Likestillings- og diskrimineringsombudet kom fram til at det ikke var holdepunkter i saken som tilsa at politiet ved Y handlet i strid med likestillingsloven § 4 eller diskrimineringsloven § 4 ved oppfølgningen av klagerens anmeldelser.

• Saksnummer: 13/605
• Lovgrunnlag: Likestillingsloven § 4, diskrimineringsloven § 4
• Dato for uttalelse:15. januar 2014

OMBUDETS UTTALELSE

Sakens bakgrunn

X henvendte seg til ombudet i e-post av 18. mars 2013 og forklarte at hun mente seg utsatt for diskriminerende behandling av politiet ved Y og av den norske ambassaden i Z i forbindelse med hennes anmeldelser om vold og mishandling som hun ble utsatt for av sin ektemann i Norge. Videre opplyste X at hun og hennes datter nå bor i Z og at hun ikke får barnebidrag av sin norske mann. X har oversendt flere dokumenter i saken med blant annet bilder, rettsmedisinske rapporter og pasientjournaler fra et sykehus i Z. X har også bedt ombudet om bistand i forbindelse med hennes oppholdstillatelse i Norge.

Ombudet orienterte X om vårt mandat og lovverket vi håndhever, og forklarte at ombudet kan vurdere hvorvidt hun har blitt utsatt for diskriminering av politiet, ambassaden eller andre på grunn av kjønn og/eller etnisitet. Når det gjelder Xs anførsler som knytter seg til krav på barnebidrag, orienterte ombudet henne om at dette spørsmålet faller utenfor vårt mandat og henviste henne til å ta kontakt med NAV. Når det gjelder hennes spørsmål knyttet til oppholdsstatus i Norge, orienterte ombudet henne om reglene i utlendingslovgivningen og forklarte at dette spørsmålet også faller utenfor vårt mandat og ba henne ta kontakt med Utlendingsdirektoratet.

Partenes syn på saken

X:

X forklarer at hun ved flere anledninger har blitt utsatt for vold og mishandling av sin mann i Norge. Hun skal ved flere anledninger tatt kontaktet med politiet og anmeldt ektemannen. X hevder at politiet ikke foretok seg nok i hennes sak, fordi politiet utelukkende festet lit til ektemannen som påstod at X løy og at hun var psykisk ustabil. X reagerer på at hennes mann ikke ble arrestert av politiet til tross for at det var tydelig at han utsatte henne for vold og mishandling.

Y politidistrikt (politiet):

Politiet avviser at X har blitt utsatt for diskriminering av politiet, og forklarer at politiet fulgte opp alle henvendelsene fra X så godt de kunne. Politiet opplyser at det er registrert to straffesaker hvor X var fornærmet i saken, men at begge sakene ble henlagt etter bevisets stilling.

Politiet forklarer at den første henvendelsen fra X kom 1. juli 2009 hvor hun oppga å ha blitt slått i hodet av sin mann, og at hun blødde fra munnen. Etter Xs ønske, kontaktet en politipatrulje henne neste dag. X skal da ha forklart at hun og mannen hadde kranglet. Politiet opplyser at det ikke var noen synlige skader på X, bortsett fra et lite sår på overleppen. X ønsket ikke å anmelde forholdet på dette tidspunktet. Straffesak ble likevel opprettet. Politiet forklarer at det ble foretatt avhør av Xs ektemann, og at han bekreftet at de hadde kranglet. Han forklarte for politiet at krangelen skal ha utartet seg negativt og at X ble svært hissig og hysterisk, og at det var hun som gikk til angrep på ham. I kampens hete skal han ha slått X i ansiktet i selvforsvar. X skal da ha slått ham tilbake. Ektemannen hadde også med seg bekymringsmelding fra barnevernet i politiavhøret. Politiet har gjengitt innholdet i bekymringsmeldingen, hvor det fremgår at fødeavdelingen ved Z sykehus og fra barnepoliklinikken var bekymret for Xs psykiske helse og hennes evner til å ta vare på sitt barn. Barnevernet skal ha anbefalt familien å skaffe psykiatrisk hjelp til X. Politiet forklarer at straffesaken ble henlagt etter bevisets stilling 3. august 2009.

X henvendte seg på nytt til politiet 24. juli 2011, hvor hun igjen opplyste at hun hadde blitt slått av sin mann. Av rapporten fra politipatruljen fremgår det at politiet hadde en samtale med X og hennes mann, som forklarte at de hadde kranglet fordi X mistenkte at ektemannen var utro. X forklarte at ektemannen skal ha slått henne mens de kranglet. Hun fremviste da en ca. 3 cm rift mellom venstre kinnben og øre. Skaden ble fotografert. X forklarte at det ikke var første gang mannen hadde slått henne. Ektemannen nektet for å ha slått henne og forklarte at X selv hadde påført seg skadene ved å klore seg selv. Mannen innrømmet at han hadde grepet tak i henne for å få henne til å roe seg. Politipatruljen skal ha prøvd å megle mellom ektefellene. Dette lyktes imidlertid ikke da X ønsket en unnskyldning fra mannen for slaget, mens mannen ikke ville unnskylde seg fordi han han nektet for å ha slått henne. X fikk tilbud av politiet om å bli transportert til krisesenter i Z sammen med sin datter. Dette gikk X med på og patruljen kjørte da X på krisesentret i Z. Politiet ble etter dette kontaktet av Xs bistandsadvokat som varslet uttak av eventuell tiltale mot ektemannen.

4. august 2011 mottok politiet en e-post fra X som ba om hjelp, og forklarte at hun ved flere anledninger skal ha blitt utsatt for vold og mishandling av sin mann. X viste til flere hendelser hvor hun skal ha blitt slått eller mishandlet. X forklarte også at hennes mann og svigerfar hadde truet henne og at de forsøkte å tvinge henne til å skrive under på noen papirer. Da hun nektet å signere, skal hun ha blitt slått og dyttet i gulvet. Mannen skal da også ha revet henne i øret slik at hun fikk et risp på kinnet. Dette skal datteren ha vært vitne til. Videre forklarte X at hennes mann og svigerfar gjemte datterens pass, slik at X ikke skulle få mulighet til å ta datteren med til Z. Ektemannen ble igjen avhørt av politiet 19. august 2011 og han nektet igjen for å ha vært voldelig mot X, og hevdet at alle beskyldninger mot ham var grunnløse. Ektemannen hadde også forklart at han og X ikke lenger bodde sammen, og at hun hadde flyttet på et loft på samme eiendom, samt at han hadde tatt kontakt med advokat vedrørende skilsmisse. Han erkjente ikke straffeskyld. Politiet opplyser at straffesaken ble henlagt 21. mars 2012 på grunn av bevisets stilling.

Politiet mener saksforholdet viser at politiet har fulgt opp saken så godt de kunne, og at det var politiet som opprettet straffesakene uten ordinær anmeldelse fra X. Politiet forklarer videre at det første avhøret ble foretatt av X på hennes bopel og at det foregikk på engelsk. Fordi hun opplyste at hun ikke ønsket å anmelde mannen ble hun derfor heller ikke innkalt til et ordinært avhør i saken. I den andre straffesaken ble X avhørt ved hjelp av tolk som snakket hennes morsmål. Politiet viser videre til at de orienterte X om at hun kunne få hjelp på et krisesenter, og at de ved to anledninger hadde transportert henne til krisesentret i Y.

Politiet opplyser videre at de har utarbeidet en instruks for behandling av familievoldssaker. Av instruksen går det videre frem av voldsofre skal gjøres kjent med retten til bistandsadvokat og informeres om ulike hjelpe- og beskyttelsestiltak. Politiet forklarer at de ikke har egne rutiner når det gjelder mishandling av kvinner med minoritetsbakgrunn, men at politiet søker å ha et høy faglig nivå i behandling av slike saker i form av å ha kunnskap om særlige utfordringer som disse kvinnene kan ha. Dette gjelder for eksempel språklig tilrettelegging. Politiet beklager at X ikke har følt seg ivaretatt av politiet, men fastholder at politiet gjorde det man kunne ut fra sakens faktum.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven) og lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven). Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med lovene, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 1.

Fra 1. januar 2014 trådte ny likestillingslov og diskrimineringslov av 21. juni 2013 i kraft. I de nye lovene videreføres diskrimineringsvernet i likestillingsloven av 9. juni 1978 og diskrimineringsloven av 3. juni 2005. Denne saken gjelder forhold som fant sted før de nye lovene trådte i kraft og behandles derfor formelt med utgangspunkt i bestemmelsene i likestillingsloven av 1978 og diskrimineringsloven av 2005.

Likestillingsloven

Likestillingsloven § 3 forbyr direkte og indirekte forskjellsbehandling av kvinner og menn.

Med direkte forskjellsbehandling menes handlinger som stiller kvinner og menn ulikt fordi de er av forskjellig kjønn, jf. likestillingsloven § 3 annet ledd nr. 2. Adgangen til å gjøre unntak fra forbudet mot direkte diskriminering er svært begrenset. Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende kjønnsnøytral handling som faktisk virker slik at det ene kjønn stilles dårligere enn det annet.

I særlige tilfeller er indirekte forskjellsbehandling likevel tillatt dersom handlingen har et saklig formål uavhengig av kjønn, og det middel som er valgt er egnet, nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende i forhold til formålet.

Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, hvis ikke den som er ansvarlig for handlingen, unnlatelsen eller ytringen sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering, jf. likestillingsloven § 16.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er "grunn til å tro" at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Diskrimineringsloven

Diskrimineringsloven forbyr forskjellsbehandling på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn, jf. loven § 4 første ledd.

Diskrimineringsloven forbyr direkte og indirekte forskjellsbehandling på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn, jf. loven § 4 første ledd. Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av forhold som nevnt over blir stilt særlig ufordelaktig sammenliknet med andre.

Diskrimineringsloven gir ingen ubetinget rett til individuell tilrettelegging i form av rett til tolk. Det betyr at et spørsmål om en språklig tilrettelegging av offentlige tjenester må vurderes som et spørsmål om indirekte diskriminering, jf. Ot. prp. 34 (2004-2005) s. 93:

"Indirekte diskriminering skiller seg fra direkte diskriminering ved at den i en viss utstrekning forutsetter en sammenlikning av grupper av personer. Personer tilhørende en etnisk gruppe kan komme systematisk dårligere ut som en følge av strukturer, samfunnsordninger, regler eller praksis som slår uheldig ut i forhold til gruppen."

I saker utenfor arbeidslivet kreves det at den indirekte forskjellsbehandlingen fører til at gruppen stilles særlig ufordelaktig sammenlignet med andre, jf. diskrimineringsloven § 4 tredje ledd.

Forskjellsbehandling som er "nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles", jf. § 4 fjerde ledd, er tillatt.

Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, hvis ikke den som er ansvarlig for handlingen, unnlatelsen eller ytringen sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering, jf. diskrimineringsloven § 10.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er "grunn til å tro" at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Som nevnt innledningsvis skal ombudet i denne saken ta stilling til hvorvidt X har blitt utsatt for ulovlig forskjellsbehandling av politiet, og om denne forskjellsbehandlingen i så fall har en sammenheng med at X er en kvinne og/eller hennes etnisitet.

Dersom ombudet finner at det er grunn til å tro at kjønn og/eller etnisitethar hatt betydning for politiets behandling av X, går bevisbyrden over på politiet. Politiet må da sannsynliggjøre at diskriminering ikke har skjedd.

Som nevnt innledningsvis faller det utenfor ombudets mandat å ta stilling til om X har rett på barnebidrag og/eller om hun har rett på oppholdstillatelse i Norge. Videre faller det utenfor ombudets mandat å vurdere og ta stilling til hvorvidt X har en psykisk lidelse og/eller om hun er egnet til å ta vare på sitt barn. Ombudet kan heller ikke ta stilling til om X har blitt slått av sin ektemann eller ikke. Ombudet kan kun ta stilling til om politiet har behandlet X dårligere ved oppfølgningen av hennes henvendelser enn andre ville ha blitt i en tilsvarende situasjon, og om denne behandlingen i så fall skyldes Xs kjønn og/eller hennes etnisitet.

X har utvilsomt ikke følt seg godt nok ivaretatt av politiet og har følt at politiet ikke har trodd henne eller gitt henne den hjelpen hun trengte. X har forklart at politiet utelukkende har trodd på ektemannen som har forsøkt å sverte henne ved å hevde at hun har en psykisk lidelse og at hun er uegnet til å ta vare på deres barn. Ombudet utelukker ikke at Xs ektemann har gitt en feilaktig versjon av saken til politiet og/eller at X feilaktig har blitt mistrodd av politiet. Ombudet har likevel ikke forutsetninger for å overprøve politiets vurdering av bevisene i saken eller deres beslutning om å henlegge straffesakene hvor X var fornærmet. Politiet har redegjort for faktum og handlingsforløpet i saken som viser at politiet fulgte opp henvendelsene fra X ved å opprette to straffesaker uten ordinær anmeldelse, foreta avhør av både X og hennes ektemann, bruke tolk i avhør med X og transportere X og hennes datter på krisesenter. Ombudet har ingen holdepunkter i saken for å hevde at politiet ikke fulgte opp saken til X og at hun fikk en dårligere behandling av sin sak enn andre ville fått i tilsvarende situasjon. Ombudet finner ikke holdepunkter i sakens opplysninger forøvrig som gir grunn til å tro at Xs etnisitet og/eller kjønn har spilt inn på politiets behandling av henne og de beslutninger som ble tatt i sakens anledning.

På bakgrunn av framlagt dokumentasjon og opplysninger i saken finner ombudet at politiet ved Y politidistrikt ikke har handlet i strid med likestillingsloven § 3 og/eller diskrimineringsloven § 4 gjennom sin behandling av X.

Dersom X ønsker å klage på politiets behandling av hennes sak, anmoder ombudet X å ta kontakt med politimesteren ved Y politidistrikt. For nærmere informasjon om klageadgang på politiets tjenesteutøvelse vises det til politiets hjemmeside https://www.politi.no/tjenester/klage_pa_politiet/.

Bemerkning - Særlig om politiets plikt til å yte beskyttelse til ofre for kjønnsbasert vold

Ombudet fører tilsyn med norske myndigheters gjennomføring av sine forpliktelser i FNs kvinnediskrimineringskonvensjon (CEDAW). Ifølge CEDAW er kjønnsbasert vold en form for diskriminering. Statene har derfor en plikt til å treffe "alle egnede tiltak" for å beskytte kvinner mot vold begått av private. Norske myndigheter har et ansvar for å forebygge kjønnsbasert vold, gi beskyttelse og bistand til ofre for kjønnsbasert vold og etterforske, påtale og straffe kjønnsbasert vold og trakassering. Kjønnsbasert vold kan innebære brudd av spesifikke bestemmelser i CEDAW, uavhengig om bestemmelsene eksplisitt nevner vold eller ikke.

På denne bakgrunn anmoder ombudet politiet ved Y politidistrikt om å ha fokus på de særlige behovene til ofre for kjønnsbasert vold og vold i nære relasjoner og sørge for at ofrene får en god oppfølgning når de henvender seg til politiet eller anmelder vold eller mishandling i hjemmet.

Dette gjelder ikke minst for kvinner med minoritetsbakgrunn som kan ha særlige utfordringer knyttet til språk og manglende nettverk i Norge.

Konklusjon

Y politidistrikt har ikke handlet i strid med likestillingsloven § 3 og/eller diskrimineringsloven § 4 ved håndteringen og oppfølgningen av henvendelser om vold og mishandling fra X.