksikkerhetsproblem, da veiene ikke er bygget for å kunne møtes på annet enn spesielt tilrettelagte steder.

Løvenskiold-Vækerø avviser at det var noen som hadde fått kjøretillatelse på den aktuelle strekningen for å krepse i år. Det kan imidlertid ha vært personer som kjørte på strekningen den aktuelle dagen med kjøretillatelse som var gitt etter de generelle retningslinjene.

Løvenskiold-Vækerø avviser at dette er diskriminering.

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloveneller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 3. Fra i. januar 2014 trådte ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov av 21. juni 2013 i kraft. I den nye loven videreføres diskrimineringsvernet i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 20. juni 2008. Denne saken gjelder forhold som fant sted før den nye loven trådte i kraft og behandles derfor formelt med utgangspunkt i bestemmelsene i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 20. juni 2008.

 Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2008

Direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 første ledd.

Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre.

Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering etter loven her.

Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, hvis ikke den som er ansvarlig for handlingen, unnlatelsen eller ytringen sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om Løvenskiold-Vækerøs praksis om at det ikke gis individuelle kjøretillatelser på den aktuelle strekningen er indirekte diskriminerende overfor personer med nedsatt funksjonsevne, herunder A, som har multippel sklerose, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4.

Ombudet legger til grunn at multippel sklerose er en sykdom av en slik varighet og omfang at den omfattes av vernet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Ombudet skal først ta stilling til om Løvenskiold-Vækerøs praksis rundt kjøretillatelser faktisk virker slik at personer med nedsatt funksjonsevne, stilles dårligere enn andre som ønsker å bruke marka, jf. § 4 tredje ledd. Kravet innebærer at det må påvises en faktisk negativ virkning for personer med nedsatt funksjonsevne sammenlignet med personer som ikke har nedsatt funksjonsevne, herunder multippel sklerose. Det som er vurderingstema, er om praksisen slik den fremstår i dag virker diskriminerende. Ombudet legger til grunn at dette er en nøytral praksis. Praksisen kan imidlertid føre til at personer med nedsatt funksjonsevne, som redusert bevegelsesevne og andre kroniske lidelser med pustebesvær, får færre muligheter enn andre til å ta del i friluftslivet. Ombudet finner derfor at Løvenskiold-Vækerøs praksis rundt kjøretillatelser i marka, stiller personer med nedsatt funksjonsevne, herunder A, dårligere enn andre.

Unntaksadgangen

Dersom Løvenskiold-Vækerøs praksis rundt kjøretillatelser er begrunnet i et saklig hensyn, er nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende overfor dem som forskjellsbehandles, vil dette ikke være i strid med loven, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 fjerde ledd.

Alle tre vilkårene må være oppfylt for at de generelle reglene og praksisen knyttet til det skal være tillatt etter unntaksadgangen.

Spørsmålet ombudet først må ta stilling til, er om Løvenskiold praktiserer ingen individuelle kjøretillatelser på den aktuelle strekningen for å ivareta et saklig formål.

I ot.prp. nr. 44 (2007-2008) nevnes at hensynet til andres helse og sikkerhet er et typisk saklig formål, men dette er ikke en uttømmende liste av momenter det kan legges vekt på.

Løvenskiold-Vækerø har anført at det ikke gis individuelle kjøretillatelser fordi forurensing av drikkevannskilder (som følge av biltrafikk) da vil bli være et problem. Løvenskiold-Vækerø har også vist til at det ikke gis individuelle kjøretillatelser til enkeltpersoner blant annet på grunn av at dette vil medføre et betydelig trafikksikkerhetsproblem, da veiene ikke er bygget for å kunne møtes på annet enn spesielt tilrettelagte steder. Løvenskiold-Vækerø er også pålagt å føre en meget streng regulering av trafikken på veiene av hensyn til dette. Det vises til at markakommunene representerer et omland med godt over en million beboere, og at det vil være et stort antall mennesker med samme behov som A i denne saken. Å åpne opp for individuelle kjøretillatelser vil dessuten hindre grunneier i bruken av veiene til deres egentlige formål.

Ombudet mener at hensynet til å motarbeide forurensing av drikkevann og hensynet til trafikksikkerhet er saklige formål. Det samme gjelder hensynet til fremkommelighet for arbeidsrelatert trafikk.

Det neste ombudet skal vurdere er om Løvenskiold-Vækerø har sannsynliggjort at praksisen rundt individuelle kjøretillatelser er nødvendig for å ivareta formålene over. I dette ligger at tiltaket må være egnet, og at det ikke foreligger andre ikke-diskriminerende tiltak. Å begrense kjøring i marka ved å avslå individuelle søknader om kjøring må sies å være egnet for å oppnå formålet om mindre trafikk i marka, samt mindre forurensing av drikkevann. Spørsmålet er imidlertid om det er mulig å oppnå dette selv om det gis noen individuelle kjøretillatelser til de som trenger det grunnet nedsatt funksjonsevne.

Ombudet har forståelse for at det er nødvendig å ha retningslinjer og begrensninger rundt hvem og hvor mange som gis kjøretillatelser på veiene i marka.

I dag gir imidlertid Løvenskiold-Vækerø kjøretillatelser for offentlig forvaltning, pensjonistforeninger, handikaplag, fellesturer med buss om sommeren etc. Selv om dette i all hovedsak er biler og busser som frakter flere mennesker om gangen viser det at det er mulig å kjøre bil på de aktuelle områdene. A har også anført at han tidligere år (blant annet i 2011) fikk den nødvendige kjøretillatelsen fra Vestmarksetra til Sandungen, men at han fikk avslag i år. Ombudet kan ikke se hvorfor et avslag av As kjøring er nødvendig i år sammenlignet med tidligere år.

Løvenskiold-Vækerø har anført at det er svært mange mennesker som bruker marka. Dersom det åpnes for å kjøre individuelt i disse områdene, vil det kunne føre til at veldig mange mennesker med nedsatt bevegelsesevne vil søke om å få kjøre i marka på de aktuelle strekningene. Dette vil kunne gå utover de hensynene som Løvenskiold-Vækerø ønsker å ivareta. Ombudet har forståelse for at Løvenskiold-Vækerø er bekymret for økt biltrafikk i marka, da det er mange som bruker denne, men det er ikke dokumentert eller sannsynliggjort på annen måte at det plutselig vil komme svært mange søknader om individuelle kjøretillatelser i marka fra personer med nedsatt funksjonsevne som følge av at A gis kjøretillatelse en gang i året. Det er da heller ikke sannsynliggjort at det på den måten vil bli økt trafikk og forurensing som følge av at Løvenskiold-Vækerø endrer sine retningslinjer for når det gis individuelle kjøretillatelser.

Ombudet viser til at det følger av FNs konvensjon for personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) artikkel 30 1 e) at det er et svært viktig prinsipp å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne har tilgang til tjenester fra dem som har ansvar for å organisere fritids-, reiselivs-, fornøyelses- og idrettsaktiviteter. Slik Løvenskiolds praksis rundt individuelle kjøretillatelser er i dag hindrer det personer med nedsatt funksjonsevne (herunder personer som ikke kan gå lengre strekninger som følge av nedsatt bevegelsesevne) å komme seg ut i marka, og delta på fritidsaktiviteter som krepsestevne. Asker kommune har vist til at krepsefiske kan gjøres andre steder i Asker enn i Vestmarka. Kommunen viser til at i vannene ved Dikemark er det kreps, og der skulle det la seg gjøre å komme helt ned til vannkanten for folk med nedsatt funksjonsevne. Ombudet mener det er positivt at det finnes andre steder i Asker hvor personer med nedsatt funksjonsevne har mulighet til å komme seg ned til vannkanten. Klager i denne saken har imidlertid vist til at hans venner fisker kreps på Sandungen, at det er der det er mest kreps, og at det ikke er aktuelt for ham å kjøre i marka hver helg. Dette er et krepsestevne som skjer en gang i året, og det er da han ønsker kjøretillatelse. Avslag på kjøretillatelse hindrer klager i å delta på et krepsestevne sammen med sine venner.

Ombudet finner på bakgrunn av en helhetsvurdering av saken at Løvenskiold- Vækerø ikke har sannsynliggjort at en praksis, hvor det ikke gis noen individuelle kjøretillatelser Løvenskiold-Vækerøs er nødvendig for å ivareta hensynet til mindre trafikk på veiene i marka eller av hensynet til økt forurensing av drikkevann.

Vilkårene i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 fjerde ledd er dermed ikke oppfylt. Det er dermed ikke nødvendig for ombudet å vurdere om Løvenskiolds praksis virker uforholdsmessig inngripende overfor A

Konklusjon

Løvenskiold-Vækerø handler i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 gjennom sin praksis om at det ikke gis individuelle kjøretillatelser til personer med nedsatt funksjonsevne, herunder A.

Ombudet vil oppfordre Løvenskiold-Vækerø til å endre sin praksis om kjøretillatelser. Ombudet mener det i større grad kan åpnes for individuelle kjøretillatelser til folk med nedsatt funksjonsevne som ønsker å ta i bruk marka, herunder A. Vi ber om tilbakemelding innen 4. mars 2014 om hvordan Løvenskiold-Vækerøforeslår å løse saken, dersom Løvenskiold-Vækerø ikke velger å bringe saken inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda.