Ombudet tok stilling til om utlendingsmyndighetenes praksis i saker som gjelder familieinnvandring på grunn av ekteskap er i strid med likestillingsloven. Ombudet presiserte at dersom flere konkrete saker viser at individuelle vurderinger ikke blir gjort, at kjønn er avgjørende for avslagene og at ny informasjon om ekteskapspraksiser i ulike landområder ikke blir tatt hensyn til, så vil det kunne danne grunnlag for å si at praksisen generelt er diskriminerende. Det var imidlertid ikke fremlagt opplysninger i saken som kunne gi grunnlag for å konkludere med at utlendingsmyndighetenes praksis i saker som gjelder familieinnvandring på grunn av ekteskap generelt er i strid med likestillingsloven § 5.

Ombudet tok også stilling til om avslag på familiegjenforening for As ektefelle var i strid med likestillingsloven. Det forelå ikke opplysninger som skulle tilsi at As ektefelle ikke fikk en tilstrekkelig individuell vurdering av saken sin, da en rekke konkrete forhold var drøftet i vedtaket. Ombudet kunne ikke se at kjønn hadde vært vektlagt i særlig grad i As sak.

Konklusjon

Utlendingsmyndighetenes praksis i saker som gjelder familieinnvandring på grunn av ekteskap er ikke i strid med likestillingsloven av 21. juni 2013 § 5. Utlendingsnemnda handlet ikke i strid med likestillingsloven av 9. juni 1978 § 3 da As ektefelles søknad om familiegjenforening ble avslått i vedtak av 4. september 2013.

• Saksnummer: 14/424
• Lovgrunnlag: likestillingsloven § 3

Dato for uttalelse: 6. oktober 2014

OMBUDETS UTTALELSE

Sakens bakgrunn

A inngikk i mars 2011 ekteskap med borger fra X. Utlendingsnemnda (UNE) avslo i vedtak av 4. september 2013 søknad om familiegjenforening fra As ektemann. UNE fant det klart sannsynlig at han ikke ville ha inngått ekteskapet med A dersom muligheten for en oppholdstillatelse ikke hadde vært til stede.

Partenes syn på saken

Selvhjelp for innvandrere og flyktninger:

Selvhjelp for innvandrere og flyktninger hevder at Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) sin praksis i pro forma-saker virker diskriminerende overfor kvinner, ettersom pro forma-mistanke fra myndighetene forbundet med aldersforskjell primært skjer i saker hvor kvinner er eldst. SEIF viser til at andel avslag begrunnet i pro forma i 2010 var 4,5 ganger høyere for kvinnelige herboende enn for mannlige herboende. Det hevdes at tall for 2011 og 2012 viser samme tendens. SEIF viser også til at høyere andel pro forma avslag for herboende kvinner kommer på toppen av høyere andel avslag generelt i familiegjenforeningssaker med herboende kvinner. Dette fordi mange saker avslås på grunn av krav til herboendes inntekt, og fordi menn har høyere snittinntekt, er det flere kvinner enn menn som ikke oppfyller inntektskravene.

SEIF hevder at UNE i sin vurdering av den konkrete saken har unnlatt å ta en rekke omstendigheter til betraktning. SEIF mener at forklaringene partene avga var like detaljerte og samsvarende som er vanlig i andre tilsvarende saker.

SEIF viser til at lagmannsretten nylig behandlet en lignende sak og hvor lagmannsretten blant annet uttalte at «Etter lagmannsrettens vurdering er imidlertid ikke en aldersforskjell på 19 år, et forutgående bekjentskap på syv måneder og særeieavtale så vidt atypiske at disse forholdene alene tilsier at formålet med ekteskapet mest sannsynlig har vært utsikt til opphold i Norge.»

SEIF viser også til annen sak i lagmannsretten hvor det blant annet ble uttalt at Lagmannsretten legger til grunn at det ved vurderingen etter utlendingsloven § 40 skal være rom for et vidt spekter av variasjon, både med hensyn til ektefellenes alder, personlige forutsetninger og formål, jf. Borgarting lagmannsretts dom 8. november 2010 (LB-2010-56326). En kan ikke uten videre trekke den slutning fra atypiske situasjoner at ekteskapet ikke er reelt, selv om det gir grunnlag for mistanke.»

Utlendingsnemnda:

Utlendingsnemnda (UNE) avviser påstanden om at kjønn påvirker resultatet i saker som gjelder omgåelsesekteskap.

UNE opplyser at slike saker avgjøres skjønnsmessig på bakgrunn av en helhetsvurdering av en rekke objektive kriterier. Det tas ved vurderingen hensyn til at både formålet med ekteskapsinngåelse og formen for ekteskapelig samliv kan variere som følge av for eksempel kulturforskjeller.

UNE viser til forarbeidene til utlendingsloven i Ot. prp. nr. 75 (2006-2007) s.187 flg. Følgende objektive momenter er del av helhetsvurderingen:

• Hvilken kontakt har det vært mellom partene før ekteskapsinngåelsen, både med hensyn til varighet, karakter og omfang.
• Hvilke kunnskaper partene har om hverandre
• Hvorvidt partene kan gi samsvarende opplysninger om hvordan de har blitt kjent med hverandre og hvilken kontakt som har vært mellom dem mv.
• Om partene kan kommunisere på et felles språk
• Aldersforskjellen mellom partene
• Om penger er betalt for ekteskapsinngåelsen uten at dette kan forklares med grunnlag i medgifttradisjoner
• Hvorvidt referansepersonen har en tidligere ekteskapelig historie som kan gi grunnlag for mistanke om proforma eller tilsvarende
• Om en av partene har en tidligere livsledsager som skal bo i samme husstand som partene
• Om ekteskapet er klart atypisk i forhold til ekteskapstradisjoner i hjemlandet til utlendingene
• Om det foreligger omstendigheter som taler for at ekteskapet er inngått ved bruk av tvang eller utnytting, eksempelvis at partene er klart ujevne i mental virkning
• Om den som søker oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskapet, tidligere har prøvd å få opphold på annet grunnlag, for eksempel på grunnlag av søknad om asyl, og om ekteskapet er inngått i nær tilknytning til et avslag på annen søknad»

UNE presiserer at de i alle saker foretar en konkret, individuell vurdering av momentene i saken. Så er også gjort i A sin sak. Når det gjelder A sin sak viser UNE til begrunnelsen i vedtaket av 4. september 2013.

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med likestillingsloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 1.

Likestillingsloven

Fra 1. januar 2014 trådte ny likestillingslov av 21. juni 2013 i kraft. I den nye loven videreføres diskrimineringsvernet i likestillingsloven av 9. juni 1978. Utlendingsnemndas avslag på As ektefelles søknad om familieinnvandring fant sted før den nye loven trådte i kraft og behandles derfor formelt med utgangspunkt i bestemmelsene i likestillingsloven 1978. Spørsmålet om utlendingsmyndighetene sin praksis generelt i saker som gjelder familieinnvandring på grunn av ekteskap er i strid med likestillingsloven vil bli behandlet etter ny likestillingslov.

Likestillingsloven av 9. juni 1978

Likestillingsloven § 3 forbyr direkte og indirekte forskjellsbehandling av kvinner og menn. Med direkte forskjellsbehandling menes handlinger som stiller kvinner og menn ulikt fordi de er av forskjellig kjønn. Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende kjønnsnøytral handling som faktisk virker slik at det ene kjønn stilles dårligere enn det annet, jf. § 3 tredje ledd.

Adgangen til å gjøre unntak fra forbudet mot direkte diskriminering er svært begrenset. Forbudet mot indirekte forskjellsbehandling er ikke like absolutt som forbudet mot direkte forskjellsbehandling. Indirekte forskjellsbehandling kan i særlige tilfeller tillates dersom handlingen har et saklig formål uavhengig av kjønn, og det middel som er valgt er egnet, nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende i forhold til formålet, jf. likestillingsloven § 3 fjerde ledd.

Likestillingsloven av 21. juni 2013

Likestillingsloven forbyr diskriminering på grunn av kjønn, jf. § 5 første ledd første punktum. Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 6 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 7.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes kjønn, jf. § 5 andre ledd andre punktum. Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av kjønn, jf. § 5 andre ledd tredje punktum.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 6.

Bevisregler

Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, hvis ikke den som er ansvarlig for handlingen sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om utlendingsmyndighetenes praksis i saker som gjelder familieinnvandring på grunn av ekteskap virker diskriminerende overfor kvinner, og om Utlendingsnemnda har handlet i strid med likestillingsloven av 9. juni 1978 § 3 da søknad om familiegjenforening med As ektefelle ble avslått.

Utlendingsmyndighetenes praksis i omgåelsesekteskapssaker

UNE erkjenner at det er høyere avslag i saker som gjelder familieinnvandring på grunn av ekteskap der herboende er kvinne. UNE opplyser imidlertid at alle søknader om familiegjenforening gjennom ekteskapsinngåelse avgjøres etter en skjønnsmessig helhetsvurdering på bakgrunn av en rekke objektive momenter.

UNE har redegjort for de objektive momenter som vektlegges i vurderingen slik de fremgår av forarbeidene til utlendingsloven. Kjønn er ikke nevnt som et moment som skal vektlegges. Ombudet kan ikke se at disse momentene som danner grunnlag for utlendingsmyndighetens vurdering tilsier at det foreligger diskriminering på grunn av kjønn. UNE har presisert at de i alle saker om familieinnvandring foretar en konkret, individuell vurdering av disse momentene.

Ombudet kan imidlertid ikke se bort fra at når det gjelder vurderinger om hvorvidt ekteskapet er klart atypisk i forhold til ekteskapstradisjoner i hjemlandet til utlendingene og om aldersforskjellen mellom partene er stor, så vil det at herboende er kvinne, og spesielt dersom hun er eldre enn mannen som søker familieinnvandring, være et moment som blir vektlagt i vurderingen. Ombudet vil imidlertid bemerke at det vil kunne være saklig å vektlegge slike forhold ved vurderingen av sannsynligheten for omgåelsesekteskap, men da sammenholdt med en konkret vurdering av individuelle forhold i det enkelte tilfellet. Det er vanskelig å sammenligne ulike vedtak om omgåelsesekteskap for å kunne si noe generelt om praksisen, da både de generelle og individuelle forhold som utlendingsmyndighetene baserer sin vurdering på vil variere fra sak til sak og landområde til landområde. Ombudet har ikke kompetanse til å overprøve slike faglige vurderinger. For å ta stilling til om det vil kunne være snakk om diskriminering, må ombudet se på det konkrete vedtaket og om utlendingsmyndighetene har foretatt en tilstrekkelig individuell vurdering. Dersom flere konkrete saker viser at individuelle vurderinger ikke blir gjort, at kjønn er avgjørende for avslagene og at ny informasjon om ekteskapspraksiser i ulike landområder ikke blir tatt hensyn til, så vil det kunne danne grunnlag for å si at praksisen generelt er diskriminerende.

Ombudet kan imidlertid ikke se at det er fremlagt opplysninger i saken som gir grunnlag for å konkludere med at utlendingsmyndighetenes praksis i saker som gjelder familieinnvandring på grunn av ekteskap generelt er i strid med likestillingsloven § 5.

Er Utlendingsnemndas vedtak i As sak i strid med likestillingsloven?

Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) har anført at UNE i As sak har unnlatt å ta en rekke omstendigheter til betraktning i sin vurdering. Ombudet har ikke kompetanse til å overprøve de vurderinger utlendingsmyndighetene gjør. Ombudet kan imidlertid vurdere om kjønn er vektlagt i strid med likestillingsloven og om A og hennes ektefelle har fått en tilstrekkelig individuell vurdering av saken sin basert på de objektive momentene UNE har vist til.

I henhold til UNEs vedtak av 4. september 2013 er det flere forhold som ligger bak avslaget. UNE viser blant annet til at ektemannen kommer fra et land med stort utvandringspotensiale. Det påpekes at han fridde til A uten å ha møtt henne i levende live. UNE stiller seg undrende til et frieri før partene har møtt hverandre, og viser til den relativt store aldersforskjellen, de store ulikhetene på en rekke områder, inkludert kulturell og religiøs bakgrunn og tilhørighet, utdanningsnivå og familieforhold. UNE har også merket seg at partene hadde hastverk med å inngå ekteskap, og at partene ikke tilbrakte nettene sammen under As opphold i X i 2011, og med unntak for en natt, heller ikke etter at de ble viet. UNE stiller seg videre undrende til at partene ikke har tatt initiativ til noe nytt besøk i X fra As side. UNE mener partene forklarer seg lite troverdig på flere punkter på dette området. UNE påpeker også at partene har gitt ulike opplysninger om mulighetene for kommunikasjon dem i mellom.

Ombudet kan ikke se at det foreligger opplysninger som tilsier at As ektefelle ikke har fått en tilstrekkelig individuell vurdering av saken sin, da en rekke konkrete forhold er drøftet i vedtaket.

Ombudet mener videre at det fremgår av vedtaket at det var andre forhold enn As kjønn som var avgjørende for avslaget på familiegjenforening. Ombudet viser til at Høyesterett uttalte i sak 2013/1275, som gjaldt sak med spørsmål om brudd på likestillingsloven ved ansettelse i Forsvaret, at det må ha vært lagt avgjørende vekt på et kjønn for at det skal være brudd på likestillingsloven:

Likestillingsloven § 4 andre ledd, jf. § 3 har ikke som formål å sikre at kvalifikasjonsprinsippet blir oppfylt. Formålet er kun å sikre at kvinner og menn ikke blir stilt ulikt fordi de er av forskjellig kjønn. Derfor har bestemmelsen et årsakskrav – forskjellsbehandling er bare i strid med loven dersom den skyldes at det er lagt avgjørende vekt på kjønn (ombudets understreking).

(95)Sakspapirene har enkelte formuleringer som kan tyde på at det ble lagt avgjørende vekt på kjønn. Når man vurderer alle omstendigheter samlet og i lys av min konklusjon om at det var saklig og forsvarlig å anse Dedichen som den mest kvalifiserte søkeren til stillingen, har jeg likevel kommet til at argumentet om at hun var kvinne, bare var et tilleggsargument, og ikke avgjørende for utnevnelsen. Utnevnelsen er da ikke i strid med likestillingsloven § 4 andre ledd, jf. § 3."

Ombudet kan ikke se at kjønn har vært vektlagt i særlig grad i As sak, og finner uansett at det ikke har vært tillagt avgjørende vekt. Ombudet legger dermed til grunn at A ikke er blitt forskjellsbehandlet i strid med likestillingsloven ved UNEs behandling av ektemannens søknad om familieinnvandring.

Konklusjon

1. Utlendingsmyndighetenes praksis i saker som gjelder familieinnvandring på grunn av ekteskap er ikke i strid med likestillingsloven av 21. juni 2013 § 5.
2. Utlendingsnemnda handlet ikke i strid med likestillingsloven av 9. juni 1978 § 3 da As ektefelles søknad om familiegjenforening ble avslått i vedtak av 4. september 2013.