13/215 Utested brøt loven

Ombudet tok stilling til om C handlet i strid med diskrimineringsloven § 4 da kun én av to kontrollgrupper, som var likt kledd, men som hadde forskjellig etnisk bakgrunn, ble sluppet inn på utestedet B.

Næringsetaten i A kommune foretar stikkprøver og rutinemessige kontroller av bevilgningspliktige salgs- og skjenkesteder i kommunen. Denne aktuelle kontrollen var rettet mot etnisk diskriminering på stedet. Kontrollen ble utført av seks mannlige kontrollører fordelt på to grupper. Den ene gruppen besto av personer med hhv. pakistansk, iransk og srilankisk etnisitet. Den andre gruppen besto av norsk etniske menn. Gruppen av etnisk norske menn slapp inn på utestedet, mens gruppen menn med annen etnisitet ikke fikk slippe inn.

Ombudet vurderte om utestedet hadde sannsynliggjort at det var andre årsaker enn etnisitet som førte til at kontrollgruppen med minoritetsbakgrunn ikke slapp inn. Ombudets vurdering var at utestedet ikke kunne sannsynliggjøre dette. I vurderingen la ombudet til grunn tidligere saker og avgjørelser.

Konklusjon

Ombudet har vurdert saken og har kommet frem til at C v/utestedet B handlet i strid med diskrimineringsloven § 4 første ledd da kontrollørene med en annen etnisk bakgrunn enn norsk ikke fikk adgang til utestedet i forbindelse med Næringsetatens kontroll den 9/10. november 2012.

• Saksnummer: 13/215
• Lovgrunnlag: Diskrimineringsloven § 4
• Dato for uttalelse: 30.10.2013

Behandling i Likestillings- og diskrimineringsnemnda

Saken ble påklaget til nemnda, som behandlet saken i møte den 27. juni 2014.

Nemnda kom til at C ikke handlet i strid med diskrimineringsloven § 4 i forbindelse med den aktuelle kontrollen foretatt av A kommune v/Næringsetaten i A.

Nemnda bemerket blant annet at parvis testing synes å være beheftet med enkelte svakheter. Dersom det ikke lykkes å etablere identiske situasjoner, oppstår det en risiko for at det ikke er det samme som måles. Nemnda viser også til at flere ansatte ved B har en annen etnisk bakgrunn enn norsk, noe som også gjelder for vaktselskapet som benyttes. Publikum på utestedet er også flerkulturelt, og utestedet er også kjent for å henvende seg til et flerkulturelt publikum.

Nemnda viser også til at Næringsetaten konkluderte med at det ikke var skjedd brudd på diskrimineringsloven § 4, og at etaten også faktisk var til stede under kontrollen, hvilket tilsier at etatens egen vurdering av situasjonen må tillegges en viss vekt.

Nemndas sak nr.: 4/2014

OMBUDETS UTTALELSE

Sakens bakgrunn

Ombudets fremstilling av saken bygger på opplysninger i dokumenter sendt av Næringsetaten i A kommune (herunder C sin redegjørelse av 19. november 2012 på veiene av B til Næringsetaten) og C sin redegjørelse av 19. april 2013 til ombudet.

Den 10. november 2012 klokken 02:20 gjennomførte Næringsetaten i A kommune parvis testing ved utestedet B.

Med parvis testing menes i denne sammenheng en kontroll for å se om to grupper behandles ulikt på utesteder. Gruppene er i utgangspunktet identiske hva gjelder alder, klær og oppførsel, men har ulik etnisk bakgrunn.

Av Næringsetatens kontrollrapport fremgår det at:

«Kontrollen ble ut av seks kontrollører, fordelt på to grupper. Kontrollørgruppe 1l bestod av 3 menn. Personene i denne gruppen hadde henholdsvis pPakistansk, iIransk og sSrilankisk etnisitet. Alderen til disse var 22, 24 og 28. Kontrollgruppe 2 bestod av 3 menn. Personene i denne gruppen hadde norsk etnisitet. Alderen på disse var 23, 24 og 30. Alle kontrollørene var forholdsvis likt kledd.

Kontrollørene ankom utestedet "Internasjonalen" fredag den 10.11.12 klokken 02:20. Det var en liten kø utenfor inngangen som bestod av 4 andre personer. Det var to vakter som stod ved inngangspart1iet. Vakten med vaktnummer "0011" var den som slapp folk inn på stedet.

Kontrollørgruppe 1 stilte seg først i køen utenfor utestedet. Kontrollgruppe 2 ventet til 4 andre personer hadde stilt seg etter den første gruppen for så gå inn i køen.

Vaktholdet på utested var drevet av D. Vakten spurte kontrollgruppe 1 om alle var over 24 år. En i gruppen svartm1e nei uten å spesifisere alderen sin. Gruppen fikk beskjed om at de hadde fått streng beskjed om ikke å slippe inn folk under 24. Den yngste personen i gruppen fortalte vakten at han tidligere hadde vært inne på stedet flere ganger hvor vakten svartm1e at det hadde han sikket1rt væt1rt men i kveld hadde de fått en strikt beskjed om å holde aldersgrensen. Da sa gruppen at de bare ville gå videre og gikk ut av køen.

Foran kontrollgruppe 2 var det 2 etnisk norske jenter. Vakten sjekket legitimasjonen til jentene og f0rtalte at det var 24 års aldersgrense og at de ikke ville få komme inn på utestedet. Det var noe mer snakking mellom vakten og jentene hvor vakten til slutt svarer "Vil det bli bedre hvis dere får slippe inn på stedet?" Til dette svarte jentene ja og ble sluppet inn på utestedet.

Kontrollgruppe 2 ble spurt om alder. Til dette svarte kontrollørene henholdsvis 23, 24 og 30 år. Vakten fortalte at han ville se legitimasjonen for å sjekke alderen. Kontrollørene fremviste legitimasjon og ble sluppet inn på utestedet.

Kontrollørene i kontrollgruppe 2 konkluderte med at dørvakten hadde forskjellsbehandlet de to kontrollørgruppene til tross for at de var i samme aldersgruppe, var likt kledd og oppførte seg likt.

Kontrollør 1 gikk frem til baren, legitimerte seg som skjenkekontrollør og ba om å få snakke med ansvarshavende. Ansvarshavende, E,, kom frem til baren etter et par minutter. Kontrolløren redegjorde for kontrollens fokus, metode og hva kontrollørene hadde observert. Kontrolløren fremviste så kontrollgruppe 1 og kontrollgruppe 2 for at ansvarshavende skulle få se likheten i klesdrakt. Ansvarshavende ba om å få vite hvem vakt som hadde tatt imot kontrollørgruppene i døren hvor en mann med vekter ID "0011" ble fremvist. Ansvarshavende beklaget ovenfor kontrollgruppe 1 for at de hadde blitt forskjellsbehandlet.»

I brev av 4. april ba oOmbudet B om å redegjøre for saken, herunder om det på bakgrunn av Næringsetatens rapport ble innført nye rutiner eller instrukser.

Partenes syn på saken

Næringsetaten i A kommune:

Næringsetaten (jf. etatens brev av 22. januar 2013 til Hace AS v/Internasjonalen) kom til at det i kontrollrapporten ikke ble tilstrekkelig bevist at diskriminering hadde skjedd.(,jf. etatens brev av 22. januar 2013 til C v/B. Dermed konkluderte Næringsetaten konkluderte med at det under kontrollen ikke ble avdekket brudd på alkoholloven § 1-8 tredje ledd, jf. straffeloven § 349 a og diskrimineringsloven § 4. Samtidig har Næringsetaten bedt om at ombudet vurderer saken i henhold til egen praksis.

C:

C AS (C) avviser at det fant sted diskriminering den aktuelle kvelden. Cn, de hevder at kontrollørene vurderte situasjonen feil. C bestrider flere forhold i rapporten, herunder:

• Antall gjester som angis til å være til stedet den aktuelle kvelden.
• Antall kontrollører fra Næringsetaten som angis for å ha vært til stedet den aktuelle kvelden.
• Hvor eksakt i lokalene kontrollørene redegjorde for sine observasjoner. Ansvarshavende på utestedet mener dette foregikk rett innenfor døren, og ikke ved baren. Kontrollørene vil derfor ikke ha fått et godtkontrollen var blitt fullført, med hensyn til hvor godt overblikk de faktisk hadde over gjestene og lokalet. .
• At det ble nevnt for aansvarshavendelige for kvelden skal ha fått anledningen til å se at kontrollørene var kledd likt. Han fikk kun håndhilse på dem.
• At han ansvarshavende ble informert om alle hendelsene som skulle rapporteres om. Kontrollørene fortalte ikke om at to etnisk norske kvinner hadde blitt sluppet inn foran kontrollgruppe 2, noe som står i rapporten.
• På direkte spørsmål uttalte kontrollørene der og da at de personlig ikke mente at Internasjonalen diskriminerer i døren.

For øvrig hevder C at ingen i kontrollgruppe 1 ble nektet adgang, i og med at ingen i gruppen legitimerte seg og at gruppen valgte å trekke seg fra køen. Etter å ha gjennomført en intern undesøkelse kan C ikke se at den aktuelle dørvakten har noen tilbøyelighet til å diskriminere gjestene.

Videre viser C til at både deres ansatte og vaktene de leier, har flerkulturell bakgrunn. Det samme kan sies om Bs publikum, hvilket var tilfellet denne kvelden.

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskrimineringsloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 2.

Diskrimineringsloven

Diskrimineringsloven forbyr forskjellsbehandling på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn, jf. loven § 4 første ledd.

Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer eller foretak på grunnlag som nevnt over blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon.

Forskjellsbehandling som er ”nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles”, jf. § 4 fjerde ledd, er tillatt.

Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, hvis ikke den som er ansvarlig for handlingen, unnlatelsen eller ytringen sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering, jf. diskrimineringsloven § 10.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om personene i kontrollgruppe 1 ble utsatt for diskriminering damens de 10. november 2013, sto i kø for å komme inn på B og deretter ble nektet adgang til utestedet.

Ombudet legger til grunn at det ikke å gi noen adgang på grunn av etnisitet ved et utested innebærer å bli stilt dårligere enn andre på grunn av etnisitet, og at dette utgjør direkte diskriminering, jf. diskrimineringsloven § 4. Spørsmålet for ombudet er derfor om det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at behandlingen av kontrollgruppe 1 skyldtes deres etniske bakgrunn.

For at det skal foreligge omstendigheter som gir grunn til å tro at det har funnet sted diskriminering må anførslene om diskriminering støttes av hendelsesforløpet og sakens ytre omstendigheter. Dette må bero på en konkret vurdering, jf. mindretallets uttalelse i Likestillings- og diskrimineringsnemndas sak 16/ 2006, som en samlet nemnd senere har lagt til grunn. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Kontrollgruppene 1 og 2 sto i køen og forsøkte å komme inn på B. Kontrollgruppe 2 stilte seg bak kontrollgruppe 1, med 4 personer imellom. I følge rapporten var kontrollørene i begge to gruppene kledd likt. C hevder at den ansvarlige for kvelden ikke fikk sjekke dette på egetn hånd. Ombudet forstår det slikt at C muligens ønsker å reise et spørsmål om det stemmer at kontrollørene i begge to gruppene var kledd likt. Ombudet viser til at det av alle sakene unntatt én (sak nr. 10/1252), som ombudet har behandlet, hvor det er blitt gjennomført en kontroll atv utesteder på vegneiene av Næringsetaten i A, fremgår at kontrollørene kler seg likt. Ombudet har dermed ingen grunn for til å tvile på dette, og for ordens skyld, legger ombudet mener det ut fra selve rapporten og praksis generelt er mest sannsynlig attil grunn at kontrollørene i begge to gruppene var kledd likt.

Videre fremgår det at kontrollgruppe 1 ikke ble sluppet inn etter at det for ble klargjort for dørvakten ble klargjort at én i gruppen var under aldersgrensen på 24 års aldersgrense. Imidlertid valgte dørvakten å slippe kontrollgruppe 2 inn, til tross for at det også denne gangen ble klargjort for ham at én i gruppen var under aldersgrensen. Alle i kontrollgruppe 1 hadde minoritetsbakgrunn, og alle i kontrollgruppe 2 hadde etnisk norsk bakgrunn.

Etter ombudets vurdering foreligger på bakgrunn av detteer opplysningene i rapporten om dette, omstendigheter som gir grunn til å tro at personene i kontrollgruppe 1 ble utsatt for etnisk diskriminering. Det ligger er da opp til C å sannsynliggjøre at behandlingen av kontrollgruppe 1 ikke skyldtes etnisitet, jf. diskrimineringsloven § 10.

C hevder at det ikke kan sies at personene i kontrollgruppe 1 faktisk ble nektet adgang til stedet, gitt at personene i gruppen ikke hadde vist legitimasjon og at de selv valgte å forlate stedet.

Ombudet kan ikke se at denne argumentasjonen kan fører frem. Etter ombudets vurdering er det på det rene at tilbakemeldingen om at man hadde fått streng beskjed om ikke å slippe inn folk under 24 år, (en beskjed som dessuten ble gjentatt og tydeligeregjort etter at vedkommende kommenterte at han faktisk hadde blitt sluppet inn før), var et uttrykk for at adgangen til B for vedkommende ville være stengt denne kvelden. Ifølge rapporten var dette en beskjed som dessuten ble gjentatt og tydeliggjort etter at vedkommende kommenterte at han faktisk hadde blitt sluppet inn før. Etter en såpass klar beskjed kan ikke ombudet se at det var noe poeng med å vise frem legitimasjon eller å fortsette å stå i køen. Videre legger ombudet til grunn at når en dørvakt avviser én person i en liten gruppe er det ikke uvanlig at hele gruppen trekker seg og velger å gå videre. Dørvaktens uttalelse måtte altså, objektivt sett, betraktes som en avvisning av hele gruppen. Ombudet gjør uansett oppmerksom på at det etter loven ikke stilles krav til at man faktisk blir avvist i slike tilfeller. Loven viser til en «handling» som har en «virkning» at personen på grunn av etnisitet blir stilt dårligere enn andre ville blitt i tilsvarende situasjon. Dette står presisert i forarbeidene til diskrimineringsloven (jf. Ot. prp. nr. 33 (2004- 2005) kapittelpunkt. 10.3.2.3), hvor det står at det er tilstrekkelig at det oppstår en diskriminerende virkning og at denne skyldes etnisitet.

Behandlingen av kontrollgruppe 1 står i kontrast med at dørvakten, under samme omstendigheter, valgte å be personene i kontrollgruppe 2 om legitimasjon, for å så slippe dem alle sammen inn, til tross for at for at han hadde sett legitimasjon som bekreftet at én i gruppen var under aldersgrensen.

C skriver at de ikke har avdekket noe som tyder på at den aktuelle dørvakten har noen tilbøyelighet til å diskriminere gjester. Ombudet kan ikke se at dette argument fører fremkan endre ombudets vurdering av hva som skjedde den aktuelle kvelden. Ombudet minner om at det ikke stilles krav om diskriminerende hensikt for å bli rammet av lovens forbud. For øvrig kan ikke ombudet se at C direkte nekter for at personene i kontrollgruppe 2 fikk slippe inn på B.

Ombudet kan ikke se at de innsigelser C har mot innholdet i Næringsetatens rapport har betydning for spørsmålet om diskriminering kan sies å ha skjedd. Det avgjørende for ombudets vurdering er det faktum at en person i kontrollgruppe 1 fikk beskjed om at han ikke hadde adgang pga aldersgrensen, mens kontrollgruppe 2 fikk adgang etter fremvist legitimasjon, til tross for at legitimasjonen viste at også en person i den gruppen var under aldersgrensen, sammenholdt med det faktum at personene i de to gruppene var likt kledd.

Det var altså to grupper, som besto av personer på med tilsynelatende samme alder, kledd på lik måte og som oppførte seg likt ved ankomst. I begge tilfellene ble dørvakten gjort kjent med at én i gruppen var under den pålagte aldersgrensen. Den ene gruppen, som besto av kun personer med etnisk norsk bakgrunn, ble sluppet inn. Den andre gruppen, som besto av kun personer med minoritetsbakgrunn ble ikke sluppet inn. Kontrollgruppe 1 ble altså forskjellsbehandlet til tross for at omstendighetene var nær identiske, unntatt etnisitet. At det i det ene tilfellet ble fremvist legitimasjon, og i det andre tilfellet ikke, kan ikke ha betydning.

Etter samlet vurdering finner ombudet at kontrollgruppe 1 ble forskjellsbehandlet under kontrollen som ble gjennomført ved Internasjonalen den 9/ 10. november 2012, og at forskjellsbehandlingen hadde sin årsak i kontrollørenes etnisitet.

Ombudet bemerker at det i denne saken heller ikke kan ha betydningfinner det ikke avgjørende i forhold tilfor spørsmålet om diskriminering fant sted under kontrollen, at det var personer med ikke- etnisk norsk bakgrunn som oppholdte seg på B, eller at vaktene selv hadde flerkulturell bakgrunn.

Etter samlet vurdering finner ombudet at kontrollgruppe 1 ble forskjellsbehandlet under kontrollen som ble gjennomført ved B den 10. november 2012, og at årsaken til forskjellsbehandlingen var kontrollørenes etnisitet.

Til anførselen om Ombudet konstaterer at Næringsetaten ikke fant at det var tilstrekkelig bevist at kontrollgruppe 1 ble diskriminert, så vil ombudet nevne at. Næringsetaten ikke har ikke utdypet bakgrunnen for sinav hvilke de konkrete grunner den er kommet til denne konklusjonen, men har bedtutover å be ombudet om å vurdere saken i henhold til ombudets egnen praksis. Det er ombudet som håndhever diskrimineringsloven, og på bakgrunn av sakens faktum, diskrimineringslovens bestemmelser slik de er blitt tolket i tilsvarende saker, mener ombudet at diskriminering har skjedd.

Ombudet vil nevne at ombudet har hittil har behandlet syv lignende saker (se ombudets saker nr. 10/1252, 10/1254, 10/1431,10/1513, 10/1572, 10/ 1615 og 10/1618). Det ble gjennomført kontroller på vegneiene av Næringsetaten og skrevet en rapport i alle disse sakene. Ombudet foretok en konkret vurdering av alle sakene på grunnlag av opplysningene i kontrollrapporten, slikt ombudet har gjort i denne saken. I samtlige saker kom ombudet til at diskriminering hadde oppståttskjedd. Ombudet viser særlig til sak 10/ 1572, hvor kontrollører med minoritets bakgrunn, i motsetning til kontrollørene med etnisk norsk bakgrunn, ikke fikk adgang til utestedet. Dørvaktens begrunnelse for ikke å slippe dem inn var at de ikke sto på gjestelisten. Kontrollgruppen svarte «greit» og forlot køen. Da kontrollgruppen som besto av personer med kun etnisk norsk bakgrunn fortalte samme dørvakt at de ikke sto på listen, ble de sluppet inn. Ombudet konstaterte dermed brudd på diskrimineringsloven. OKonklusjon som ombudets konklusjon treffer i nærværendedenne saken er dermed i tråd med ombudets praksis på feltet.

Konklusjon

C AS v/utestedet B handlet i strid med diskrimineringsloven § 4 første ledd, da kontrollørener med en annen etnisk bakgrunn enn norsk ikke fikk adgang til utestedet i forbindelse med Næringsetatens kontroll den 9/10. november 2012.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har ikke kompetanse til å ilegge erstatnings- og/eller oppreisningsansvar. Spørsmål om erstatning og/eller oppreisning avgjøres av domstolene, jf. diskrimineringsloven § 13, jf. § 14.

C opplyser på bakgrunn av ombudets spørsmål i sin anmodning om redegjørelse opplyser at de de har satt opp et sett med kjøreregler med utgangspunkt i regelverket, samt at de aktivt i det daglige jobber for å få envære så inkluderende rom som mulig. C fremhever at deres ansatte stort sett har minoritetsbakgrunn, samt at stamkundene og de øvrige kunder typisk har en annen bakgrunn enn norsk. C skriver at de tar klart avstand fra all type diskriminering og setter pris på Næringsetaten arbeid mot diskriminering.

Ombudet ser positivt påtil en slik tilbakemelding og oppfordrer C til å fortsette med dette arbeidet. Ombudet vil likevel understreke viktigheten av å slå hardt ned på diskriminering i utelivet, og vil oppfordre Næringsetaten til å foreta nye kontroller på utesteder der det tidligere har blitt påvist diskriminering. Dersom nye kontroller påviser diskriminering, bør man vurdere om dette skal få konsekvenser for skjenkebevillingen, jf. alkoholloven § 1-8.